Han har laget mer enn 150 bøker og vunnet et drøss av priser. Likevel kaller han seg for «Modest» og ønsker alltid å lære mer. Vi snakker om bokdesigneren Rune Døli, som er årets verdige vinner av Bokkunstprisen.

Tekst: Line Harr Skagestad
Foto: Magnus Berger Nordstrand

På vei til vårt første møte grubler jeg litt over navnet «Modest» som han kaller sitt designstudio. Ydmykhet er en dyd, slår det meg, spesielt når man har oppnådd stor suksess. Besitter han fortsatt denne dyden, til tross for alle sine hedersbevisninger? Snart får jeg svaret, når Rune ønsker meg velkommen i sitt studio sentralt i Oslo. En vennlig mann møter meg i døren, og han fremstår umiddelbart som upretensiøs og noe tilbakeholden.

– Jeg hadde en lærer som het Paul van Brunschot, som var veldig viktig for meg, og husker at vi diskuterte navn, sier han.

– På den tiden hjalp jeg et band som het Small Unit, og jeg syntes det navnet passet så fint. Men da jeg spurte dem, så fikk jeg ikke lov å bruke navnet. Så da prøvde jeg å analysere hva jeg likte med navnet, og følte at det var en ydmykhet der, forteller han, og tenker seg om et øyeblikk.

– Jeg skal ikke si at jeg er ydmyk i alle situasjoner når jeg jobber, men jeg tenker at det er en fin egenskap. Og det gjør at du alltid stiller deg i en posisjon der du ønsker å lære noe.

Konkurrerer for å bli synlig #

– Du har vunnet så mange priser at navnet «Modest» nesten kan virke ironisk. Men man kan vel være ydmyk likevel?

– Ja, det er jo interessant. Jeg vet om dyktige designere som ikke konkurrerer, sier han, og drar litt på det før han fortsetter: - Jeg vet ikke helt om konkurranseaspektet er så viktig for meg heller, selv om jeg har drevet med konkurranser hele livet.

Først i ettertid forstår jeg hva han mente med «hele livet». Ved et nærmere Google-søk, kommer det frem at Rune Døli har vært en aktiv idrettsutøver og deltatt i flere Norgesmesterskap. Som om ikke det var nok, vant han også en rekke individuelle NM-gull og NM-medaljer i svømming, før han begynte med grafisk design. Dette nevnte han selvfølgelig ikke et ord om da vi snakket sammen, det var tross alt ikke relevant i denne sammenhengen. Men at han kan leve opp til navnet «Modest» er det vel ikke lenger noen tvil om. For det er ingenting som tyder på at prisdrysset og alle lovordene har gått til hodet på ham. Snarere tvert imot. Kanskje er det nettopp her nøkkelen til hans suksess ligger: Det høye ambisjonsnivået og ønsket om å lære mer. Igjen tenker jeg at ydmykhet virkelig er en dyd.

– Jeg tror kanskje det viktigste aspektet med konkurranser er at du blir synlig. Hvis du er med, så har du større muligheter for å få andre oppdrag. Og det er derfor jeg leverer til Årets vakreste Bøker.

Individualisme, samarbeid og tillit #

– Gjør du vanligvis hele prosessen med bokdesign alene?

– Ja, oftest gjør jeg prosessen alene, sier han.

Likevel er han rask til å trekke frem viktigheten av godt samarbeid: - Det er ofte da jeg føler at prosjektene blir best. Jeg hadde aldri kunnet lage boken om Bård Breivik eller Jorunn Veiteberg uten Guri Dahl, presiserer han.

– I alle tilfeller er sluttproduktet helt avhengig av gode tilbakemeldinger fra dyktige redaktører, fotografer, repro og trykkerier. Spesielt Forlaget Press har gitt meg mye frihet og vist at de har troen på arbeidet jeg gjør for dem. Det samme gjelder Dag Grønnestad i Fagbokforlaget. Tillit er en viktig faktor for at resultatet skal bli bra.

Som ydmyk individualist, er Rune opptatt av å løfte frem alle som har betydd noe for arbeidet hans. Og da kommer han ikke utenom kolleger og andre designerne, ikke minst de som han har delt kontor med.

– Uten dem hadde jeg ikke tatt like gode valg, og da tenker jeg spesielt på Andreas Skilhagen, Levi Bergqvist og Carl Gürgens, påpeker han.

