Vi tar en slurk av hver vår kopp og jeg drar frem notatblokken med spørsmål. Et øyeblikk glemmer jeg at jeg er her for å intervjue Kari. Kontoret hennes er fullt av spennende medisinske rariteter så nysgjerrigheten tar fullstendig overhånd. Men Kari tar tak og henter meg inn igjen.

– Det er her jeg sitter og tegner med digital penn.

Hun svinger målrettet og effektivt frem og tilbake på gulvet i kontorstolen sin. Så viser hun meg et bilde på skjermen av en knekket ankel, eller det er i alle fall et tydelig brudd i et ben.

– Dette er en jobb jeg har gjort for Fri Flyt. Et forlag som gir ut bøker for ekstremsport. Førstehjelp på tur heter den. Jeg illustrerte reponering av brudd når man er på tur.

Jeg innser at jeg må følge godt med. Det kan bli utfordrende å henge med både i medisinske begreper og på Karis kvikke og slagferdige kommentarer.

– Det går på norsk og engelsk hos meg, jeg har jo vokst opp i Amerika.

– Jeg vil gjerne høre litt om bakgrunnen din, Kari. Familien din og hvor du kommer fra?

– Far var tannlege, han studerte i Amerika, på Harvard universitet, der traff han mor, som var skuespiller. De første årene flyttet mor og far inn i en generasjonsbolig på Vinderen. Med bestefar i første etasje. Min tante, som var enslig til hun var 40, i kjelleren.

– Og vi bodde i andre etasje. Jeg ble født i Norge.

– Vi vokste opp i et ganske fornemt strøk, med prinsesse Astrid oppe i veien, og Fred Olsen-familien lekte vi mye med, det var mye «fint folk» der.

– Da jeg var seks år flyttet jeg og familien til Boston i Amerika. På grunn av fars post.doc. Vi kom tilbake til Norge igjen da jeg var syv. Da vi kom tilbake til Norge som barn, snakket vi bare engelsk. Jeg husker at jeg og søsteren min hoppet ut av bilen, og løp opp innkjørselen for å hilse på vennene våre, men bråstoppet. Vi så forskrekket på hverandre da det gikk opp for oss at vi ikke kunne snakke norsk lenger.

– Så flyttet vi til Chapel Hill i North Carolina da jeg var elleve. Så det meste av oppveksten min hadde jeg i Amerika.

– Jeg ble ikke veldig begeistret da vi enda en gang skulle tilbake til Amerika i 1969. Da hadde vi nettopp landet og fått venner her i Norge.

– Mor påstår at jeg gikk med vinterjakken min på i 30 varmegrader de første tre månedene etter at vi kom til Amerika, for jeg ville så gjerne tilbake til Norge. Jeg skulle liksom ikke være der.

– Før vi reiste, øvde vi på engelsk rundt middagsbordet. Mor og far hadde en regel vi barna synes var så dum; for hvert norske ord vi sa da, måtte vi legge en «brunpenge» i en skål. Det ble noen tause middager kan du si, ingen turte å si noe, for ingen ville jo miste pengene sine.

– Det kreative, hvor kommer det fra Kari?

– Etter at jeg fikk prisen, har jeg tenkt mye på barn og kreativitet. I kjelleren på Vinderen skole var det aktivitetsklubb, der tegnet vi med brennepenn på tre og lagde kobberstikk. Vi lagde små gårdstun og dyr av kastanjenøtter og fyrstikker i hagen, jeg elsket å være kreativ.

– Men jeg gikk aldri rundt med skisseblokk. Det har jeg aldri gjort. Jeg var ikke en sånn kunstnertype. Men hvis jeg fikk beskjed om å tegne noe så kunne jeg tegne det ganske realistisk. Jeg likte å tegne og elsket «Art Class».

Jeg har lyst å vise deg noe, sier Kari.

– Jeg hadde akkurat noen fotografier liggende her hjemme. Dette er min norske bestemor, Kirsten Utheim Toverud. Det er tatt på Sagene helsestasjon. Hun dro til Amerika etter at hun tok embetseksamen i medisin (1916). Der ble hun ansatt som den første kvinnelige legen på Children`s hospital i St. Louis. Hun spesialiserte seg på insulin for barn. Da hun kom tilbake til Norge startet hun Sukkersykehjemmet, slik at barna selv lærte hvordan de kunne kontrollere sin egen diabetes.

– Nå er det jo fantastiske medisiner, men det var ikke det på den tiden. Stetoskopet og mikroskopet hennes ligger på hyllen bak deg.

