Mot strømmen. #

Først ut er Marvin Halleraker, som i 2021 ble fast ansatt i Aftenposten. Han har mottatt en rekke priser og regnes blant Nordens fremste avistegnere.

- Jeg er heldig som jobber i en avis som setter satiretegning høyt, og gir meg frie rammer. Aftenposten tør gå mot strømmen i en tid der flere aviser nedprioriterer satire, sier tegneren som produserer en ny tegning omtrent hver eneste dag.

Hvordan ser du på fremtiden til satiretegning?

- Jeg ser mørkt på det. Jeg tror at det er blitt vanskeligere å nå gjennom med satire. Tidligere var det en forståelse for hva satire er; at det får i gang prosesser, en diskusjon. Nå opplever jeg at reaksjonene kan bli uproporsjonale i forhold til det som var tegningens hensikt, sier Halleraker fra sitt hjemmekontor i Bergen.

- Vi har sett eksempler på at satiretegnere i USA, Tyskland og i flere andre land har blitt sensurert eller fått sparken. I 2019 bestemte The New York Times seg for å slutte med satiretegninger i sin internasjonale utgave - før dette hadde de i en del år fått mye kritikk for at de ikke hadde det i innenlandsutgaven, så nå er det ingen satiretegninger igjen i avisen. The New York Times har vært et fyrtårn for ytringsfriheten, når de slutter med det så er det et varsku om fremtiden, sier Halleraker.

I forkant av avisens beslutning hadde de noen måneder tidligere en tegning på trykk hvor en blind Trump ble ledet av en førerhund karikert som Israels statsminister Netanyahu, en innkjøpt syndikattegning. Tegningen skapte storm rundt avisen, mange mente den var antisemittistisk. Like etter avviklet The New York Times trykking av satiretegning i den internasjonale utgaven og avisens to faste tegnere mistet jobben.

- Jeg tenker mye på at noen kan velge en av mine tegninger som jeg har gjort tidligere, og f. eks kalle den rasistisk. Man er vergeløs i forhold til slike ting, sier Halleraker.

- I løpet av de 30 årene jeg har holdt på opplever jeg at folk blir lettere såret eller krenket nå. Men jeg mener vi alle taper på det, for hvis vi ikke kan tåle å bli litt irritert, eller tåle andres synspunkter, så mener jeg det kan skape mer polarisering, sier Halleraker.

Føler du deg fri i din rolle som tegner?

- I Norsk sammenheng og overfor min arbeidsgiver, ja, men det har blitt et farligere yrke uavhengig av hvor du bor i verden. Verden har kommet tettere på. Jeg tenker meg om noen ganger når jeg tegner f. eks Putin og Erdogan. Jeg kjenner at det koster mer å f. eks kritisere en stormakt som Kina, det koster mer enn for 5-10 år siden - norske politikere er jo også livredde for å tråkke Kina på tærne.

Karikaturstriden. #

- Et grovere eksempel på hvilket landskap vi nå lever i er karikaturstriden, som viste at man ikke kan tegne Muhammed uten å risikere sitt og andres liv. Ikke at jeg noengang har hatt behov for å tegne Muhammed, men det er svært problematisk at man lar være på grunn av frykt, ikke av respekt, sier Halleraker.

Karikaturstriden startet da den danske avisen Jyllands Posten publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed i 2005. Det utløste protester og voldshandlinger rundt om i verden, samt brannpåsettelser av skandinaviske ambassader og det resulterte i at flere av de involverte siden har levd på hemmelig adresse med beskyttelse. Attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo (som også hadde trykket karikaturer av Muhammed) hvor 12 personer ble drept i redaksjonslokalene i Paris i 2015, ses i forlengelse av striden. I 2020 ble den franske læreren Samuel Paty drept etter å ha vist Mohammed-karikaturer da han underviste om ytringsfrihet.

- Med stadig minkende toleranse for satire er jeg i tvil om avistegning kommer til å eksistere om 10 år. Jeg er usikker, sier Halleraker.