Teksthierarkiet og bokens identitet #

Gjennom en rekke formmessige valg, omsetter han tanker og ideer til visuelle uttrykk. Han gjør boken til et estetisk objekt og blikkfang, som appellerer til våre sanser. Vårt første møte med boken, som gir oss lyst til å åpne den, bla i den, kjenne på papirkvaliteten og se på bildene. Og mer eller mindre bevisst, legger vi merke til teksthierarkiet, skrifttypen, luften mellom bokstavene, avsnittene, bildenes plassering - og alle de andre detaljene som bidrar til en behagelig leseropplevelse. Det er ikke småtterier Rune Døli sysler med.

– Ligger det mye research bak de formmessige valgene du tar?

– Jaaa, sier han drar litt på det; - både ja og nei egentlig. Noen ganger kommer det med en gang, eller så har jeg snakket nok med redaktøren til å forstå det, men jeg bruker en del tid på å sette meg inn i innholdet.

– Det er ikke sånn at jeg leser alle bøkene, men jeg må forstå det hierarkiske oppsettet i teksten for å kunne definere hvordan typografien skal fungere, forteller han.

– Sånn som «Jødenes historie», fortsetter han, og trekker frem en svær blekke av en bok, som ikke bare ser tung ut, men også eksklusiv og veldig seriøs, nesten som en bibel.

– Den inneholder så mange tegn at det vil være umulig å lese den og samtidig tjene penger på prosjektet. Så da er det redaktøren som oppsummerer hva det dreier seg om, slik at vi ser på oppsettet og hvordan man kan løse det på best mulig vis. Litt av tanken var å jobbe med et grafisk uttrykk som kunne være litt ikonisk. At omslaget skulle stå frem og være det visuelle uttrykket til boka. Noe av utfordringen her var tegnmengden: Å få fire millioner tegn inn i en bok på under 1000 sider, forteller han.

Rune forklarer at avstanden mellom avsnittene og flere typografiske valg er inspirert av den jødiske bibelen, Toraen. Han har til og med plassert små Davidstjerner mellom avsnittene, så subtilt at man knapt legger merke til det. Som om han har nedlagt en form for respekt mellom linjene.

Vi ser på boken sammen. Den har et elegant, nærmest aristokratisk uttrykk, innbundet med Setalux; en silkeaktig sjirting i mørkeblått. Hvite og gullfolierte bokstaver fyller bokomslaget i vertikal retning. Rune viser hvordan han tok denne beslutningen på bakgrunn av ordlengden i forfatterens etternavn; Oskar Mendelsohn. Hvis bokstavene skulle være så store som han ønsket, var han nødt til å rotere skriften.

Boken vant sølv i Årets vakreste Bok, og juryen betegnet den som et «eksemplarisk stykke bokhåndverk»: Helstøpt og særdeles velgjort bok. Avskrekkende mengde tekst (fire millioner tegn) er omsorgsfullt forvaltet og gjort tilgjengelig gjennom fine typografiske grep. Kvalitetsbevisste materialvalg gir et solid, seriøst og eksklusivt inntrykk. Seksjoneringen med tekst på gultonet, ubestrøket papir og bilder på hvitt bestrøket papir skaper fin navigering, og er i tillegg kostnadsbesparende.

– Det er tydelig at du er opptatt av bøkenes taktile kvaliteter?

– Ja, det er veldig viktig for meg. Jeg bruker for eksempel papirskifter for å fremheve innhold. Det er noe jeg jobber med hele tiden, å prøve å få det til å fungere. Sånn som i denne, som er en av de siste bøkene jeg gjorde.

Han drar frem boken «Smykkeskrinet» av Jorunn Veiteberg, der han var med på konseptutviklingen hele veien. Boken handler om den allsidige kunsthistorikeren og forfatteren Veiteberg og hennes pasjon for å samle på smykker.

– Her var det veldig mye innhold som skulle være med i boken, og så var det å prøve å få reproduksjonene av smykkene til å gå opp. Da er det én papirkvalitet som går igjen gjennom hele billeddelen. Jorunn hadde en utstilling i Trondheim i 2019, og boken skulle egentlig vært ferdig til den, men så ble mannen hennes syk og dermed ble det utsatt. Vi hadde en diskusjon om boken i forbindelse med utstillingen, og da foreslo jeg at hun burde vise alt hun har samlet, siden denne boken bare skulle lages en gang, forteller han.