– Jeg hadde det fint i Amerika og ble etter hvert godt integrert inn i det amerikanske.

– Jeg var et utadvendt barn, fikk mange venner, og ble Cheer leader. Begge søsknene mine bor fortsatt i Amerika selv om min bror pendler til Norge en del i jobben sin. Mor og far bodde der i 35 år, helt til far pensjonerte seg og flyttet tilbake til Norge. Da satt han i rullestol med to amputerte bein, akkurat som Oskar.

Kari ler hjertelig.

– Jeg bestemte jeg meg for å reise tilbake til Norge etter high school. I 1976 begynte jeg på idrettslinjen på Fana internasjonale folkeskole siden jeg hadde vært turner. Før jeg dro til Fana hadde jeg skadet kneet mitt. Jeg ble derfor sittende på sidelinjen mesteparten av semesteret. Etter jul byttet jeg derfor til tekstillinjen.

– Etter oppholdet på Fana dro jeg tilbake til USA og begynte på University of North Carolina, men etter ett år der søkte jeg meg til Macalester College i St. Paul Minnesota fordi universitetet var lite fleksibelt og de krevde at jeg brukte fem år på bacheloren fordi jeg ville kombinere kunst med biologi.

– På Macalester kunne jeg kombinere det jeg allerede hadde begynt å famle rundt i; kunst og medisin. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle bli lege eller kunstner. Men jeg ble veldig skremt av det å være kunstner, for jeg var ikke den typen kunstner.

– På college skulle vi kaste maling på lerretet.

Ler Kari.

– Så jeg følte meg ikke helt hjemme i det. Så da ble det silketrykk og hemoglobinmolekyler på meg!

– Der hadde vi embryologi, og dissekerte frosker og kaniner. Jeg husker at det ble litt drama når jeg tok med en kanin hjem og la den i kjøleskapet. Hun jeg delte rom med fikk total noia.

Kari ler igjen.

– Jeg var veldig fasinert av alt dette, særlig disseksjon. Egentlig burde jeg vært kirurg, for jeg elsker finmotorikken. Jeg hadde nok vært en god kirurg. Men jeg ble skremt av tanken på å være lege, og ha ansvar for andres liv.

– For hvor mye klarer du faktisk å huske av det du har lært?

– Det går jo liksom inn det ene øret og ut av det andre. I ettertid har jeg forstått at du spesialiserer deg. Du blir jo spesialist innenfor ditt fagfelt og da husker du jo når du anvender det hele tiden. Det var nok noe av grunnen til at jeg ikke helt turte å gå den veien da.

– Vi arbeidet med kullstøv teknikker, akvarell, penn og blekk, Letraset, og pennesplitt. Nå som vi arbeider på maskin mister vi noe av den stoffligheten og det taktile, alt er så glatt. Jeg var aldri så god med penn og blekk.

– Jeg ville tilbake til Norge etter fullført bachelorgrad. Men å leve av å være kunstner? Jeg er jo ikke kunstner i den forstand. Jeg så for meg en vanskelig karriere, så foreslo far studiet medisinsk illustratør. Far jobbet på University of North Carolina, på tannlegehøyskolen og med medisinstudenter. Der hadde de avdelinger hvor det var ansatt medisinske illustratører. På Macalester kunne vi ha utveksling, så den første sommeren jeg gikk der fikk jeg mulighet til å jobbe som medisinsk illustratør på Duke University, i nabobyen til Chapel Hill, der jeg vokste opp.

– Jeg søkte på tegning, form og farge i Norge, men var egentlig langt forbi det i utdanningsløpet, så far rådet meg til å dra tilbake til Norge når jeg hadde en profesjon. «Da har du noe å jobbe med istedenfor å være student». På tidspunktet jeg søkte var det fem universiteter som tilbød dette, 35 studenter, fordelt på de fem universitetene. På kullet mitt var vi seks studenter. Så det er en nisje.

– På Johns Hopkins Medical School måtte du ha kjemi, og jeg hadde jo ikke kjemi, det var ikke noe fag for meg, jeg har aldri vært noe god i matte og slike ting, så der kunne jeg ikke søke.

– Så jeg søkte på Medical College of Georgia og ble tatt opp. Men egentlig ville jeg tilbake til Norge. Jeg ville ta et friår etter college og ikke begynne å studere med en gang. Men så aksepterte jeg den plassen på Medical college of Georgia fordi det var usikkert om jeg ville få plass neste år. Det har jeg ikke angret på en dag! Det var et treårig mastergradstudie hvor de første to årene er samme fag som medisinstudentene.

