I en del tilfeller der bruksrett derimot er regulert i avtalen ,  er det ofte et problem at man som designer ikke forstår betydningen av ulike former for bruksrett, og hvor grensene går.

Utgangspunktet i åndsverklovens § 2, er at opphavsmannen har eneretten til å råde over åndsverket sitt, dvs. til å bestemme om, og hvordan verket skal utnyttes, på hvilken måte, og til hvilken tid. Hvor grensene for dette går beror således på den skriftlige avtalen mellom designer/illustratør og kunde.

Eneretten som § 2 viser til, gjør således at det kan kreves penger for rettighetsoverdragelse. Som utøver bør man derfor være oppmerksom på hva følgene vil bli dersom det f.eks er avtalt ”full bruksrett” uten ytterligere begrensninger, kontra snevrere bruksrettigheter for kunden. Er det kun avtalt ”Full bruksrett”, vil det normalt medføre at man ikke kan kreve større vederlag enn det opprinnelig avtalte, selv om kunden skulle komme til å benytte designet/illustrasjonen i stort omfang, og kanskje i større utstrekning enn en selv hadde forestilt seg i utgangspunktet. Dersom en velger å underskrive en kontrakt med et slikt vilkår, bør en derfor ved inngåelsen av avtalen, passe på at vederlaget står i forhold til mulighetene for bruk, og være seg bevisst konsekvensene.

På grunn av den manglende kontrollen ”full bruksrett” medfører, gjør nok designeren/illustratøren i mange tilfeller lurt i å begrense bruken til et visst antall eksemplarer/opplag, til å gjelde i et visst tidsrom osv. I tilknytning til slik begrenset bruksrett, bør det videre avtalereguleres at dersom kunden senere ønsker å benytte arbeidet på nye måter, såkalt gjenbruk, kreves samtykke fra deg som opphavsmann, samt at det utløser et tilleggshonorar. Det praktiske er da å inngå ny avtale dersom dette skulle bli aktuelt. Normalt vil tilleggshonoraret være 50 % av opprinnelig honorar.

Skulle kunden går utenfor den avtalte bruksretten, vil det medføre avtalebrudd.  Da kan det økonomiske tapet som følge av krenkelsen kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler.