tilbake

Intervju: Bokkunstprisvinner Guttorm Guttormsgaard

— Feature, Årets vakreste Bøker

Guttorm Guttormsgaard har allerede laget verdens vakreste bok. Men det er like mye hans tanker om andres bøker og selve bokens natur som gjør ham til en meget verdig vinner av Bokkunstprisen

Intervju: Bokkunstprisvinner Guttorm Guttormsgaard

— Feature, Årets vakreste Bøker

Guttorm Guttormsgaard har allerede laget verdens vakreste bok. Men det er like mye hans tanker om andres bøker og selve bokens natur som gjør ham til en meget verdig vinner av Bokkunstprisen

Bokens terroir

Tekst Audun Vinger
Foto Niklas Lello

Kunstneren, samleren, læreren og bokmennesket Guttorm Guttormsgaard har forandret hvordan jeg ser på verden. Forskjøvet hva jeg ser etter. Endret den kunsthierarkiske orden. Store ord, javel. Slike ord er bærere av en pompøsitet som samsvarer dårlig med Guttomsgaards sindige vesen og oeuvre. Men hans livsverk med, i og for kunsten er ikke bare imponerende, det er dypt tankevekkende og synsfeltberikende, og gir enorme kick til den som åpner seg for det. Han har da også vist seg meget villig til å dele godene med omgivelsene.

Oppi alt hans omfattende virke gjennom mange tiår, er det boken som først kommer en i hu. Hans omslagskunst for andres bøker, hans produksjon av egne bøker og kataloger, og hans formidling av sin omfattende boksamling som inneholder en haug vidunderlige objekter fra helt tilbake til boktrykkerkunstens barndom og før det også: alt dette gjør Guttormsgaard til en mer enn fortjent vinner av Bokkunstprisen. 

Enten man er hardt eller lettere rammet av bibliofili fra før, er det noe av en skjønnhetens påkjenning å reise ut til Guttormsgaards hjem, atelier og museumslokale i den nedlagte meieribygningen på Blaker, en oppsiktsvekkende kjapp og vakker togtur fra Oslo. Hvert eneste objekt som er å finne der føles som en liten men umistelig del av Guttormsgaards biografi, av hans livsomfattende artist book. Dette dreier seg om verker av betydelige kunstnere fra Fernand Léger til Bendik Riis (sistnevnte henger omtrent slik vi andre henger opp en fin kunstkalender ved siden av kjøleskapet), til brukskunstgjenstander, diverse nips, trykksaker, russiske fangearbeider, gamle postkort med fotografier av snirklete fjelloverganger, møbler og interiør, blysats, hans egne arbeider, og altså en stor og meget kresen samling med bøker og andre barn av trykkekunsten.

Gjenstandene han har anskaffet seg opp gjennom tidene er det umulig å fastslå den pekuniære verdien på. Den personlige er det enda verre å måle. Han har ikke holdt disse gjenstandene griskt for seg selv som en bladfykenes Onkel Skrue heller, snarere tvert i mot. I en årrekke holdt han et heseblesende antall kortvarige utstillinger der ute på Blaker, noe som også har avstedkommet en rekke dokumentasjoner i form av små og store bokutgivelser, i mange snodige og fascinerende formater. Alle disse utgivelsene er essensielle for den som har et hjerte som fortsatt banker for bokstaver på papir, og for de mange mulighetene innbinding, typografi og bokutstyr har for kunst-, litteratur- eller livsopplevelsen.

For Guttorm Guttormsgaard innebærer boken noe ganske annet enn det produktet vi finner i dagens supermarkeder og nipsbutikker. Selv om han anerkjenner dens eksistens.

— Selvfølgelig leser jeg pocketbøker på senga som de fleste andre. Og det er ikke nødvendigvis så kunstferdig litteratur i dem heller. Men det er jo ikke den typen bøker jeg er mest opptatt av. Om jeg forviller meg inn i en vanlig bokhandel i dag, er det mer som om man er innom et sted når man «trenger noe til huset». Det er nyttegjenstander. Opplevelsen av å være med bøkene, har forsvunnet. Selvfølgelig lages det fortsatt fine ting, og det er mange gode folk involvert. Men det er noe som mangler. Det var noe heroisk over boka tidligere. Nå ligger det kommersielle vareaspektet nesten alltid på lur, selv i de fine tingene. Helheten har forsvunnet, kontinuiteten er over.

