Stilen hans #

Lars Fiske fant stilen sin som 18-åring. I boken og utstillingen, Min stil, presenteres 30 år med illustrasjon.

Det er 30 år siden Lars Fiske debuterte som illustratør i musikkpublikasjonen Nye Takter. Siden den gang har han jobbet som tegneserieskaper, illustratør og barnebokforfatter. I sin gjenkjennelige stil.

Som tenåring tenkte Fiske at man burde ha en stil, et gjenkjennelsesmoment. Arbeidet hans fra den gang er «komisk nær» det han holder på med enda, forteller han, med den samme tematikken og den visuelle ideen.

– Man kan kanskje si at: Herregud har jeg ikke kommet lenger på 30 år? Men så kan man også si at jeg hadde kommet ganske langt da jeg var 18, flirer han filosofisk over kaffe og kransekake i Grafills lokaler. Det er en kort vei til filosofering når man først skal vurdere livsverket.

– Jeg får hele tiden høre at jeg har ett stiluttrykk. Så tenkte jeg: Hva faen er det?

Det har blitt en selvanalyse, forteller han. Og det er skikkelig guffent, egentlig. For når du har jobbet med tegninger i 30 år så lager man mye dritt, det må han bare tilstå. Men noen ting holder fortsatt mål.

MED NISSELUA PÅ. 27. februar åpner han utstillingen Min stil i Grafill sitt R21 galleri i samspill med utgivelsen av boken med samme navn. Tittelen, Min stil, var i utgangspunktet en tegneserie, laget til en jubileumsbok for hans gamle gymnas i Bærum. Han ler litt, så sier han:

– Det er litt nisselueprosjekt dette her.

– For det er jo min egen lille verden. Tittelen er ironisk. Hva betyr Min stil? Jeg syns det var litt for morsomt til å la det ligge.

Likevel understreker Fiske at det også er en dobbelthet i prosjektet. For i samspill med ironien ligger også et alvor som muligens ikke kan eksistere uten en viss distanse. Som egen kurator og redaktør for den tilhørende boken, har selvanalysen vært viktig, og i utvelgelsen av arbeidene som skal beskrive Min stil har Fiske vært streng. Det er kun de som representerer uttrykket, eller som har vært med på å utvikle det, som skal inkluderes.

Vanligvis er det slik at man lager en utstilling, deretter lager man en katalog. Men da Lars Fiske skulle presentere sin stil ble det en utstilling som startet med en bok. Kanskje ikke så merkelig for en person som har gitt ut nærmere 15 slike.

– Det er så mye arbeid jeg kunne tenkt å vise igjen, og frigjøre fra kontekst. Droppe oppdraget, glemme hvem som har skrevet artikkel som stod til det, hvilken art director som sa hva. Heller se på tegningene.

I boken har eldre arbeider blitt forenklet, han har besøkt dem på ny og trukket dem ut av den opprinnelige settingen. Så har han stilt spørsmålet til dem: Kan de stå uten støtten av en artikkel, av en avis, av et oppdrag? Det er ofte slik, at enhver skaper vil føle et behov for å bli skrevet i historien, for å bli husket – og hos illustratører melder kanskje det behovet seg ekstra sterkt. Ta illustrasjonen i dagspressen for eksempel, arbeidet som blir der et øyeblikk før det er borte. Eller tegneseriestripen. Magasinillustrasjonen. Den bevares oftest bare i illustratørens arkiv. Slik er også tilfellet for mye av arbeidet til Fiske. Min stil presenterer tegninger, plakater, bokomslag, magasinomslag, og i stor grad originaler.

HVA DA STIL. Det opplagte spørsmålet presenterer seg: Hva er Fiskes stil? De som har sett arbeidet hans vil kanskje påstå at det er geometri, og en flat kvalitet som han beriker med sitt intrikat univers. Det er humor i det som kunne blitt en rigid strek. Selv forteller han gjennom intervjuet at «jeg elsker å lage litt for mange ledd på armene», «jeg er veldig glad i å tegne maskiner», men likevel: «det behøver ikke fungere, det skal bare se ut som det fungerer.»

– Jeg har mange ganger forsøkt å bryte ut av mine egen stil. Men jeg får ikke noen riktig følelse av det i det hele tatt.

– Når jeg går tilbake til stilområdet mitt føler jeg et klikk. Det tror jeg veldig mange illustratører kjenner seg igjen i.

ARBEIDET MED VIRKELIGHETEN. Gjennom karrieren har Fiske levert tegninger vi gjenkjenner som del av ”Fiske-universet”. Men etter sitt samarbeid med illustratør og serieskaper, Steffen Kverneland, har utgangspunktet hans for å skape universet sitt endret seg. Fra å kun bruke skisser som startpunkt, og lett etter det han kaller essensen av for eksempel et sted, har han i samarbeidene med Kverneland jobbet tettere opp mot virkeligheten. Foruten Olaf G fra 2004, en historieberetning om den norske tegneren, Olaf Gulbransson, har de jobbet sammen på Kanon-serien. Her har de sporet opp historiske figurer og reist til steder der disse engang oppholdt seg. Fra å bruke skissen som et dokumentasjonsverktøy, gikk han i dette arbeidet over til fotoet.

– Vi knipset, knipset, knipset – over alt.

– Så fikk jeg alle Steffens foto og han fikk alle mine.

Deretter satt han seg ned med hundrevis av bilder som skulle brukes til å tegne reisen.

– Før var det slik: nå skal jeg tegne en brødrister. Da går jeg ikke og ser på en brødrister. Da setter jeg meg og tenker på hva en brødrister er i mitt hode og i mitt stiluttrykk.

– Da jeg begynte å jobbe med Steffen, begynte jeg jobbe med virkeligheten.

UTEN BREMS. Selv i samarbeidet med Kverneland, og i sin flørt med en ufiltrert virkelighet, er Fiske bevist på å ikke gå for langt ut av verdenen sin. Der inne skal ikke en skrivemaskin ha riktig antall tangenter, det skal heller være følelsen av skrivemaskinen.

– Jeg tenker noen ganger, at hvis jeg går for langt mot realismen, havner jeg i det som skjedde med Hergé som tegnet Tintin, sier han, med referanse til sitt fremste stilforbilde.

– Han ble så opptatt av virkeligheten at hans opprinnelig tegnestil forsvant. Det personlige i stilen forsvant når realismen ble det fremste målet.

– Det er jeg selvsagt redd for at skal skje.

De siste 30 årene har Fiske sin stil blitt brukt til en rekke formål. Fra melkekartonger, arbeid for teater og bibliotek, og nylig til en jobb i Dagbladet Magasinet om nordmenns sexvaner – der han tror hans «kliniske strek» ble valgt for å forhindre at det ble for slibrig.

– Det er en ganske merkelig opplevelse at det stiluttrykket har passet til barn, voksne, hipsteropplegg, kulturelite-greier, reklame, alt mulig rart. Og det er aldri noen som har sagt at jeg skal tegne annerledes, sier han tankefullt.

– Da er det morsomt at man ikke har bremset, men bare gasset på, breiet seg og ikke minst forsøkt fornye og eksperimentere mest mulig.