Ina Brantenberg: Sakprosabok jeg har et sterkt forhold til
Cappelens leksikon og barneleksikon har gitt jurymedlem i Årets vakreste Bøker, Ina Brantenberg, mange opplevelser i barndommen.
En av de sterkeste minnene jeg har fra tidlig barndom er at mamma og pappa sover middag (slik man gjorde før i tiden), og at jeg er alene på stua. Jeg kan ha vært tre år. Det er sol ute, kanskje er det sommer, da betyr det at jeg snart er fire. Jeg har noen tusjer jeg tegner med. Rød er favorittfargen. Jeg klarer ikke å tegne noe som likner noe konkret, men jeg kompenserer i intensitet og lager noen fine kruseduller. Jeg griper om tusjen med hele neven og lager noen flotte sirkler, større og større. Arket er fullt. Jeg snur meg, bak i bokhyllen står det en serie med leksikon. Jeg hopper ned fra stolen og setter meg på gulvet og med tungen i munnviken fyller jeg alle bokryggene med noen røde vitale kruseduller.
Den dag i dag står bøkene i bokhylla hjemme hos mamma med noen bleke tusjstreker på ryggen, og det var denne historien jeg kom på da jeg skulle finne en sakprosabok jeg har et sterkt forhold til.
I min familie tok vi stadig frem leksikonet når vi lurte på noe. Litt som googling i dag. Vi barna fikk egne leksikon i julegave. Det første vi fikk var Cappelens barneleksikon, som var fra pappas barndom. Leksikonet besto av to bøker, Oppslagsboka og Kunnskapsboka. De er godt brukt, ryggen er nesten løsnet, og de er flekkete på flere sider. Et vitne om to bøker som stadig kom til nytte. Jeg kunne fortape meg i de eksotiske illustrasjonene, og jammen fikk jeg informasjon på kjøpet. Som voksen er det rørende å se hvor mye som er lagt i illustrasjonene. De er rike på detaljer, men på et forunderlig vis også moderne. Det er hele plansjer og små vignetter, alt med den edle hensikt å berike innholdet slik at barn får lyst til å dykke ned i kunnskapen om verden. Ikke alt er like politisk korrekt i dag, for eksempel finnes det en plansje over menneskeraser. Brødteksten bærer preg av å være satt i en blysettemaskin for blokksatsen gjør at teksten er ujevn og hakkete, men typograferingen av all tekst er nydelig og kurert ned til minste detalje. Omslagene med de karakteristiske stripene gjorde at du raskt fant de i hylla, og muligens helt ubevisst bygget dermed Cappelen en sterk merkevare for flere generasjoner. Mon tror om de finnes fortsatt?
Illustratøren er dansken Per Høyrup, med litt googling heter han egentlig Per Høyrup Jørgensen (1909–1971), og har i tillegg til bokillustrasjoner laget mengder med porselensdekor. Nydelige ting med den litt funky og naive 50-tallsstilen.
Og grunnen til at jeg kom på historien om krusedullene er selvsagt at mine foreldre ble skikkelig sure. Mitt aller første minne om irettesettelse.
Ina Brantenberg er en anerkjent og prisvinnende designer med over 25 års erfaring i bransjen. Hun ble uteksaminert ved Istituto Europeo di Design i Italia og jobbet som designer i Roma et par år før hun vendte hjem til Norge. I 1999 startet hun Tank design som sakte men sikkert har vokst og nå har kontorer i Oslo, Tromsø og Trondheim. I Tank leder Ina små og store prosjekter innen merkevarebygging, visuell identitet, redaksjonell design og webdesign, men tviholder fortsatt på egne prosjekter. Hun har vunnet flere designpriser, inkludert Visuelt, Årets vakreste bøker, Merket for god design, European design awards, D&AD, ADC og German Design Award. Hennes kompetanse brukes også som sensor ved NTNU, USN og Høgskolen i Volda, samt medlem av ulike designjuryer som Gullblyanten, Merket for god design, Young Lions og nå i år, The One Club.
Årets vakreste Bøker hedrer den visuelle delen av bokbransjen, med særlig vekt på håndverket og formgiverne i bokproduksjoner. Prisene deles ut 13. oktober 2022.