Serie: Kunsten å skape en lang karriere som illustratør (del 3): Kari Stai

Gå til innholdet

Tegner Kari Stai har forfattet og illustrert 17 bøker, og bidratt med illustrasjoner til langt flere. Mest kjent er den prisbelønte tegneren for barnebokserien Jakob og Neikob, hvor den syvende og siste boken kom i våres.

Tekst: Christina Skreiberg

Grafill Illustrasjon har tatt initiativ til denne intervjuserien, som retter fokus på hvordan skape en lang og bærekraftig karriere innen illustrasjon.

Siden 2008 har du skrevet og illustrert barnebokserien Jakob og Neikob. Fortell hvordan ideen kom til, og hva disse bøkene har betydd for deg og din karriere!

Jeg fikk ideen på en togtur. Konduktøren het Jakob, og da kom jeg plutselig på navnet Neikob. De to navnene satte i gang alt.

Jeg begynte å skisse og skrive på ideen; en enkel verbal ide som bare handlet om ja og nei. Den gang jobbet jeg i illustrasjon- og designkollektivet Patron, hvor blant annet Anna Fiske jobbet. Hun hadde utgitt flere bøker, og det ble en påminner om at jeg også kunne gjøre det. Jeg gikk til Samlaget og presenterte ideen. Det var en veldig konkret ide, og jeg tenkte «enten syns de det er genialt, eller syns de det er teit og for banalt». Men de likte det!

Den første Jakob og Neikob boken ble den første boken jeg skrev selv. Bøkene har et litt filosofisk fundament, med et litt rart snitt som ikke er for søtt. Det er barnebøker, men det finnes ikke et eneste barn i dem, kun voksenpersoner.

Bøkene er oversatt til flere språk. De er blitt animasjonsfilm og teater. Hvordan har du oppnådd det?

Jakob og Neikob har åpnet flere dører og ledet til mange gode samarbeid, menneskemøter og muligheter. Jakob og Neikob har tatt meg til India og New York, blant annet. Jeg har vært heldig, det har skjedd mange videreføringer av Jakob og Neikob, eller forlengelser, takket være involvering fra forlag, mållags-institusjoner, NORLA, og også bibliotek, pedagogiske institusjoner med flere. Det er mulig de to enkle figurene har vært veldig tilgjengelige å jobbe med, tydelige, og på et vis takknemlige brikker i nye sammenhenger. Jeg har egentlig ikke pushet særlig selv, og min agent, Hagen Agency, har gjort et fabelaktig arbeid i å få «gutta» til utlandet. Eirin Hagen er en drivende dyktig dame som har solgt bøkene til mange land.

Hvordan har det vært å jobbe i Jakob og Neikob-universet så lenge?

På et tidspunkt kjentes det som om jobben min var Jakob og Neikob. Det har nesten føltes som en liten bedrift, som jeg heldigvis ikke har hatt alene, men sammen med Samlaget. At bokideen har skapt jobber for andre er veldig gøy. Det har vært givende å jobbe med Jakob og Neikob, og det har vært en filosofisk reise for meg. Møtene med barna har også avlet nye ideer, så jeg føler det nærmest har vært et samarbeid.

Den syvende boken kom tidligere i år, men etter den gir du deg! Hvorfor?

Jeg har tatt ut det jeg har, dermed er det riktig å runde av. Etter 13-14 år vil jeg gjerne gi plass til noe annet. Det er en godt gjennomtenkt beslutning, og bøkene er der selv om jeg ikke lager flere. Jeg har en trang til å utvikle meg videre. Det er en tid for alt.

Illustrasjon til Vallasaken i Morgenbladet, 2007.

Klikk for å se bildet "Vallasaken Morgenbladet2007" i full størrelse

Illustrasjon til Vallasaken i Morgenbladet, 2007.

Det åpner seg kanskje opp mer tid til andre ting, har du noen konkrete planer?

Jeg er i sving med en ny billedbok, som ikke har noen tittel enda. Men jeg håper å kunne tilføre noe litt nytt fra min side, den vil bli myntet på målgruppen 6 – 9 år. Ellers har jeg lyst til å skrive og tegne et diktprosjekt, og også prøve ut noveller, som kanskje også kan illustreres. Ting er litt åpent. Jeg ønsker også å kunne ha en fase som ikke nødvendigvis ender opp i bøker – men la prosessen få være produktet.

Mye av det du har skapt er rettet mot barn og unge. Hvorfor akkurat denne målgruppen?