Hvor er Hollywood filmen? #

Videre tar vi en prat med satiretegner Ali Dorani, som tegner under navnet Mr. EatenFish. Dorani er fra Iran, men siden 2014 har han bodd og jobbet i Stavanger, etter å ha søkt ICORN (The International Cities of Refuge Network) om å bli en del av fribyordningen. ICORN er en uavhengig organisasjon med byer og regioner som tilbyr beskyttelse til personer som blir forfulgt i hjemlandet på grunn av sine ytringer. Det finnes totalt 74 fribyer i Europa, USA og Latin-Amerika, 18 av dem er i Norge – blant dem Stavanger.

Før Dorani fikk opphold i Norge var han i et flyktningmottak i Australia i seks år, et sted han omtaler som et «fengsel».

– Jeg tegnet som barn, men hadde ikke satiretegning som yrke i Iran. Da jeg bodde i Australia begynte jeg å tegne på veggen i cellen min. Det holdt meg oppe. Senere fikk jeg tilgang på papir og penner, og da begynte jeg å tegne igjen for fullt, sier han. Doranis tegninger er siden blitt publisert i publikasjoner som Stavanger Aftenblad, NRK, Utrop, BBC, Washington Post, The Guardian og Indian BBC. Men han legger ikke skjul på at det har vært og fortsatt er vanskelig å etablere seg i et nytt land, og bli gitt en sjanse og muligheter – etter at livet ble satt på vent i flere år.

Når han blir spurt om ytringsfrihet, svarer han:

- Når det gjelder tema religion har jeg ikke frihet. Jeg er ikke religiøs selv, men har valgt å avstå fra å tegne noe relatert til religion. Det er fordi jeg vet det vil støte andre og få konsekvenser, og det ønsker jeg ikke – verken for dem eller meg. Samtidig vet jeg at jeg bedriver en form for selvsensur ved å ha tatt det valget, og det er problematisk. Jeg skulle ønske vi levde i en verden med 100% ytringsfrihet, hvor folk ikke ble støtt, men var tolerante overfor forskjellige synspunkter, men det gjør vi ikke, sier Dorani på telefon fra Stavanger.

- Vi må anse satiretegning som viktig og verdifullt. Både de som tegner og de som publiserer dem fortjener respekt, for det er en jobb som gjerne koster, sier han.

- Med alt satiretegnere risikerer, har jeg mange ganger tenkt at det burde lages en fiction film om satiretegner, slik at folk får innsyn i dette viktige arbeidet og forstår hva det innebærer.

Politikk er alle ting. #

Vi ringer videre til Siri Dokken, Dagsavisens faste avistegner siden 1995. Hun tegner til avisen flere ganger i uken, de siste årene kombinert med et professorat i satiretegning og nå også i illustrasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo. Dokken har mottatt flere priser, blant annet Årets avistegning i 2007, 2011 og 2021.

- I motsetning til en tekst, kan et bilde tolkes umiddelbart, uavhengig av hvor det er publisert. Men satiretegninger er jo produsert i en bestemt kontekst, i en situasjon, til en viss tid — selv om noen kan være mer universelle, finnes det mange tegninger som man noen år etter ville tolket helt annerledes, sier Dokken fra sitt kontor i Oslo.

- Teknologien og globaliseringen kom brått på oss. Landskapet har endret seg, og det gjelder for alle som ytrer seg. Nå snakker vi potensielt til alle hele tiden og man vet at ting kan tas ut av kontekst og at det dermed kan ramme deg på måter man ikke kan forestille seg, sier hun.

- Etter Mohammed-krisen får vi tegnere gjerne spørsmål om vi har begynt å selvsensurere oss selv. For min del var jeg kanskje ikke spesielt kontroversiell før denne krisen heller, og jobber på samme måte som før. Men det er klart jeg kan tenke gjennom hvordan tegningene mine vil bli lest. Samtidig skal man selvsagt være skjerpet, for hvis man begynner å bøye av for mulige reaksjoner, er man i farlig terreng. Det er en pågående samtale man må ha med seg selv, sier Dokken.