– Vi skjønte raskt at det ville bli en kjempejobb, blant annet med å avfotografere alt, som omfatter mer enn 500 smykker. Jeg foreslo at hun kunne vise smykkene i en til en, og etter hvert fikk vi med fotografen Guri Dahl, som vi begge hadde samarbeidet med tidligere.

Rune tilføyer at det også er Guri Dahl som har tatt bildene til hjemmesiden hans, og lovpriser henne som en særdeles dyktig fotograf.

Han viser meg bildene i boken, der noen er utsnitt, som går ut av formatet. Det er en delikat og innbydende presentasjon av smykkene, som kunstobjekter.

– Og så er de både gjengitt i teksten og en katalogdel bak. I tillegg er det en portrettdel om Jorunn, som er veldig morsom, med noen gamle dårlige bilder som dokumenterer ulike hendelser. Så der har vi brukt et annet, litt tynt papir. Det var et veldig fint prosjekt å jobbe med, og sånne prosjekter tar veldig lang tid.

Noe jeg behersket ganske godt #

– Når startet du for deg selv?

– Jeg startet for meg sjøl i 2002, da jeg gikk fra Skolen for grafisk design, og på den tiden var det helt tørke i bransjen. Det var ikke noe jobb å oppdrive, men jeg var nok heller ikke den mest ivrige etter å søke jobber. Det var da jeg tenkte at jeg kunne starte for meg sjøl, og tok sjansen på at det skulle gå bra. Jeg jobbet ganske interdisiplinært og egentlig ganske naivt.

– Naivt, hvordan da?

– Jeg hadde ganske få kontakter i bransjen. Og selv om jeg hadde lært mye på skolen om konseptutvikling og slikt, var det mye jeg ikke kunne. Spesielt praktiske detaljer, som å sende et dokument til trykk.

– Så du hoppet litt ut i det?

– Ja, jeg gjorde nok det. Og rent økonomisk var det ikke noen gullgruve akkurat. Men jeg delte kontor med Børre Bratvold, en erfaren designer som hjalp meg mye med alle de praktiske utfordringene.

– Greia var at faren min jobbet som prosjektkoordinator i Gyldendal Akademisk. Så da fikk jeg noen jobber gjennom dem. Ikke direkte gjennom han, men noen av hans kolleger. Og da fikk jeg en ganske svær jobb med å lage malverket til Gyldendals akademiske bøker. Så det var et prosjekt jeg jobbet med ganske lenge.

– Hva menes egentlig med malverket?

– Det er oppsettet og alt som er inni en bok. Teksthierarkiet, hvordan det skal se ut innvendig, forklarer han.

– Dette var altså i 2004, og så fikk jeg et ganske stort oppdrag fra Universitetsforlaget om å lage Statkrafts historie, et trebindsverk. Og det var sånn jeg begynte å pense meg inn på bøker, jeg syntes det var kjempeinteressant, forteller han.

– Jeg fant ut at det var noe jeg behersket ganske godt: å håndtere mye tekst og bilder, og strukturere det. Og så syntes jeg det var interessant å jobbe med typografi. Jeg ser tilbake på det jeg gjorde da; det var ikke sinnssykt dårlig, det fungerte. Jeg brukte ganske mye tid på research av andre bøker, var mye på bokhandelen og så på hva jeg likte. Samtidig følte jeg hele tiden at jeg tok egne valg. Det trebindsverket for Universitetsforlaget ble bra, og midt i den perioden da jeg jobba med det, fikk jeg forespørsel fra de som drev Laboremus, om å jobbe med dem. De jobbet også en del for Gyldendal, og så vel at jeg tok en del av jobbene deres, ler han.

– Jeg ble kjent med Philip Røer, som var daglig leder der. Først takket jeg høflig nei, da han spurte om jeg ville begynne å jobbe der, men så ombestemte jeg meg senere. Da hadde jeg fått en skikkelig baksmell på skatten og skjønte at jeg egentlig burde få meg en fast jobb med lønn.

Rune forteller at han siden ble en del av eierskapet i Laboremus, som etter hvert ble til et større firma gjennom en fusjonsløsning. Plutselig ble det mer administrasjon enn kreativt arbeid.

– Jeg brukte så stor del av tiden på ting jeg ikke interesserte meg spesielt mye for. Og ville heller produsere og jobbe kreativt, sier han.

– Men på et eller annet tidspunkt, rundt 2010 så ansatte vi en ny person i designavdelingen; brasilianeren João Doria, som for øvrig har etablert seg veldig bra i bransjen.

