Jeg husker så godt han som spiste et helt bjørketre. Eller dama i andre etasje, med hår som treffer gulvet i første. Eller verdens minste julekurv.

Jeg pleide å få en Guinnessbok i året, og ett par av disse har blitt med på alle mine flyttelass. Bøkene var oppslagsverk, med mye tekst og en blanding av farge- og svart/hvittbilder. I seg selv ganske tørre, men med fargesprakende forsider, og i enkelte utgaver, en banner på toppen for å sprite opp. Det var uansett bildene folk ville ha.

Jeg kan fortsatt bla i en Guinnessbok, og bli like forundra og underholdt som da jeg var liten. Den gang så jeg på bildene, men nå får jeg like mye glede av å lese om de andre rekordene. Om Mrs Millicent Barclay som hadde verdensrekord i å være pensjonist, eller verdens lengste maraton -gynging på gyngestol, som varte i 444 timer. Informasjonen er knapp, de lister opp kun opp det aller nødvendigste, men jeg sitter alltid igjen med et drøss spørsmål om hva, hvordan og hvorfor. Det er det jeg elsker med disse bøkene.