Klassikerprisvinner Morten Throndsen - designmakeren
Gå til innholdet
Årets vinner av Klassikerprisen ser ut som en anonym bankmann, men innenfor den stripete skjorten banker et hjerte lidenskapelig for god design, selvsagt godt forankret i det klassiske.
Av Tom Tande
EN AV LANDETS DYKTIGSTE OG MEST PRISBELØNNEDE DESIGNMAKERE holder til i Holtegata 22 i Oslo. Til tross for at designfaget i 2015 byr på et vell av muligheter for en som vil tjene penger på sin formsans, velger han å bli ved sin lest, som er pakningsdesign. Fonter, logoer, vakre border og navnetrekk tegnes for hånd, tidlig og sent. Når han forlater kontoret om ettermiddagen, er det godt å vite at han, ifølge gps-en, kun har 373 meter å gå hjem til leiligheten i Oscarsgate. Men vinneren av årets Klassikerprisen, Morten Throndsen (57), kreativ leder i Strømme Throndsen Design, går ikke av veien for de lange løp, verken i eller utenfor arbeidstiden. Etter å ha jobbet seg «skakk» i flere perioder, er han for tiden i vater, ikke minst takket være sin nye interesse for fysisk fostring: på hjul, på ski og på beina med. Du vet, Birken og Vasaloppet og sånne ting. Det handler om tvingende nødvendig redesign av egen kropp og tilværelse, etter et langt liv i en tøff kategori i en hektisk bransje.
Hvor ambisiøs Throndsen er på sykkelsetet eller i skisporet vites ikke. Antakelig er han som på jobb. Nærmeste kollega og partner, Eia Grødal, beskriver ham på denne måten: «Morten er en designer med solid faglig tyngde. Han er veldig engasjert, raus og nysgjerrig, og det smitter fort over på dem han har rundt seg. Han har en unik evne til å inspirere både kunder og medarbeidere. Han har evnen til å ta en skisse/idé til nye høyder. Gir seg aldri. Kun det beste er bra nok. Jobben er ikke ferdig før den ser optimal ut. Og han forventer at du som designer/kollega gir like mye som han ... altså 110%.»
Utslitt før start
Strømme Throndsen design har holdt på i tyve år, men var utslitt allerede før de startet. Det var nemlig et ønske om å roe ned som lå til grunn for etableringen, etter tre svært hektiske år i Anisdahl, Throndsen & partnere. Dagheid Strømme og Morten Throndsen var kolleger på jobb og samboere privat. Tanken om en roligere tilværelse som gründere, var nok noe naiv. Kunder fra forrige arbeidssted fulgte etter, og snart var arbeidsdagen travlere enn noen gang. De sto opp ikke lenge etter konditoren, og på vei hjem møtte de gjerne vekteren på vei ut i natten: «Hou, vægter hou, klokken er slagen to, vinden er nordvest». Ser du for deg Gjensidiges vektersymbol nå, er det helt naturlig, og er du enda mer bevandret i norsk designhistorie, vet du at det ble tegnet i 1932 av Karl Dahl etter en ide av Emil Mostue, og siden redesignet en rekke ganger, blant annet i 1975, av den smått legendariske duoen Anisdal & Christensen, belønnet med Klassikerprisen i 2005. Throndsen har jobbet for og med dem begge, først i nevnte firma fra første halvdel av åttitallet, senere altså i Anisdahl, Throndsen & partnere, fra 1992 til 1995. Et gyldent tiår for dem som leverte tyngre firmaprofileringer. Et gyldent tiår for en lærevillig Throndsen også.
– Vi fikk til mye bra allerede på den tiden, vant en del priser i Visuelt og Gullblyanten.
– Noen morsomme høydepunkter?
– Hvis jeg skal nevne én sak må det bli da Leif Anisdahl og jeg skulle presentere et redesign av Ulstein Verft sin logo. Et tredvetalls mennesker med direktøren i spissen var samlet i spenning. Men i stedet for et redesign, presenterte vi en helt ny logo. Vi var ganske nervøse, men du vet, Anisdahl er god til å argumentere. Da vi var ferdig var det helt stille. Den eneste reaksjonen var en hånd som ble strukket i været. Det var direktøren. «Hvor fort kan vi få den logoen?» spurte han. Det løste opp stemningen i salen.
