Et minneord for Anne Mellbye (1960–2021)

– Kan du introdusere studentene dine? Anne vendte seg mot veilederen, som nesten fikk panikk. For hva het de nå alle sammen og hvem var hvem av Jon, Therese, Cathrine og resten av studentene? Denne vennlige oppfordringen kom under et kurs på AHO, Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, hvor Anne var foreleser. Men veilederens panikk til tross, Anne hadde stålkontroll på navn og ansikter allerede etter første møte. Slikt imponerte og studentene fikk raskt tillit til henne. Hun så dem slik de var, søkende unge mennesker med store drømmer, og tok for gitt at andre gjorde det samme.

Anne Melbye 1960–2021 (foto Kai Myhre).

Da Anne Mellbye døde den 10. november, etter lang tids sykdom, ble minnesiden hennes fylt med gode og positive adjektiver som kunnskapsrik, raus, empatisk, sensitiv, populær og omsorgsfull. Disse ordene er mosaikkbitene som danner et større bilde. Vi ser henne som den kompetente designeren, kulturbyggeren, tenkeren, mentoren og det gode medmennesket. Men, en enkel anekdote kan også si noe sant om hennes vesen. Evnen til å se menneskene rundt seg, interessere seg for dem og deres historier, vitner også om en dyp humanistisk holdning til designfaget.

Annes utdanningsløp varte i seks år, først ved SHKS, Statens håndverks- og kunstindustriskole, og deretter ved det nederlandske Koninklijke Akademie voor Kunst en Vormgeving (Kongelig akademi for kunst og formgiving). Der traff hun Joost, som studerte ved det samme akademiet, og som ble hennes livslange ektemann. I Nederland fant hun også humanismen som designfagets egentlige kjerneverdi. Å designe er å forbedre og forenkle alt det som er rundt deg. Alt har en form fordi noen har tenkt. I dette designer miljøet kunne hun finne en besnærende balansegang mellom det logiske, etiske og estetiske. Antagelig lot hun seg gripe av deres livsbejaende utforskning av det visuelle språket og den kritiske holdningen til vedtatte sannheter. Satt på spissen kan tenkemåten beskrives som en miks av tysk analyse og anglosaksisk lekenhet, om slikt lar seg gjøre.

Anne og Joost flyttet omsider til Norge på slutten av 80-tallet. I Oslo kom hun i kontakt med Brita Bergsnov-Hansen. Hun var en annen ”nederlender” som også hadde studert ved det samme akademiet noen år tidligere. De etablerte designbyrået BMR sammen med Sarah Rosenbaum i 1992. Sarah hadde allerede fått sitt designmessige gjennombrudd med piktogrammene for Lillehammer OL. Sammen ble de et slagkraftig team hvor deres personlige kvaliteter utfylte hverandre. Brita skaffet kundene, Anne ivaretok dem og Sarah holdt det kunstneriske nivået høyt i hevd. Det var ikke mange kvinner i framskutte posisjoner den gangen. Kanskje var det av slike årsaker at BMR hadde et driv, og en fandenivoldsk vilje, til å vise verden hva kvinner kan. Designbyrået ble et tydelig tegn på den nye tiden som var i emning.

Jeg ble kjent med Anne da vi etablerte våre byråer samtidig. For tretti år siden var designbransjen begrenset til to, tre høvdinger på hver sin tue. Vissheten om at du måtte bryne deg mot disse for å sikre en plass i solen, kunne holde mange gründerdrømmer stangen. Men med Lillehammer OL fulgte det nye muligheter. I kjølvannet fikk vi en ny og sterk interesse for design som kommunikasjonsform. Byråetableringene fulgte deretter den økende takten i etterspørselen av tjenestene. Vi konkurrerte med hverandre om dagen, men om kvelden samlet vi oss rundt våre felles faglige og sosiale leirbål på Grafill og det daværende Norsk Form. Det var en lykkelig tid, fylt med gründerånd, optimisme og raushet overfor hverandre. Men også et overmot der vi ikke så grensene for vekst og utvikling. Vi eksperimenterte med nye uttrykk og danset med tidsånden. Når sant skal sies, mange var nok mer drevet av det intuitive enn det strategiske.

På slutten av nittitallet slo dotcom-bølgen inn over oss og mange ble fristet til å surfe på denne. Stemningen var utpreget nyreligiøs med bud om den analoge verdens snarlige undergang. For Anne, Brita og Sarah ble dette et eksistensielt spørsmål om å være eller ei. De valgte derfor å fusjonere med et dotcom-selskap, men partnerne skilte lag da bølgen ble til et skvulp og boblene bristet. Anne og Sarah ble partnere i det nye selskapet Making Waves, mens Brita fikk en tilsvarende rolle i Creuna. For Anne skulle dette bli starten på en variert og søkende tid med utprøving av ulike roller.

Hun forlot Making Waves til fordel for AHO, deretter på egen kjøl som selvstendig designer. Hun kom så tilbake til Making Waves som designfaglig leder, men i 2014 sa hun farvel til byråbransjen for godt. Hun ble design- og kommunikasjonsleder for RBUP, Regionsenter for barn og unges psykiske helse Sør og Øst. Dette lå an til å bli et lykkelig valg med mange muligheter til å forbedre og forenkle kommunikasjonen til denne etaten. Men dessverre, slik ble det ikke. Gradvis meldte sykdommen sine symptomer før den lammet henne helt.

Fortellingen om Anne er også historien om norsk grafisk design i nyere tid. Mange designere føler i dag takknemlighet for hennes tilstedeværelse og kloke råd. Ikke minst hennes hjelpende hånd der nyutdannede designere beveget seg inn i arbeidslivet med ustø gange. Mange vil også minnes henne for den rause og lune væremåten. Hedmarksdialekten lå der som en trygg grunntone, med et hint av snekker Andersen og frodige åkerlapper fra hjemstedet Ringsaker ved Mjøsas bredd. På sitt vis legemliggjorde hun det beste ved hele designkulturen vår.

Jeg kondolerer Annes familie og hennes nærmeste venner.

Geir A. Skomsøy