– Da startet vi med å dissekere lik. Vi var fire og fire lag, som dissekerte annenhver gang på samme lik. Det var 60 lik fordelt på to rom. Alle likene lå på magen den første dagen, så du ikke skulle få ansiktet rett i fleisen.

– Vi lærte å operere på levende hunder og griser for å lære steril teknikk. Så vi byttet på å være kirurger og assistenter. Det var et ganske viktig fag, vi måtte lære stoffligheten av vevene. Når du skal knytte av en arterie for eksempel, med sutur, så gir den etter. Og hvordan fettvevet er og stoffligheten, og hvordan det reagerer.

– Har det hjulpet deg når du tegner?

– Ja, absolutt.

– Vi lærte hvordan vi skulle kle oss til operasjonsstuen og hadde to år med operasjoner vi skulle delta på, der sto vi for å tegne. Vi skisset oss gjennom operasjonene. Du får plass ved hodet til pasienten, men du tegner fra kirurgens synsvinkel. Du er på en måte kirurgen når du tegner.

– Det var jo litt sånn med hatten i hånden, du måtte spørre om du fikk lov til å tegne. Da lærte du litt om miljøet på en operasjonsstue. Det er mye galgenhumor når du skjærer i menneskekropper, det er en måte å utløse stresset. Da er det veldig bra at pasienten sover.

Humrer Kari, med lurt glimt i øyet.

– Jeg var med på alt fra åpen hjernekirurgi til amputasjoner.

– Så du er på en måte en observatør i operasjonsrommet?

– Ja. Det er jo en helt annen rolle enn kirurgen, du observerer samtidig som du dokumenterer gjennom tegningen. Vi abstraherer informasjonen gjennom tegningen, ser hva som er viktig gjennom operasjonstrinnene. Du kan fjerne blodet, fjerne instrumenter etc. alt som ikke er interessant.

– Og så lærer du om målgruppen din i forhold til detaljeringsnivå. Du trenger ikke vise for en hjertekirurg når du skjærer i hudlaget, eller når du åpner brystkassa. Dette kan de. Men skal du tegne for en person uten forkunnskap om kroppen må du begynne med en kropp. Hvor sitter galleblæren?

– Du kan gå fra makronivå til mikronivå. Jeg spør alltid kundene mine hvem målgruppen din er, detaljgraden er forskjellig i forhold til målgruppen din.

– Hvis jeg sammenligner meg med mine kollegaer i USA, er de fantastiske illustratører, i form og farge og bruk av høylys og skygge. Jeg er ikke der, jeg er sånn middels god illustratør rent estetisk.

– Men jeg har etter hvert blitt en veldig god pedagog. Det er noe av styrken min. Å kunne stille de rette spørsmålene. Få frem essensen; hva er det dere vil, hva er hensikten med denne figuren? Nå har jeg holdt på i 40 år og illustrert over 300 lærebøker. Alt fra videregående skole til spesialisthelsetjenesten.

Når man går på legekontoret, er det ofte Karis tegninger på veggen. Hun viser entusiastisk sin bestemors lærebøker fra Vinderen.

– Jeg fant, jeg fant. Her; Grey’s Anatomy. Dette er bibelen! Disse bladde jeg i da jeg var liten, jeg ble nok veldig inspirert av disse! Det er en lærebok i anatomi fra 1858. En klassiker innenfor legevitenskapen om menneskets anatomi.

– En av de første jobbene jeg fikk var en lærebok. Den het Jacob og Francone. Anatomi og Fysiologi og ble gitt ut av Universitetsforlaget. En lærebok for sykepleien. Da var det akvareller som gjaldt.

– Noe man ikke tenker over er den internasjonale fargekoden vi jobber med. Muskler har alltid den samme fargen. Vener er blå, nerver er gule. Du kan ikke lage dine egne fargekoder. Vi lærer et universalspråk.

– Jeg var gjesteforeleser på avdeling for medisinsk informatikk i Bergen nylig, hvor de lager programvare som kan fargelegge CT bilder og MR. Men de som satt og programmerte dette forsto ikke formspråket, så jeg sendte dem en fargepalett. Så jeg fikk rettet det.

– I bokhyllen din står det hodeskaller på rekke og rad. Er de virkelig ekte?

