Norgesvennen Hans Magnus Enzensberger (f. 1929) er utvilsomt en av etterkrigs-Tysklands fremste offentlige intellektuelle. Dertil har han virket som en betydelig forlegger, redaktør, oversetter, kritiker, dramatiker og lyriker. Essaysamlingen Tyskland, Tyskland: ti politiske ytringer var hans andre bok publisert av Pax forlag, og den kom ut i 1968 som paxbok nr. 138. Da var jeg bare ti år, men mindre enn ti år senere ble jeg oppmerksom på Enzensberger via flere av hans bidrag i det udogmatiske marxistisk orienterte tidsskriftet Vardøger – der han kom til å bli en forholdsvis hyppig bidragsyter fram til 2000-tallet. Vardøger (vardoger.no), som startet opp i 1969, vil etter 53 år, i 2022, være ute med sitt trettiniende nummer, dvs. med en gjennomsnittlig utgivelsesfrekvens på trekvart nummer per år! For øvrig var Vardøger fra starten av både i form og innhold inspirert av det tyske tidsskriftet Kursbuch, som ble etablert av Enzensberger i 1965, med omslagsdesign av ingen ringere enn Willy Fleckhaus.

Av andre utgivelser på norsk av Enzensberger vil jeg trekke fram det klassiske essayet «Brikker til en mediateori», publisert i numrene 1 og 2 av Vinduet i 1971 og deretter i antologien Massekommunikasjon (1973, Studiefakkel, redigert av Hans Fredrik Dahl), langessayet Norsk utakt (Universitetsforlaget, 1984, med et ikonisk omslag av Bruno Oldani), langessayet Det myke monsteret Brussel eller umyndiggjøringen av Europa (Valdisholm forlag, 2011) og Tilbaketogets helter: essays og dikt 1957–2015 (Bokvennen forlag, 2017, utvalgt og oversatt av Rune Skarstein). For leserne av denne stubben er det verdt å merke seg at Enzensberger sammen med bokdesigneren Franz Greno var grunnlegger av den bibliofile bokserien og forlagskonseptet Die Andere Bibliothek, etablert i 1985.

Men nok om det. Først og fremst er jeg her opptatt av essaysamlingen Tyskland, Tyskland, og bokens superfenomenale omslag, designet av Peter Haars (1940–2005). For ordens skyld: Bokens kolofon angir Jan Gjerde som ansvarlig for omslaget. Og selv om Jan Gjerde i sine tre år i Pax forlag fra 1965 til 1967 – primært som reklamesekretær, men også som designer – var ansvarlig for en rekke omslag og stod for layouten av forlagets eget tidsskrift Kontrast, forteller han meg at han på ingen måte var involvert i utformingen av dette omslaget, og at angivelsen av ham må ha vært en feil fra forlagets side.

Så hva er det med dette sakprosabokomslaget som appellerer så sterkt til meg? Vel, en ting er den spesielle kombinasjonen av typografisk og illustrativ emnebetoning. Selv om bruken av den gotiske textura-skriften Old English (!) som en referanse til det nazistiske Tyskland kan oppfattes som en klisjé, så fungerer den effektivt som kontrast til omslagets overordnede formspråk som tydelig signaliserer at omslaget er kontemporært (1968), og der forfatterens navn er satt med groteskskriften Helvetica (sannsynligvis Letrasets Helvetica medium) og kun med minuskler. Og ikke minst fungerer textura-skriften opp mot den ekspressive – noe spissformulert eller endog demagogisk, kan noen innvende – illustrasjonen, der vi både skimter et tysk flagg og en figur med dommerkappe i en ytterst autoritær og nærmest forrykt fremtoning. Som tar på kornet et sentralt tema i essaysamlingen, spesielt i samlingens første essay – «Om vanskeligheten med å være innlending» – om et manglende oppgjør med Tysklands nazistiske fortid. Dvs. i form av en overlevd autoritær vesttysk øvrighet med tidligere nazister i sentrale embeter og stillinger i offentlig administrasjon, forsvaret, de hemmelige tjenester, politiet og – ikke minst – i rettsvesenet. Haars’ eminente typografisk–illustrative emnebetoning, som uttrykker et sammenfall i engasjement mellom forfatter og omslagsdesigner, den klart uttrykte samtidigheten (1968), samt en fenomenal komposisjon på flaten, fungerer ikke bare som en to-the-point kongenial paratekstuell inngangsdør for boken, men er i seg selv også en uttrykksfull og evokativ reklameplakat for samme bok.

Og la meg legge til: Haars’ bokomslag er samtidig en selvbevisst hypertekstuell referanse til John Heartfields feirede typofoto-omslag for Kurt Tucholsky og John Heartfields samfunns- og mediekritiske boksuksess Deutschland, Deutschland über alles fra 1929. Men i praksis var nok referansen til Heartfields bokomslag en lukket allusjon, det vil si en underforstått referanse, reservert for ytterst få av bokens norske kjøpere i 1968.