– Vi samarbeidet blant annet om boken «Betongoverflater», som var et av oppdragene vi fikk gjennom Gyldendal akademisk. Den vant «Årets vakreste Bok» i 2012, men det skal João ha mesteparten av æren for, presiserer Rune på sin beskjedne måte.

– For det var han som lagde malverket. Som designer utviklet jeg meg mye sammen med ham. Han hadde helt andre tanker enn det jeg hadde, og kom med gode innspill som ble viktige.

– Så dere utfylte hverandre?

– Vi utfylte hverandre, men jeg hadde ikke så veldig god selvtillit på den tiden. Han var så jævla flink at jeg følte meg ganske ræva i forhold til ham. Men det var ikke noe problem, snarere betryggende å ha en som var så dyktig. Han var veldig viktig for min utvikling som designer. Men så sluttet han, da han kom inn på Yale og tok Masterstudiet der. Like etterpå sluttet jeg også, og startet «Modest» for meg selv i 2012.

Biografien om Bård Breivik og tolvtallsystemet #

Rune trenger ikke lang betenkningstid når jeg spør om han kan trekke frem ett bokprosjekt som har betydd spesielt mye.

– Det er nok biografien om Bård Breivik, konstaterer han.

– Der fikk jeg ut mitt potensiale, hvis du skjønner.

Et øyeblikk ser han litt brydd ut, kanskje ble det i overkant mye selvskryt for den ydmyke mesteren. Han tenker seg om litt, og fortsetter:

– Jeg brukte det jeg hadde lært til å lage boka jeg følte var riktig for Bård.

Det omfattende bokprosjektet består av nærmere 1200 sider fordelt på to bind på både norsk og engelsk, med et rikt billedmateriale. Boken ble påbegynt i 2013 og var først ferdig i 2016, noen måneder etter at Bård Breivik døde. Foruten Rune Døli på grafisk design, er boken laget av forfatter Jan Landrø og fotograf Guri Dahl, med Jorunn Veiteberg og Rita Leppineimi som redaktører, og den er utgitt på Fagbokforlaget.

Når Rune snakker om denne boken er det som om stemmen forandrer seg. Hittil har han hatt en svært profesjonell fremtoning; engasjert og avmålt på samme tid. Men nå er det som om guarden har senket seg, og han virker mer personlig.

– Breivik jobbet matematisk med sine prosjekter, og det gjør jeg også, forteller han.

– Jeg har alltid vært fascinert av å jobbe med matematiske systemer når jeg jobber. Helt fra jeg begynte å lære typografi under Christopher Haanes ved Skolen for Grafisk design, har jeg følt en trygghet i det å jobbe matematisk for å komme frem til et visuelt utrykk.

– Bård Breivik var spesielt opptatt av tolvtallsystemet. Han hadde mange morsomme anekdoter om det; som det geniale med lengden 1,20 meter fordi den passet perfekt i baksetet på en taxi, smiler han.

– I tillegg brukte han tolvtallsystemet når han jobbet med båtformene sine, tilføyer han.

– Tolvtallsystemet er utrolig praktisk, for innenfor dette systemet er proporsjonene veldig enkle å forholde seg til. Tolv moduler som kan deles opp i mange mindre moduler, forklarer han, og utbroderer videre med 3 x 4-format, før jeg faller av og ser spørrende på ham.

– Tolvtallsystemet var vanlig å bruke i typografi, presiserer han, uten å gå videre inn i detaljene.

– Bård var så karismatisk og herlig å jobbe med! Møtene kunne vare i timevis, og det ble mange sidespor, men han hadde alltid en morsom historie. Det var veldig interessant å snakke med ham, og jeg gledet meg alltid til å dra dit.

– Var det slik at han ble kreftsyk etter at dere startet samarbeidet?

– Ja, det stemmer, sier Rune.

– Jeg begynte å jobbe med prosjektet vinteren 2013, og husker godt en spesiell episode da vi var ute og spiste Sushi. Det var like etter at hans kollega, kunstneren Tom Sandberg hadde gått bort. Bård sa at han skulle begynne å gå oftere til legeundersøkelse. Og så viste det seg at han også fikk konstatert kreft i 2014. Det var veldig trist å se hvor fort han ble dårligere, sier han ettertenksomt, og forteller at Breivik rakk å se en dummy av boken, selv om den ikke ble helt ferdig før han døde. Bård var jo et visuelt menneske, så jeg tror han så at vi var på god vei til å skape en fin bok.