Jeg har en flamme for barnet. De er en litt sårbar gruppe som jeg ønsker å ta skikkelig på alvor. Det er så mange menneskelige problemstillinger som er interessante, og barnegrupper møter ekstra mange av dem, med tanke på alt de opplever for første gang.

Hva syns du er det beste med å være illustratør?

Jeg elsker å tegne! Men jeg liker også effekten det gir, at bøkene kan være med på å påvirke. Målet er å bidra med noe som barn kan kjenne seg igjen, som kan hjelpe dem med å sortere tanker. Det er en drivkraft, det kjennes som en viktig samfunnsoppgave og en stor livsoppgave.

Du har studert ved Oslo Tegne- og Maleskole, så tatt en lærerutdanning på Notodden i kunst og håndverksfag, dette mens du søkte på Kunsthøgskolen i Oslo i flere år, hvor du tok hovedfag i visuell kommunikasjon og gikk ut i 2005. Hvordan var din vei inn i bransjen?

Jeg søkte Kunsthøgskolen fra jeg var russ, og kom inn først åtte år senere, da jeg var 26 år. Jeg visste veldig godt at det var dit jeg ville, og ettersom jeg i flere år kom til opptaksprøven, og lå på 2. plass på venteliste flere ganger, ga jeg ikke opp.

Jeg fikk mitt aller første oppdrag mens jeg gikk på KhiO. Like etter studiene ble jeg en del av illustratørfellesskapet Patron. Jeg dro alltid på jobb, uansett om jeg hadde et oppdrag eller ei. De andre var veldig greie og laget noen liksom-oppgaver til meg, slik latet jeg som jeg hadde en jobb å gjøre, bare for å holde meg gående. Jeg søkte også opp norske blader og tidsskrifter, det var en lang liste, og så mailet jeg ut en presentasjon om meg og arbeidet mitt. Etter hvert fikk jeg napp hos en del av dem. Den aller første var for Morgenbladet. Den første jobben for dem fikk oppmerksomhet i Visuelt, kanskje derfor fikk jeg tegne for dem en god stund videre. Med tiden ble oppdragene flere, og etter hvert begynte jeg å jobbe for forlagene, som jeg gjør mest av nå. Bøker og litteratur er mitt hovedfelt nå, mens det var redaksjonell illustrasjon i starten.

Du har vunnet gull i Visuelt flere ganger, også helt i starten av karrieren. Du har også vunnet Brageprisen i 2012 for Jakob og Neikob – Tjuven slår tilbake. Blant annet. Hva har det betydd for deg, spesielt i starten av karrieren?

Det avlet nye oppdrag. Mange var obs på det, ikke minst forlagene. Patron var gode på å synliggjøre det. Hver gang noen vant en pris eller det var andre nyheter, så delte vi det på nettsiden. Videre har det jo holdt meg gående, og har gjort at jeg har hatt en viss tro på meg selv, for det er jo veldig gode bekreftelser å motta priser. Særlig på dager jeg tviler på alt jeg gjør, da titter jeg opp på hylla og minner meg selv på at jeg tross alt har fått disse prisene. De dytter meg i gang igjen.

Hva tror du har vært en viktig forutsetning for at du har lykkes som illustratør?

Jeg har aldri latt meg flyte på erfaringen. Jeg har aldri følt meg flink eller ferdig, det er heller ikke vesentlig, for jeg vil alltid gå videre i å utforske hva et billedspråk kan være og hva illustrasjon kan være.

Jeg prøver å unngå å parkere meg selv, og selv om jeg har blitt mer erfaren hadde jeg kjedet meg om jeg fant stilen min for 15 år siden og bare hadde fortsatt i samme spor. Jeg vil aldri at neste prosjekt skal bli helt likt det forrige. Jeg blir ikke inspirert om jeg gjentar meg selv for mye. Jeg føler at jeg hele tiden forsker, at jeg er evig student, som gjerne vil finne ut noe nytt hele tiden.

Har du opplevd motgang underveis?

Jeg har heldigvis ikke hatt perioder med arbeidssperre hvor arbeidet har mistet sin betydning. Det er ikke alltid like lett og gøy, selvsagt, men i arbeidet søker jeg en viss motstand, og prøver å ikke ha en for spikret plan. Positiv motstand er der hele tiden.

Er det noe du har sluttet med, ettersom du har fått mer erfaring?

Jeg var veldig «flink pike» i starten. Jeg tenkte veldig mye på hvordan jeg skulle presentere meg og gjorde meg veldig flid med arbeidsprøver jeg la igjen, det skulle ikke være for mye, men heller ikke for lite. Hver gang jeg skulle vise frem en skisse sendte jeg aldri noe fra meg før det var nesten perfekt. Men det er klart; i starten har du mer å tape, du må bevise mer.