– Ja. Jeg hadde sommerjobb da jeg studerte i Georgia, på et firma som het Carolina Biological Supply Company. Der kunne du kjøpe skjelett og medisinske modeller etc. De hadde et rom med biller som spiste skjelettene rene. Det ville jo aldri vært lov i dag, men jeg fikk disse her gratis. Jeg har et halvt skjelett og 5 hodeskaller.

I skuffen dukker det opp en liten rar geleklump? Jeg tar den opp, plutselig deiser den i gulvet, det er en liten nese, der nede mellom føttene våre. En neseprotese som Kari har laget.

– Vi lærte å lage proteser. Det var et av fagene vi hadde. Det er noen medisinske illustratører som går videre og blir spesialister på proteser. Det er et utspring fra utdannelsen min. Vi støpte dem i silikon, så malte vi dem, så de skulle se mest mulig autentisk ut.

– Dette var til en som hadde neseproblemer.

Jeg er nysgjerrig på om Kari har noen forbilder så jeg spør henne. Sporenstreks svarer hun;

– Sterke kvinner for over hundre år siden!

– Bestemor, spesielt bestemor. Hun var en sterk og myndig dame, alltid kledd i svart. Folk var nesten redd henne. Hun var nok ikke den beste moren, de hadde jo daddaer og hushjelper på den tiden. Og så var de to karrieremennesker i et hus på Vinderen. Så for faren min var det nok hushjelpen som hadde oppdragelsen.

– For oss lå det i kortene at vi skulle ta høyere utdannelse. Men vi var ganske frie i valget, men føringene var nok ganske sterke. Begge søsknene mine har doktorgrader.

– Hva med kunstneriske forbilder? Har du noen av dem?

– Leonardo Da Vinci …

– Men det var ikke der interessen min lå. Jeg hadde kunsthistorie på college. Men jeg må innrømme at forelesningene med lysbilder i et mørkt forelesningsrom, nei, det var ikke helt meg.

Kari har mange forbilder, men det er tydelig at det er de medisinske som opptar henne.

– Frank Netter er et forbilde. Vi prøvde å etterligne fargepaletten hans. Han var egentlig medisiner. Han er på en måte den moderne «father of medical illustration».

Kari viser frem to bøker; The Ciba-Geigy collection of human anatomy og The Ciba-Geigy collection of medical illustration.

– Frank Netter var lege og jobbet for et legemiddel firma som het Ciba-Geigy. Det er ikke en lege som ikke har vært borte i ham. Det er hans arbeider jeg assosierer meg med. Han var en usedvanlig god tegner og tegnet mennesker og realistiske kliniske tegninger av de forskjellige sykdommene. Nå har tegningene hans kommet ut som et samlet anatomisk atlas.

– Professoren min på Medical College of Georgia gikk i lære hos ham. Han het David Mascaro. En skikkelig italiensk machomann, han var helt fantastisk! Da vi satt og tegnet på kveldene gikk han rundt til alle. Han tok seg god tid og var så opptatt av å gi oss de små gullkornene. Han var veldig til stede. Det var hans fargepalett vi alle ble inspirert av, og lærte av. Han hadde akvarellkurs om hvordan man bygger opp og maler muskler lag på lag. Han var en nydelig mann!

– Og var et forbilde i forhold til estetikken.

– Begge bestemødrene min var forbilder, og min far. Han var en fantastisk pedagog, og fikk «best Professor/Teacher of the year» år etter år fordi han var så flink.

– Min mor også, er en spennende dame, hun var skuespiller. Hun hadde ikke den akademiske karrieren som far. Hun jobbet på en kvekerskole, en videregående privatskole som jeg og begge søsknene mine gikk på en periode. Den var litt som steinerskolen, uten karakterer. Mor underviste i seksualkunnskap, i sykling og i mange forskjellige fag.

Apropos, sier Kari og trekker frem en stor underlig greie fra hylla si.

– “This is the kinky doll; this is the belly button!”

Kari ler igjen, velsignet uanstrengt. Noen og enhver kunne synes at dette øyeblikket kunne vært litt pinlig, men for Kari er det det mest naturlige i verden. Hun er like blid.

– Det er et bekken hun har sydd. Her er ytre kjønnslepper, indre kjønnslepper, så kan du gå inn å palpere. Lille klitoris, livmor og eggstokker, og hvis du kjenner på eggstokkene her, kjenner du små egg inni.

– Den brukte moren min i undervisningen på skolen, mor er veldig liberal. Vi hadde en hel koffert med hjelpemidler her hjemme, som hun brukte på skolen, med kondomer og sånne ting.

