– Å skrive er litt som å tegne uten å tenke. Vi ble interessert i hvordan både situasjoner og alder påvirker skriften, sier Katarina Caspersen, Kristine Knapstad og Pia Evensen. Trioen står bak håndrulle; sittekropp - en stipendutstilling som utforsker håndskrift gjennom romlige installasjoner.

Tekst: Dorthe Smeby
Foto: Alex Asensi

Utstillingen håndrulle; sittekropp er et dypdykk i og en hyllest til håndskriften som bevegelse og tilstedeværelse i tid og rom.

– Startpunktet for utstillingen var et ønske om å jobbe romlig med grafisk design, med utgangspunkt i Oskar Hansens arkitekturteori om «open form», sier Caspersen, Knapstad og Evensen. – Teoriretningen baserer seg på design som en rekke handlinger, som inviterer til videre handling hos mottakeren. Heller enn å søke et ferdig resultat, ville Oskar Hansen at design skulle være en kontinuerlig og demokratisk prosess. Vi ønsket å se på open form fra vårt ståsted i dag.

Prosess i karantenetid

De tre forteller at arbeidet med utstillingen beveget dem i en slags dobbel spiral; fra det store romlige til det helt nære, og tilbake igjen. På grunn av en viss pandemi ble også arbeidet både forsinket men også utviklet over tid.

– Prosessen har trukket ut, og på de to årene fra vi startet ser verden plutselig veldig annerledes ut. Lenge kunne vi ikke møtes fysisk, vi kunne ikke holde workshoper som planlagt, og mye av kontakten foregikk digitalt. Hver uke sendte vi hverandre en mail med hva vi holdt på med for tiden, tanker rundt prosjektet, referanser og ideer. Med koronarestriksjonene var det som om «rommet» ble nedskalert til avstanden mellom deg selv og datamaskinen. Vi ble til slutt lei av all den digitale mailkorrespondansen, og begynte å sende hverandre håndskrevne brev. Det er et eget nærvær i håndskrift, tanken flyter så lett fra hode til hånd. Da vi begynte å korrespondere på ark fremfor e-post, ble brevene ikke bare lengre, men friere. En kan ikke redigere seg selv like lett med håndskrift. Brevene ble etterhvert ganske lange, og inneholdt alt fra ting som skjer i livene våre, til små historier og digresjoner og ideer for utstillingen. Vi likte å lese brevene til hverandre, som på mange måter hadde et ærligere språk enn mailene vi hadde skrevet på tastatur tidligere. Nærværet som håndskriften ga utløste ideen om å holde en skrift-workshop. Til workshopen hadde vi invitert en liten gruppe bestående av mennesker i ulike aldre.

Under workshopen undersøkte de hvordan skrift forandrer seg når man skriver basert på intuisjon (som når du skriver ditt eget navn), repetisjon (som når du skriver navnet ditt gjentatte ganger), og assosiasjon (som når du smaker, eller når du skriver mens du tenker). De så på hvordan format, papirtype og verktøy kan påvirke skriften, og samlet inn signaturer fra en rekke forskjellige mennesker de har truffet.

– Alle har fått utdelt en matpapirlapp og en markørtusj, med beskjed om å skrive fornavnet sitt. Når vi har sittet og kopiert signaturene, har vi blitt fascinert over egenarten i hver enkeltes skrift: hvor mye plass tar en på papiret? Med hvilken hånd i hvilken posisjon er bokstavene skrevet, og kan en se at personen i utgangspunktet er vant til å skrive arabisk? Sett samlet kan signaturene også sees som en type språk: De kommuniserer med hverandre og utgjør en egen form for mønster. På mange måter er det ikke vi, men folket som står for innholdet i utstillingen vår, mens vi har kuratert og designet. Etter workshopen satt vi igjen med mye materiale som ble utgangspunktet vårt i utformingen for mye av utstillingen.

En utstilling i utvikling #

Katarina, Kristine og Pia møttes på Kunsthøgskolen i Oslo, hvor de alle har en master i design. De ønsket å jobbe sammen fordi de kjenner hverandre godt og fordi de alle er interessert i design og illustrasjon som noe romlig og performativt.

– Kan dere si litt om prosessen med å søke Grafill-stipend? Hva betydde det for prosjektet å motta støtte?

– Vi har lenge ønsket å jobbe sammen, og søknaden skrev vi sammen i 2019. Vi sendte inn en ganske åpen søknad der vi skrev at vi hadde lyst til å jobbe romlig med grafisk design og illustrasjon. Uten stipendet hadde nok ikke dette prosjektet blitt til - ihvertfall ikke slik som det har blitt. Med stipendet fikk vi også utstillingsplass på Grafill, og lokalet har i stor grad vært med på å forme ideene våre og det ferdige resultatet.

Søknaden tok utgangspunkt i Grafills forrige lokaler i Rosenkrantzgate, hvor trioen ønsket å utfordre både Grafills visningsarenaer men også det stille bykvartalet lokalet befant seg i.

– Det har vært en lang vei fra vi fikk tilskudd i 2019 og frem til utstillingsåpningen nå i september. I løpet av pandemien ble utstillingsdatoen utsatt flere ganger, og Grafill flyttet til nye lokaler. Samtidig endret vi også interessen for hva vi ønsket med denne utstillingen. Og i tillegg påvirket de stadig endrede koronareglene hva vi kunne gjøre av romlige aktiviteter.

– Hva er det med håndskrift som fascinerer?

– Det blir mindre og mindre vanlig å forholde seg til håndskrift, og i en periode der nærhet ikke var mulig ble nærværet i håndskriften viktig for oss. Tanken flyter så lett fra hode til hånd. En kan ikke redigere seg selv like lett med håndskrift. Det er jo også noe fascinerende med det demokratiske ved håndskriften; at alle kan ha hver sin vri på samme bokstav. Samtidig har jo håndskriften vokst frem fra en form som vi på et tidspunkt har blitt tvunget/lokket/internalisert inn i, fra skolebenken. Det er nesten litt som at det er imperfeksjonen som utgjør identiteten i hver enkeltes håndskrift - alle måtene vi ikke klarer å etterligne idealbokstavene vi startet med å lære. Kanskje er det derfor det er nærmest umulig å egentlig etterligne andres håndskrift. Når vi har forsøkt å kopiere de innsamlede signaturene har det vært tusenvis av små, usynlige faktorer å ta stilling til: hvilken hånd personen skrev med, i hvilken posisjon og hvordan bevegelsene har vært. Noen ganger kan vi helt tydelig se at det er vår egen håndskrift som har etterlignet den andres signatur, uten at vi helt skjønner hvorfor det ble sånn - en ganske spesiell opplevelse.

– Hvilken person i verden (levende eller død) skulle dere gjerne sett håndskriften til?

– Jesus, Sokrates og Gro Harlem Brundtland!

Klikk for å se bildet "09 A1061 Photo By Alex Asensi" i full størrelse

Vernissage med åpningstale av daglig leder i Grafill, Lene Renneflott, og performance av utstillerne Katarina, Kristine og Pia.