Farris og fiskeboller
Throndsens karriere startet dog ikke med kumpanene Anisdahl og Christensen. Den startet sent på 70-tallet hos Sverre Wolf, og et år med retail- og utstillingsdesign. Etter det fikk han et jobbtilbud med svimlende 90.000,- i årslønn. Den unge designer var fristet, men ambisjonene lokket med noe enda bedre i det fjerne: Westerdals og deretter reklamebyrået Bates, som var svært toneangivende på den tiden. Sammen med Westerdals ga Bates-oppholdet ham god innføring i den mer idébaserte måten å tenke design på, og han ble snart lagt merke til. Calle Christensen tok på seg headhunter-hatten og ringte designtalentet. Resten er historie, som det heter. Et stykke norsk designhistorie, nitidig og overbevisende utført, akkurat såpass under radaren at du muligens aldri har hørt om mannen, langt mindre forbinder noen spesielle jobber med ham eller firmaet hans. Et paradoks, da du garantert forholder deg til en rekke av dem hver eneste dag. Og for at du lettere skal huske mannen og hans arbeider, skal jeg lære deg et lite triks for hvordan du kan bedre hukommelsen, et triks kalt «reiseruten». Bestem deg for en reiserute med ni punkter. Tenk f.eks. på kontoret ditt. Skriv ned ni punkter, knyttet til ni steder eller områder. F.eks.: 1. I døråpningen 2. På pulten 3. På skjermen til mobilen, som ligger på pulten, osv. Til denne oppgaven skal du skrive ned ni nøkkelord, og skape assosiasjoner til hvert av dem. Nøkkelordene er følgende: 1. Thune (Jewelry & Watches) 2. Hovden (Fjellgarden i Setesdal) 3. Rustad (The Artesian Water) 4. Ostecompagniet (og tenk gjerne på en ost med litt sjel, som Blåmuggost eller Chevre) 5. Nøtter (selvsagt fra Den Lille Nøttefabrikken) 6. Dent Oi! (De store pastillene) 7. Steen & Strøm Magasin (f.eks. i form av en papirbag med senterets elegante logo på) 8. Eplegløgg (fra Egge Gård) 9. Nordlandspils (Ringnes).
Så levende som mulig skal du visualisere de ulike objektene knyttet til hvert sitt område. Forslag: Det er jul. Du skal handle gave til din ektefelle, men har glemt mobilen på kontoret. Idet du haster gjennom døren kaster du et blikk på klokken kjøpt hos Thune. På mobilen er en sms: husk pinnekjøtt fra Hovden. Du er tørst og griper vannflasken fra Rustad på pulten. Osv osv. Du skal kunne gjøre dette med lukkede øyne. Repeter til det sitter. Gratulerer, du har nå memorert assosiasjoner til alle bokstavene i navnet Throndsen. Syns du dette var nyttig, kan du lett gjøre det samme med fornavnet. Strømme Throndsen Design sin portfolio er like rikholdig som Eivind Hellstrøms kjøleskap, fryser, barskap og vinkjeller (forresten, ta med baderommet også) tilsammen. Start med Munkholm alkoholfritt øl og jobb deg videre. Dessverre ligger bare en brøkdel av alt på firmaets nettsider. Synd, for en fullverdig portfolio ville vært en lærerik og interessant oversikt over utviklingen innen norsk pakningsdesign de siste tyve årene. Forhåpentligvis drar han frem noen av de eldre godbitene når han foreleser på landets designskoler, noe han prioriterer fordi han føler at det er det minste de som firma kan gi tilbake, med tanke på alle de gode designerne de selv har rekruttert. En slik virkelig godbit er den blå Farris-flasken – Strømme Throndsen Design designet selve flasken og Scandinavian Design Group etiketten – som åpnet dørene til «alle» landets markedsavdelinger.
– Plutselig skulle selv fiskebolle-emballasjen være like fin som Farris-flasken. Det er helt klart den jobben som har betydd mest for oss. Den fikk en enorm oppmerksomhet. Hadde vi fått betalt på grunnlag av suksess, hadde vi tjent veldig mye penger, for vi skaper store verdier der ute.
– Likevel, til tross for dette er dere i dag nokså anonyme. Er det sånn, at dere har jobbet litt i det skjulte?
– Å ja. Det er veldig mange som kommer til oss og sier at de ikke har hørt noe om oss. Da sier vi at det ikke er så rart, fordi vi aldri har fortalt noe. Men det kommer av at vi er ganske få, og har plenty med jobb, og det har vi hatt i alle de tyve årene vi har eksistert. I den grad vi er kjent oppfatter mange oss som et rent pakningsdesign-byrå. Og det pluss retail utgjør nok 70/80 % av hverdagen. Men vi lager fine grafiske profiler også. Og mye av det vi gjør inneholder jo logotypes og identitetsdesign, som til sist tas ut på emballasje.