– Mor og broren min var på et apotek engang, da han var ganske liten, hvor han ropte ut; «Mom, we`re all out of condoms»! De skulle til den undervisningskofferten til mor!

– Så jobbet hun med gruppeterapi og omsorg for døende. Hun jobbet med Elisabeth Kübler Ross som var en av de første som begynte å snakke om palliativ behandling og terapi for de som har mistet sine nærmeste. Og sorgprosesser.

– Er det et organ i kroppen som fasinerer deg mer enn noen andre? Eller noe du ikke liker?

– Nei, jeg er jo en sånn «Jack of all trades, master of none». Spennvidden er så enorm. Jeg lager mye animasjoner nå og prosedyreverk innenfor sykepleie for helsepersonale. Og det jo alt fra; hvordan å sette inn en veneflon, stelle døende, alt mulig.

– Det jeg liker minst er å tegne mennesker i situasjoner, jeg er ikke noe god på det. Jeg klarer ikke. Jeg er helt avhengig av foto som underlag. Å tegne kommunikasjon mellom pasient og lege og sånt gir jeg helst fra meg.

– Jeg trives best under huden!

Utbryter Kari i latter, slik hun gjør stadig vekk. Du har vært lenge alene på tuen nå Kari, hva skjer videre med faget ditt i Norge?

– Ja, jeg har jo vært den eneste. Men nå er det to jenter til, en jobber innenfor medisinsk informatikk og en har bare utenlandske kunder. Jeg har tatt en del kurs i 3D, men innsett at der skal jeg ikke. Hvis jeg trenger det, kan jeg bestille det, men foreløpig har det ikke vært behov for det.

– Teknologien er jo kommet for å bli, påvirker det ditt fag?

– Jeg er veldig glad for at jeg er tradisjonelt utdannet. Teknologien er et godt verktøy, men forståelsen for farge, lys og skygge kan du ikke lære gjennom teknologien. Du må erfare det. Teknologien er ikke smartere enn den som sitter med musen. Erfaringen gjennom et langt yrkesliv må man likevel tilegne seg over tid, og det går på form og farge. På det kunstneriske holder det ikke bare med den medisinske bakgrunnen.

– Noen spør om jeg har en arvtager, men foreløpig har jeg ikke funnet noen her til lands.

– Akkurat nå tegner jeg på en mobilapp for sjøfolk over hele verden for Gard forsikring, sammen med Helse Bergen og Sjøfartsdirektoratet. Den er gjort tilgjengelig nå.

– De færreste skip har leger om bord, det er stort sett bare cruiseskip som har leger. Med denne appen kan du diagnostisere deg selv. Du lærer hvordan du kan undersøke deg selv, så blir du linket videre, om det er noe galt med synet ditt for eksempel.

– Appen er ganske kul, for her har du alt av prosedyrer, symptomer, skader og utstyr. Alle land som har en kystlinje, er pålagt å ha medisinsk rådgivning tilgjengelig fra satellittelefoner rundt i verden. Og du kan ringe til alle de forskjellige. Norge og Italia har de lengste kystlinjene, så Norge og Italia er de beste i verden. Radio Medico (legevakt til sjøs) er en av dem.

– På sjøen er det 90 % menn, de fleste sjøfolk er indere, filippinere og sør-amerikanere. Derfor måtte vi ha en modell som var litt uidentifisert etnisk og nøytral. Så dette er postmannen min. Han er Uigur, og flyktning fra Kina. Uigurer har på en måte alt fra mongolsk til tyrkisk osv. Så jeg spurte om han ville være modell for meg.

– Han så for seg sånn kunstnerisk modell uten klær og sånn, og var selvsagt svært skeptisk, det ble veldig morsomt. Men jeg fikk forsikret han om at han fikk beholde klærne på. Så da hadde vi Photo-shoot her i stuen.

– Jeg har jeg laget tegninger på alt, og mannen min har fotografert. Dette er Terje, mannen min sine hender. En gang måtte vinklubben stille som modeller, ingen slipper unna hos meg, så her ligger vinklubben på bakken, klar til å fotograferes. Fastlegen, revmatologen, sjefen for blodbanken, og en av sjefene for diakonhjemmet måtte ned på gulvet, de stilte villig vekk. Som du skjønner, blir det mange lattermilde modellsituasjoner.