Er det et fravær av menneskelighet?

—Ja, det er absolutt noe der. Det er ikke slik at jeg skal klage over snobbete papirkvalitet eller noe. Savnet går mer på hele prosessen med mennesker som var involvert. Typografene som kunne sette bokstaver i blinde. Den store tradisjonen. Det er en fagmessig arverekke gjennom generasjoner som nå er brutt.

Men boken finnes jo til de grader fortsatt. Og boken er jo i seg selv en teknologi?

— Bøkene er alle yrkers mor eller far. De er alltid der. Og det har vært stadige nye oppfinnelser for å klare å få ordet best mulig frem. Det har vært mange lidenskapelige medarbeidere, og det er viktig. Forfatteren er avhengig av at noen tar stafettpinnen videre. Dette har nesten blitt en besettelse for meg, jeg er helt gæren etter bøker rett og slett. Hele ideen bak prosjektet her ute på Blaker handler om å ta vare på, og hedre denne tradisjonen.

Denne tradisjonen er vel noe de færreste har et bevisst forhold til i dag. Selv ikke i forlagene eller bokhandelen går man rundt og tenker bok på denne måten. Enda godt det finnes folk som deg som fortsatt har en kime av lys igjen i lykten! Når var det du fikk slikt et enormt forhold til bokens mystikk? Det må ha vært allerede fra barnsben av?

— Jeg er fortsatt eier av mange av de første bøkene jeg husker fra barndommen. Faren min var fjellbonde, og hadde én bok i sin besittelse, antakelig gjenglemt eller gitt som en gave fra noen besøkende turister. Det var en utgave av Den hemmelighetsfulle ø av Jules Verne. Han var jo en tidlig suksessforfatter da det ble et massemarked for bøker, da bøkene ikke bare var forbeholdt de få. Den boken har gitt meg mye. Fra moren min husker jeg Theodor Kittelsen Har Dyrene Sjæl?, mens den kanskje best betydelige var en flott norskprodusert ABC, med illustrasjoner av Carl Von Hanno og tekst av Marianne Rumohr. Mange har spurt meg hvorfor jeg så ofte har brukt typesnittet Gill. Og det kommer nok av at jeg var så glad i denne boken som barn, som brukte det på forsiden. Jeg er fortsatt veldig glad i den boka.

Du er en kanonisert billedkunstner som mange har et tett forhold til eller til og med har noe av på veggen, og du har gjort store utsmykningsoppdrag, alt fra Oslo Spektrum, eller Byhallen som du insisterer på å kalle den, til Universitetsplassen i Tromsø. Likevel styrer du øyensynlig aller helst med disse bøkene hele tiden. Hva er det du kan uttrykke spesielt gjennom bokformatet?

— Som kunstner gir den meg først og fremst en følelse av fortsettelse. Boken gir kunstverket flere sider. Men det er viktig å skille litt mellom bokomslagene jeg har laget for andre og bøkene jeg har laget selv. Det var en periode jeg lagde omslag for forlag som Aschehoug og Gyldendal.

Du var involvert i den stjerneblå, høyreiste og slanke utgaven av Halldis Moren Vesaas Mine Dikt, som ble utgitt på Aschehoug i 1991. Den ser ganske sober ut, men har et meget sinnrikt farge- og kodesystem, og er ganske riktig en av de flotteste diktutgivelsene de siste tretti årene. Og ikke bare i Norge, skulle det vise seg?

— Da vi jobbet med den, hadde vi ingen anelse om at den skulle bli kåret til verdens vakreste bok! Jeg jobbet systematisk med farge som hjelpemiddel i typografien. Verkstedet mitt er stort nok til at jeg kunne legge all materien utover rommet. Jeg prøvde å finne en rytme, fra det lille til det store, farger som kunne løfte fram kvaliteten i diktene. Dikteren ble veldig begeistret for resultatet.