Hvor oppdatert på samfunn og politikk er du, for å kunne gjøre jobben din?

- Ganske oppdatert, og interessert! Men jeg får veldig mye voksenopplæring av å jobbe med gode kommentatorer. Det er en fryktelig morsom jobb. Det beste er at jeg kan påvirke, og Dagsavisen har alltid gitt meg tillit, sier hun.

- Mange studenter og kolleger spør hvorfor jeg jobber med politikk, det virker fremmed for mange. Men politikk er alle ting. Politikk er ikke et spill som foregår på TV, det er hva du spiser, hvor du bor, hvor gammel du skal bli, hvordan ungene dine har det – politikk er menneskeliv satt i system. Alle kan jobbe med politikk, for politikk er alle ting, sier Dokken.

Mot til å forsvare. #

Ahmed Falah er kunstner, avistegner og menneskerettighetsforkjemper fra Irak. Da irakiske aviser og magasiner ikke ville trykke satiretegningene hans ble Facebook hans fremste publiseringskanal. Etterhvert utga han og venner et uavhengig regimekritisk papirmagasin. Etter første utgave kom truslene. I 2019, etter å ha bodd seks år på flukt i Indonesia, flyttet han til Drøbak, også gjennom Fribyordningen – i Drøbak hadde Avistegnernes hus i 2009 tatt initiativ til at den lille byen kunne bli verdens første friby for forfulgte avistegnere.

I 2020 mottok Falah (sammen med Siri Dokken og Finn Graff) Norsk Pens Ossietzkypris for fremragende innsats for ytringsfriheten, på vegne av alle satiretegnere i Norge. I 2021 mottok han Fritt Ord stipend for satiretegning, og begynte å tegne om norsk tematikk.

Du har betalt en høy pris for arbeidet ditt…

- I land hvor ytringsfriheten er svært begrenset, som i Irak og i mange arabiske land, medfører arbeidet til satiretegnere stor risiko. Selv om jeg bor her har truslene fortsatt. Nesten alle mine tegninger som adresserer maktpersoner i Irak medfører en masse trusler som sendes til meg på Facebook. Det har helt klart kostet meg noe av min frihet, og jeg tenker at jeg nok bør være ekstra forsiktig, med tanke på det nylige angrepet på Salman Rushdie. Da jeg publiserte en tegning som dro paralleller mellom det diktatoriske regimet til Irans leder Khamenei og ekstremistgruppen ISIS var det flere som responderte med at jeg burde ha samme skjebne som Rushdie.

- En pris jeg også betaler er å bo langt borte fra mitt hjemland, min familie og venner, sier Falah.

- For meg handler arbeidet om å ha mot til å forsvare friheten og rettighetene til mennesker som er undertrykket.

Politikere som snubler. #

På telefon fra London snakker vi med satiretegner Morten Mørland. Fra sitt nybygde hagekontor tegner han daglig for The Times, noe han har gjort som fast tilknyttet frilanser siden 2002. Han er også bidragsyter til VG og tegner forsidene til magasinet The Spectator.

Hvor viktige mener du tegningene er til å speile og analysere samfunnet?

- De er viktige. Men landskapet har endret seg, en gang i tiden var avistegning den eneste form for satire vi hadde. I dag har vi memes i sosiale medier, og ikke minst, i det britiske medielandskapet publiseres det ofte bilder av maktpersoner som er nokså satiriske; når de snubler, eller gjør et eller annet lite flatterende… i England er det mye av det. Respektløsheten som tegningene respekterte er vi ikke lenger alene om, sier Mørland.

- Likevel er en tegning unik, den kan få frem en essens, og uavhengig av om man har lest mye eller lite kan man tolke en tegning og reflektere over hva den dreier seg om.

Har du frihet i oppgaven?