Nå sender jeg skikkelig lurvete skisser. Kanskje jeg har blitt tryggere, for jeg er ikke redd for å sende fra meg skisser som er skikkelig lavterskel.

Men jeg er like punktlig som før. Jeg leverer alltid i tide.

Hvis jeg skulle gjort det hele på nytt, ville jeg gitt meg råd om å bygge meg selv opp på alle måter, og ikke stresse eller bekymre meg for ikke å få oppdrag. Jeg ville gått på flere konserter, reist på flere studieturer, fått med meg de store verdensgalleriene, oppsøkt det som virkelig inspirerer.

Hvilke rammer har du skapt for deg selv for at frilanslivet skal funke for deg, på sikt? Pensjonssparing? Økonomisk buffer?

Jeg sparer litt til pensjon, men jeg ble 40 år før jeg begynte. Jeg sparer litt hver måned og legger meg opp ekstra buffer når jeg kan.

Det går bedre og bedre økonomisk. Likevel har min holdning til penger ikke endret seg. Jeg lever ganske likt som da jeg var kunststudent, hvor man gjerne snur litt på kronen. Det å bo utenfor en storby gir også økonomiske muligheter. Disse valgene har gitt meg muligheten til å være særere, mer kompromissløs, og beholde min egen integritet, fordi jeg ikke er så økonomisk bundet.

I tillegg fikk jeg i 2019 et 10-årig arbeidsstipend fra Kulturrådet; Stipend for etablerte kunstnere. Og det har jo gitt meg en enorm økonomisk trygghet.

Wow, 10-årig stipend!

Ja, det hadde jeg aldri drømt om at jeg kunne få. Jeg fikk sjokk.

Feiret du?

Jeg er veldig dårlig på å feire. Vi spiste sikkert noe godt til middag. Jeg drikker litt for lite champagne.

Har du noen gode tips til andre som drømmer om arbeidsstipend?

Mitt virke har glidd mer og mer over i å være et behov for å bidra i en dugnad for barn og unge. Og i samme slengen får jeg utvikle meg selv som tegner. Og formidler. Derfor søker jeg på vegne av det arbeidet vi som barne- og ungdomsforfattere driver med. Og den oppgaven føles veldig viktig.

Gjøre det større enn seg selv, altså?

Ja, nettopp! Og bare derfor turte jeg å søke om 10 år. Vær litt businessperson i eget liv. Skriv hva du vil utvikle i faget ditt, skriv om det du kan og det du brenner for. Du søker på vegne av noe litt større, som for eksempel det viktige faglige arbeidet som skal utvikles i Norge for at vi skal kunne fortsette å ha en god barne- og ungdomslitteratur.

Finn din egen kjerne og tro på det du driver med. Alle har noe å bidra med inn i sitt fag. Men selvfølgelig; den vanskeligste biten av hele yrket er å si at jeg kan det her!

Men det kan du åpenbart.

Jo, men jeg føler meg som en av mange. Men jeg har søkt hvert eneste år. Mitt tips er å bare få det inn i timeplanen, hvert år. Sett av 1-2 dager i god tid før fristen, for det er ganske omfattende. Se på søknaden som en fast leireklump som du former om litt hvert år.

Søk med en selvfølgelighet, og bare fortsett å søke.

Du har bodd mange år i Oslo. Hvordan er det å bo på Inderøy?

Da vi fikk barn følte jeg for en annen ro og savnet røttene mine. Jeg var veldig spent på det i starten. Men det er et bra sted, det er ikke stort, men det er heller ikke smått, det har et fint kulturtilbud og er i god kontakt med Trondheim. Det er mye stimulerende ved å bo her. Det gir fokusert ro. Og så har vi jo Teams og Zoom, så jeg treffer stadig kollegaer som bor her og der – det er mange interessante folk som bor rundt om i landet. Og så har jeg lav terskel for å dra til Oslo, for å bevare kontakten.

Har du sett noen større endringer i yrket eller faget i løpet av din karriere?

Jeg startet på et tidspunkt da illustratører skulle løse en oppgave, og ikke nødvendigvis ha et kunstnerisk avtrykk. Da skulle illustrasjonen gjerne være underordnet. Men etter hvert dukket det opp flere og flere illustratører som hadde sitt eget kunstneriske avtrykk. Det er en positiv utvikling som har skapt et mer mangfoldig illustrasjonsutrykk og billedspråk i samfunnet. Illustrasjon har fått større plass, det går riktig vei for illustrasjonsfaget.