Kompleks og gjennomtenkt i alle detaljer #

– Du ble vel også godt fornøyd med resultatet, i tillegg til den givende prosessen med å lage boken?

– Ja, det ble jeg absolutt, ikke minst fordi boken er så kompleks. Det er så utrolig variert innhold; mange ulike bildeformater, ulike teksttyper, illustrasjoner, faksimiler med mer. Vi skulle lage en bok som kunne omfatte alt dette og samtidig ha en tydelig identitet, som ett objekt. Ideen var at man skal kunne slå opp hvor som helst i boken og finne noe nytt. Samtidig har den funksjon som ett, kronologisk verk, forteller han.

Denne velfungerende kompleksiteten ble også lagt merke til av Aftenpostens anmelder Kjetil Røed, som allerede i overskriften konkluderte med at «bøkene om Bård Breivik er en biografisk gullgruve». «Verket er imponerende i sitt enorme spenn: det har en horisont som spenner videre enn selv den mest fantasifulle leser kan forvente seg av en kunstnerbiografi», skrev han videre i en ellers panegyrisk anmeldelse da boken «I`d love the key to the master lock» ble utgitt i 2016.

Fagmiljøet var ikke snauere i sin vurdering av boken, som ble kåret til Årets vakreste Bok i 2017 med følgende uttalelse fra juryen: Et omfattende bokverk som er gjennomtenkt i alle dens detaljer. Det grundige utarbeidede malsystemet som ligger til grunn for utformingen muliggjør en dynamisk, men samtidig kontrollert og samlende fremstilling av det varierte materialet. Dette grepet fremheves av gjennomsiktigheten i papiret. Tekster av ulik art har forskjellig utforming og typografi innenfor samme system. Boken holder høy trykkteknisk kvalitet på ubestrøket papir, med innslag av bestrøket papir for å løfte frem enkelte bildesekvenser. Boken har blitt et elegant og vakkert monumentalverk over en stor kunstner.

Landet veldig nær stammen #

En grundig gjennomgang av Rune Dølis merittliste avdekker at han har vunnet hele 11 gull, 7 sølv, 9 diplomer, i tillegg til Årets vakreste Bok to ganger. Og på toppen av alt, blir han nå tildelt den høyeste av alle utmerkelser; selveste Bokkunstprisen.

– Hvordan oppleves det å få Bokkunstprisen, bransjens hederspris?

– Det er superstas! Du får jo ikke noen høyere utmerkelse enn det, utbryter Rune.

– Det har vært utrolig mange flinke folk som har fått den prisen opp igjennom. Jeg har ikke dårlig tid, men det er selvsagt veldig hyggelig å få den anerkjennelsen. Det er et tydelig klapp på skulderen fra bransjen om at jeg gjør noe riktig, sier han.

Her kunne intervjuet blitt avsluttet, men så viser det seg at Rune har noe mer på hjertet. Han vil gjerne trekke frem sin far, som var utdannet typograf, og som døde like før sommeren.

– Jeg husker at han jobbet med fotosats til langt utpå 80-tallet. Han drev en stund for seg selv og hadde kontor i kjelleren hjemme, med lysbord og kopimaskin. Jeg hjalp han med å kopiere manussider. Skikkelig kjedelig arbeid, tenkte jeg da. Og forestilte meg aldri at jeg skulle jobbe med typografi, smiler han.

– Hva fikk deg til å skifte mening?

– Det var egentlig tilfeldig at jeg søkte meg til Skolen for Grafisk design våren 2000, etter å ha rotet noen år på Blindern. Jeg hadde aldri drevet med tegning, form og farge, og trodde egentlig at jeg skulle bli psykolog, forteller han.

– Men så kom jeg inn på skolen og ble utrolig inspirert av den utdannelsen. Jeg jobbet døgnet rundt. Av alle fagene var det uten tvil typografi jeg behersket best og interesserte meg mest for. Da innså jeg at jeg hadde landet veldig nær stammen. Spesielt da jeg begynte med å fokusere utelukkende på bøker. Da ble det nærmest et rituale å stikke innom fatter med en bok når den kom på trykk. Han var ikke typen til å komme med mange komplimenter, men jeg merket at arbeidet jeg gjorde ble verdsatt.

– Etter noen år med skrantende helse gikk han bort 20. mai i år. Et par uker etterpå ringte Lene Renneflott og fortalte at jeg skulle få tildelt Bokkunstprisen. Jeg skulle ønske han hadde fått vite det.