Verdensledende
Men ganske mange har etter hvert hørt om Strømme Throndsen design. En endeløs rekke av priser fra inn- og utland har sørget for det. Samt presentasjoner i Graphis og lignende årbøker. På Graphis liste over verdens ledende byråer innen pakningsdesign er de oppe på sjette- eller syvendeplass. Veldig morsomt og godt for selvfølelsen, ifølge en begeistret Throndsen. Og helt avgjørende for rekrutteringen. Utlendingene som hele tiden sender mailer og spør om jobb, må han dessverre skuffe. Den administrative kapasiteten til å ta inn utenlandsk arbeidskraft er ikke der, selv om de gjerne skulle gjort det. Begrenset er også kapasiteten til å reise for å ta imot alle prisene, eller levere bidrag til designbøker. Et reisebudsjett som dog prioriteres, er reiser til trykkstarter på de mange ulike produksjonsstedene i Europa. Throndsen og hans medarbeidere reiser en god del omkring for å følge opp jobbene. Da får de samtidig all den informasjon de trenger om nye trykk- og produksjonsteknikker, kunnskap som er helt avgjørende for pakningsdesignere å kjenne til.
– Vi reiser en del rundt til trykkeriene, som er glade for å fortelle oss om sine nyvinninger. Og vi tar imot. Det å kunne komme opp med nye løsninger trykkteknisk eller utformingsmessig, løsninger som gjør noe helt spesielt for kundene, er viktig. Vi lager også mye selv. Konstruerer på egen hånd og får det produsert. Eller vi henter inn ulike standardting som er mulig å kjøpe i et visst volum. Begge deler er like naturlig i vår designprosess. Se på soft drinken Zeroh! Et eksempel på det første. Flasken er på en måte en torso, noe som er med på å gi hele konseptet mening, fordi det til syvende og sist handler om at du ikke skal ha i deg for mange kalorier. Og da er det torso-feelingen som skaper det unike og særegne. Samtidig er den funksjonell, her kan selv en barnehånd få et godt grep og helle trygt, i motsetning til mange av konkurrentene der ute, som ikke har tenkt på disse tingene i det hele tatt. Grilstad sine skrukorker er et annet eksempel. Man bevarer produktet, unngår at salamipølsene faller ut av pakken, slipper å bruke plastposer. Dette er helt klart fremtiden. Det handler om opplæring. Om fem år er dette standard og så husker vi ikke hva som var tidligere.
Ikke så forbanna vanskelig
Utenlands berømmelse til tross, de ansatte hos Strømme Throndsen Design er alle norske, gjerne hentet direkte fra en utdannelse i Norge.
– Det er ikke et must, men de siste tre kom rett fra Westerdals. Høyskolen i Buskerud, Kunsthøyskolen og andre, som Kreativ Fagskole, har også veldig bra utdanningsmiljøer. Vi syns det er en fordel å få inn unge folk, for å skape dynamikk. Alle disse skolene jobber bra nå, og utdanner utrolig flinke designere. Vi har ingen problemer med å finne nye medarbeidere. Men for en syv, åtte år siden var det helt annerledes. Da var det vanskelig, da måtte vi se etter folk med høyere utdanning fra utlandet.
– Hva har skjedd?
– Jeg tror det er lærerkreftene som har blitt veldig bra. Det er en miks av gamle ringrever og nye, yngre krefter. En annen ting: Jeg pleier å si at dersom du har interesse og talent for design, så skal det veldig mye til for ikke å klare å skape gode designløsninger, med tanke på all den fantastiske inspirasjonen du kan finne på nettet, og som du kan lære vanvittig mye av. Er du interessert, så kan det ikke være så forbanna vanskelig å få til noe fint. Jeg tror det er en av grunnene til at de unge er så utrolig flinke i dag. Det er så mye flott der ute. Alle som driver med dette får jo en boost, da.
– Hvor finner du selv inspirasjon i dag?
– All over. Men altså, jeg er avhengig av et system her i firmaet, som forer meg med spennende ting, både når det gjelder typografi og annet. Jeg har ikke lenger kapasitet til å holde meg 100% oppdatert. Jeg har jo holdt på med det i mange år, og det er kanskje noe av det som har vært en viktig grunn for vår suksess, at vi har vært så nysgjerrige. Fulgt med og forsøkt å lære av det andre har holdt på med, de store enkeltpersonene i USA og England, som f.eks. engelske Mary Lewis – som også har en mer idebasert måte å tenke pakning på. Det vi hele tiden forsøker å få til er å skape det unike, det særpregede. Men sånn regner jeg med de fleste tenker.
