Åpningstale #

Velkommen til åpningen av utstillingen Asian Persuasion som er formet og satt opp av William Stormdal og Halvor Nordrum. De jobber begge i Bleed til daglig og driver i tillegg Pseudonym Publishing sammen. Mitt navn er Lene Renneflott og jeg er daglig leder i Grafill.

Dette er en utrolig spennende utstilling med mange lag. På en måte tenker jeg at den er dyp, samtidig som den også velger å holde seg i overflaten. For å si det enkelt, på et plan er dette en vidunderlig gøyal utstilling om hva som skjer med skriftsnitt, identitets- og/eller pakningsdesign når vi i vesten forsøker å vise at noe er asiatisk. Komisk nok virker det av en eller annen grunn ofte å være mat med i bildet når vi skal formidle dette.

Det er mange detaljer å få med seg her. Dere vil se at William og Halvor er ekstremt opptatt av typografiske detaljer. Dette kommer kanskje særlig til uttrykk innerst i lokalet der de har hengt opp hele fontserier som eksisterer ene og alene for å formidle «en følelse av det asiatiske».

På et dypere plan berører utstillingen også et meget vanskelig område i vår tid når det gjelder kultur, identitet og kanskje særlig appropriasjon av andres kulturer. I det ytterste kan man spørre om dette er greit?

Gjorde jeg dere ukomfortable nå? Det var ikke meningen! På mange måter føler jeg at jeg ble født til å åpne akkurat denne utstillingen. Den toucher nemlig borti utrolig mange ting med betydning for min personlige identitet. Jeg er vokst opp i Japan, i Yokohama, den første havnebyen som ble åpnet til vesten på slutten av 1800-tallet. Og av alle ting, der vokste jeg opp i Yokohamas Chugakai som betyr Chinatown. Så jeg er på mange måter litt sånn som en del av produktene som er utstilt eller avbildet her. Vestliggjort nok til at jeg kan få en plass i Norge, men med nok asiatisk tilsnitt til å være troverdig i min del-japanske identitet.

Ofte når vi snakker om hvordan asiatisk og vestlig kultur har påvirket hverandre så er det det høykulturelle som kunsten eller arkitekturen vi snakker om. Tenk bare hvor begeistret alle i Parisersalongene var på begynnelsen av 1900-tallet da de første japanske kunststykkene kom til lands. Disse vakre, taktile og helt fremmede saker Japonais som de kalte dem.

Samtidig må vi ikke glemme at denne kulturelle utvekslingen gikk, og går, begge veier. Østen har også forelsket seg i kulturelle aspekter ved vesten som de har adoptert, adaptert og kanskje i noen tilfeller appropriert.

I senere tid så er det populærkulturen i form av musikk, tegneserier, cosplay og mer, som vi her i Europa forbinder med asiatisk innflytelse. Uansett, som regel er det enten det høykulturelle eller den ultrakule popkulturen de fleste lar oss besnære av med Østen.

Men, det er vel ikke helt det Halvor og William har forelsket seg i?

Som de fantastiske typo-nerder de er så har de gått inn i den hverdagslige oversettelsen av asiatisk kultur i våre norske matbutikker eller sushirestauranter. De har samlet og samlet. Noe av det jeg elsker med konseptet deres er at alt som er her er saker som har dukket opp «tilfeldig». De har ikke satt seg ned og googlet, de har hatt en langt mer organisk prosess, der de rett og slett holdt øynene oppe og samlet inn, tatt screenshots og foto av alt som handlet om: hvordan oversettes det asiatiske for nordmenn ved bruk av design og skrift?

Dette er en samling av mye av det som flyter rundt oss hele tiden uten av vi er særlig bevisste på det og uten av vi stiller spørsmål ved det. Mens utstillerne våre har gått helt inn i de innerste detaljene. Hva er det som gjør at en font ser kinesisk eller japansk ut? Og de har gått grundig og faglig til verks. Noe som er hovedårsaken til at utstillingen havner her. Dette er et utrolig spennende dypdykk inn i et fontunivers som sjelden sees nøye på av typografer eller skriftdesignere.

Halvor fortalte meg at noe av det som satte det hele i gang var da Siv Jensen stilte opp i urfolkskostyme. Dette var jo som alle nå vet et grovt feiltrinn med synlig manglende respekt og forståelse for et helt folks kultur, historie og undertrykkelse.

Mange tenkte og mente mye om saken, men det Halvor og William ble spesielt nysgjerrige på var hvordan er det egentlig vi typografisk låner og oversetter fra andre kulturer?

Etter hvert så oppdaget de gjennom intervjuer at det ikke er noen enkle svar på hva som er greit og ikke. Ikke heller når de intervjuet folk fra Asia om hvordan de tolket disse fontene. Derfor er ikke målet med denne samlingen å finne ut hva som er greit eller ikke, men heller å gå i dybden på hva som kjennetegner akkurat denne typografiske stilen i så mange hverdagsprodukter.

For det er faktisk sånn at en del av disse asia-aktige designene faktisk er laget i Østen av for eksempel kinesiske, koreanske eller japanske designere nettopp fordi de er beregnet på det vestlige markedet. Så det er ikke alt her som er norske tolkninger av det asiatiske, noe av det er også en tilpasning av det asiatiske for det vestlige markedet.

Hva som er rett og hva er galt når det gjelder identitet og kultur er nesten alltid kontekstbasert og sammenhengende med hvor kunnskapsrik eller bevisst man er. Om man har tenkt tilstrekkelig gjennom hva man kommuniserer. Hva betyr dette og for hvem?

De fleste av oss gjør av og til feil i dette landskapet. Noen ville kanskje, særlig før jeg fortalte at jeg er vokst opp i Japan, lure på hvorfor jeg har japansk-aktige klær på meg. Er det ok? Da vil jeg bare si at dette antrekket er vintage design fra åtti-tallet av en japansk klesdesigner som bevisst brukte tradisjonelle japanske stoffer, mønstre og klessnitt beregnet på menn til å lage moderne kvinneklær. Jeg tenkte bare at det måtte være det perfekte antrekket i kveld.

Kjære Halvor og William, gratulerer med en spennende, faglig og kulturelt innsiktsfull og spørrende utstilling. Jeg vet at dere gjerne vil si noen ord.

– Lene Renneflott, daglig leder i Grafill