Det tikker inn en e-post på maskinen til Kari;

– Bestillingen som kom inn her nå, her ser du, kundene klipper og limer fra nettet, som de så sender meg. Så skal jeg tegne, det var det du så da du kom i dag, bildet med den foten.

– Vi må tilbake til karrieren din Kari.

– Etter at jeg var ferdig med studiene begynte jeg å søke stillinger på sykehus i Norge, men det fantes ikke avdelinger for medisinsk illustrasjon der. De visste ikke hva det var engang. Men så kom jeg over professor Olav Hilmar Iversens lysbilde og lydkassettforedrag i patologi, som var kjøpt inn på universitet mitt i Amerika.

– Iversen var patolog på Rikshospitalet. Så jeg skrev til Iversen og sa; at hvis han skulle revidere lysbildeprosjektet sitt en gang, ville jeg gjerne hjelpe til med illustrasjoner.

Kari ler.

– Senere fant jeg ut at han hadde vært kjæreste med tanten min på et tidspunkt, så han kjente nok igjen navnet Toverud. Bestemor og bestefar var jo egentlig kjendiser i sin tid.

– Professor Iversen gikk til Universitetsforlaget og presenterte prosjektet sitt med meg som illustratør. Men det gikk jo ikke helt slik han hadde tenkt, for forlaget tok meg, men ikke Professor Iversens lysbildeprosjekt, så da var det gjort.

– Jeg var 24 år og fikk et års engasjement i Universitetsforlaget som illustratør. I 1983 fikk jeg fast stilling, da flyttet jeg til Norge. Jeg fikk redaktørlønn, som nok forarget mange i forlaget.

– Som ansatt hadde jeg ikke lov til å tegne for andre. Etter seks og et halvt år år tok jeg permisjon i to år. Da tegnet jeg for ukeblader som Hjemmet, A-magasinet og for legemiddelfirmaer. Jeg fikk masse henvendelser og fikk flere og flere oppdrag.

– Jeg fortsatte å tegne for Universitetsforlaget. Så tok jeg spranget og sa opp stillingen min. Jeg fikk med meg alt av tegninger og utstyr, og opphavsrett på tegningene mine.

– Jeg hadde lært dette med opphavsrett på et kurs i Amerika og var veldig opptatt av det. Forlaget engasjerte Jon Bing, han hadde et møte med meg og forlaget, deretter lagde han en kontrakt hvor jeg fikk opphavsretten til alle mine tegninger, så rykket jeg opp to lønnstrinn og fikk kompensasjon for gjenbruk.

– I ettertid, sa forlagsredaktøren til meg; Kari, det var en gullkantet kontrakt vi skrev under på for deg i sin tid, kjempefrustrert over at det faktisk hadde gått gjennom.

– Jeg var veldig opptatt av opphavsrett, og har vært det hele min karriere. Jeg har sørget for at jeg har opphavsrett til alt jeg tegner.

– Hvis du ikke leser «den lille skriften», som de færreste gjør, så eier jo tidsskriftene opphavsretten. Jeg har publisert tegninger i alle disse store internasjonale forskningsmagasinene som Nature og Science, men beholdt opphavsretten.

– Det beste Grafill noen gang har gjort er å ansette advokat. Forlagene kan være noen ulver, derfor lager jeg mine egne avtaler og sender betingelser i forkant av oppdrag. Særlig når jeg arbeider med de store lærebøkene. Jeg har hatt noen ubehagelige runder.

– Jeg er nok ansett som en sånn litt tøff forhandler i forlagsbransjen. Dette med opphavsrett er så viktig i vår profesjon. Og heldigvis er jeg en gammel rev i bransjen. Og har ikke konkurranse, så sånn sett kan de ikke si; da bruker vi ikke Kari for hun er vanskelig.

– Folk kan jo nesten ikke leve av å være illustratør, det er skammelig, og det med seks års utdannelse. Det tyngste og viktigste i jobben min er kontraktforhandlingene. Det er gutta som topper lønnstoppen når det kommer til illustrasjon. Vi jenter er for forsiktig.

Det er imponerende det Kari har fått til. Og hun er uten tvil en stor inspirasjon for både kvinner og menn innenfor illustrasjonsfaget generelt. 

– Hvor går veien videre nå Kari, hvem skal overta arvesølvet?

– Jeg har jo ikke noe sluttdato. Jeg jobber jo aktivt fortsatt og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg kan. Men jeg sitter jo på en samling 20-30 000 illustrasjoner. Så vi får se, det må jeg nok gruble litt på.