Throndsen er fortsatt en særdeles aktiv og dedikert designer. Han tegner alt firmaet gjør av typografi. Og det er ganske mye, ifølge ham selv
– Jeg tipper at jeg gjør to til tre typografiske ting som blir sendt til rentegning, hver eneste dag. Ikke mange vet det, men i løpet av de siste 10 årene har vi tegnet 12 til 15 alfabeter. Ofte har vi oppdrag hvor vi utvikler spesialfonter: et ord, eller en logotype, og så syns vi grunnlaget er så bra at vi videreutvikler det til hele alfabeter. For egen regning. Da kan vi hente dem frem og bruke dem senere, dersom anledningen passer. Det er sånn vi er. Vi er ganske dedikerte. Vi sitter og sperrer 9 pkt. brødtekst – altså, det er ingen i hele verden som ser det, eller skjønner det, og ihvertfall ikke kundene våre, men det betyr ikke så mye for oss – fordi vi bare må føle selv at alle detaljer er på plass. Min policy er at hvert eneste prosjekt som forlater dette huset, skal være en referanse i ettertid.
– Gjelder det alle som jobber her?
– Ja, det er noe som ligger dypt forankret i kulturen. Vi kan sitte og tegne om detaljer i en font for å få den til å fungere i den settingen vi skal ha den. Rett og slett fordi det bare er noe vi føler må til. Jeg tror ikke jeg hadde fått sove om natta hvis vi ikke hadde gjort det sånn.
– Dette er vel oppskriften på å jobbe seg ihjel?
– Ja, det er det. Men det er noe med det å få til den siste detaljen. Du vet, vi blåser jo ting opp på skjerm og da ser man fort at det ikke fungerer enkelte steder, selv i 9 pkt. brødtekst. Man ser det fordi det blir så stort, ikke sant? Og så begynner man å fikse på det. Før i tiden holdt vi aldri på sånn. Men nå gjør vi det, rett og slett fordi det er mulig. Jeg har stor tro på at det vi gjør av egeninnsats vil lønne seg, på sikt. At vi får betalt gjennom et renomme. Hvis du jobber ordentlig gjennom alt, så får du en eller annen slags payback. På et eller annet tidspunkt. Forhåpentligvis.
Sier Throndsen ettertenksomt. Mannen som tidligere har uttalt at god design ikke handler om trolldom, men om å bruke sunt bondevett. Han kunne plusset på bondens vilje til hardt arbeid og å stå opp om morran.
Cut the crap
Det eksisterer en historie – sann eller ikke – om en gudbenådet indisk treskjærer. På spørsmålet om hvordan han klarte å skape sine vakkert utskårne elefantfigurer, svarte han: Det er enkelt, jeg bare skjærer vekk det som ikke er en elefant.
Det er lett å se for seg den nybakte vinner av Klassikerprisen 2015 sitte på sitt kontor i Holtegata, i det blå lyset fra en 29 tommer, og skjære vekk, og skjære vekk igjen. Staffasjen. Den unødvendige pynten. Det som forkludrer mer enn det forklarer. Skjære og skjære, til han sitter igjen med et stykke renskåret design, det som allerede, idet det forlater tegnebrettet, idet det dukker opp i butikkhyllene, idet det settes inn i kjøleskapet, på spisebordet, holdes i hånden; gir kjøperen den gode følelsen, av et produkt som alltid har vært der og alltid skal forbli. En klassiker. Som i tilfellet med den nye solbærsirupflasken fra Lerum. Nylig belønnet med Merket for god design. En tildelelse juryen begrunner slik:
Høy kvalitet. Lerum går tilbake til røttene og reetablerer posisjonen som den ekte og troverdige produsenten av solbærsirup. De tar i bruk et friskt uttrykk som tydelig kommuniserer budskapet om at «ekte vare smaker best». I et tøft marked får de oss til å tro på produktet. De tør å stå i sin opprinnelse og lykkes med å fortelle at de er originalen. Flasken fremstår som tidsriktig, mens typografien er frodig og trekker linjer bakover til selskapets historie. Det viser selvsikkerhet og tro på eget produkt. Det er vanskelig å ta et sterkere eierskap til solbærsirup enn det Lerum gjør her.
Det er selvsagt mulig at dette lar seg gjøre ved hjelp av sunt bondevett. Men jeg tror Throndsen og hans kolleger er litt trollmenn også.