- Jeg er fullstendig politisk fri. The Times har sine meninger på lederplass, men jeg er helt fri fra det. Det er en viss selvsensur som skjer automatisk, men jeg kan ikke si at jeg har opplevd det som et problem. Jeg prøver alltid å stikke folk av de riktige grunnene, at stikkene mine er veloverveide. Og provosere, det vi skal. Den verste reaksjonen er å ikke få en reaksjon i det hele tatt.

- Mange ser tegningene kun i sosiale medier, likevel har jeg hele tiden hatt en mentalitet om at jeg gjør tegningen for The Times og deres lesere.

Voldsom oppmerksomhet. #

I fjor ga satiretegner, illustratør og tidligere graffitimaler Christian Bloom ut praktboken «BLOOM 2016-2020», en samling av omtrent 150 tegninger fra hans tid som fast tegner for VG Helg. Boken vant både gull i kategorien bøker i Visuelt 2022 og også den ekstra gjeve prisen Best of Show.

I 2017 opplevde han voldsomt med oppmerksomhet fra omverden for sin tegning av Donald Trump som stod på trykk i VG Helg – tegningen er med i boken. Bloom tegnet USAs daværende president som en krabbende baby i bæsjebleie, som strekker seg mot et bord og drar i en duk som ser ut som det amerikanske flagget, mens en globus står og vipper på bordkanten. Tegningen spredte seg raskt i sosiale medier med kommentarfelt som kokte av både positive og negative reaksjoner.

– Jeg er ikke så glad i oppmerksomhet, så det var litt overveldende, sier Bloom. Tegningen ble Årets avistegning 2017 (en pris han også vant i 2021).

- Jeg fikk stort sett god respons, men mange mente jeg var en idiot. Det stod jeg stødig i for jeg stod inne for tegningen. Den traff jeg slik jeg ønsket, Trump hadde tross alt verdens mektigste stilling og man skal kunne sparke oppover. Hvis det var en tegning som hadde truffet utilsiktet feil hadde det derimot vært vanskelig å stå i etterpå.

– Ofte liker jeg å være mer tvetydig, og ikke gi så tydelige svar, men akkurat Trump er så ekstrem at det føltes riktig å understreke det, sier Bloom. Tegningen førte til at Bloom ble «oppdaget» av Dominic Hardy, kunsthistoriker og professor med satiretegning som hovedemne ved Université du Québec à Montréal. Siden har Bloom, og Siri Dokken, besøkt universitetet i Montreal, samt at Hardy har skrevet etterordet i Blooms bok.

Føler du deg fri til å uttrykke deg som tegner?

- Ja, på samme måte som jeg føler meg fri sosialt, når jeg snakker med folk. Jeg sier det jeg vil, men prøver å ikke tråkke på tær i vanvare. Det er ikke selvsensur å tenke seg om to ganger før man snakker. Formulerer jeg meg riktig treffer jeg der jeg vil treffe, sier Bloom.

Hva er det unike med satiretegning?

- Jeg har lenge fulgt og sett opp til Finn Graff, Siri Dokken og Marvin Halleraker, de gikk foran meg, og jeg har sett hvordan tegningene deres gir nye metaforer. Komplekse saker kan oppsummeres på et glimt. Gode tegnere lar deg fullføre tankegangen selv, det er du som må dytte ballen den siste meteren. Det er det som skiller satire fra propaganda, sier Bloom.

I 2020 sa VG opp Christian Bloom.

- I en tid med nedskjæringer er det neppe kakepynten som prioriteres, dessverre, sier Bloom som for tiden tegner fast for Vårt Land.

Har noe endret seg etter du mistet VG-jobben?

- Jeg har mistet en stor og synlig jobb, og flyten man får av å jobbe med én ting over lang tid. Frilanser har jeg vært hele tiden, men hvis jeg tegner for en avis regner jeg med at jeg har redaksjonen i ryggen. Jeg vil ikke si jeg tar mer eller mindre risiko, iblant tøyer jeg strikken og regner med at redaksjonen sier fra hvis det blir i overkant.