Du har også samarbeidet endel med Tor Obrestad og arbeidet på noen av hans utgivelser, blant annet med utsøkte bokbunader for novellesamlingen Menneske i vindens rike og skrivestykkesamlingen Tenningar. Er det viktig at du har et forhold til forfatterne du jobber med?

— Jeg delte hans politiske holdninger og ville at formgivningen skulle reflektere dem, gi en fornemmelse av at bøkene var politiske – men ikke som påstander. Jeg laget også omslaget til hans gjendiktning av Dylan Thomas. Det var en svær oppgave! For meg er Dylan Thomas den største. Jeg ville lage en tegning som var spontan, gjort i ett strøk, og som kunne være på høyde med diktene hans. Jeg trengte hundrevis av forsøk for å finne en som svarte til det jeg forbandt med Tor og Thomas. Jeg fikk med hele Thomas i ett strøk, til kosten tørket og splittet seg i sigaretten og dens røyk. Det ble jeg fornøyd med.

Men likevel er din egen bokproduksjon mer dominerende enn det du har gjort for de store forlagene.

— Jeg merket en stor forskjell da jeg skulle lage et omslag for en potensielt populær bok som het noe med «Flammer over Bali» eller liknende. Jeg lagde noe jeg var ganske fornøyd med, men fikk pålegg fra bokens redaktør om å lage noe som hadde «mer spenning i uttrykket». Det følte jeg ikke særlig for i den sammenhengen. Det endte med at de la et bånd rundt boken med noen halvnakne Bali-damer, hehe. Da tenkte jeg at «nå var det slutt».

I våre dager med nedprioriterte designavdelinger og en situasjon hvor salgsavdelingen i stor grad bestemmer eller legger føringer, får vi mange rare resultater. Det snakkes vel om at i visse deler av det mer kommersielt orienterte forleggeriet kan også bokhandelen komme med innspill på hvordan boka skal se ut. Onde tunger vil også ha det til at de snart kan være med og endre hvordan boken slutter.

— Ja, jeg mener egentlig at det er en illusjon at omslag kan selge en bok alene. Jeg er heller ikke så interessert i å skulle fargelegge hvordan teksten oppleves. Jeg tenker noen ganger at illustrasjoner ofte kan komme i veien. Tenk en typograf som Bodoni. Han er så tydelig i sin typografi, så den forteller en fortelling i seg selv. Når jeg ser hans bøker er det plutselig som om jeg skjønner både italiensk og gresk. Selv er jeg skeptisk til at bøker skal illustreres, med mindre bildene er poenget med boka. Det blir fort til at bildene styrer teksten for mye, fanger den. Jeg er for eksempel motstander av illustrasjoner til norske folkeeventyr.

Guttormsgaards egen bokproduksjon er et eventyr, suget av eget bryst med noe hjelp fra Pax forlag med det praktiske. Lysten og hemmeligheten fra 2004 må være en av de flotteste bøkene som er utgitt i Norge, og den av Guttormsgaards utgivelser som er mest konsentrert om boka og den demokratiske reproduksjonens kraft. Den viser et tverrsnitt av samlingen hans, på en meget særegen måte, med utsøkte reproduksjoner i en noe kryptisk men eventyrlig form som krever at man må utforske grundig. Boken er en eksklusiv forløper til de mange stilignostalgiske coffee table-bøkene som er kommet om fordums boktrykkerkunst, fonter og bokomslag de siste ti årene. Men det handler ikke bare om fin og retro overflate, det er en bok med en slik tekstur og eiendommelig formidlingsevne at den gir en enormt livgivende kraft til den som er så heldig å kunne brette den ut og hive seg inn i den. Man får en fornemmelse av bokens terroir, for å bruke et ord fra ønologien. Hvordan den enkelte bok oppleves har noe med hvor den kommer fra, under hvilke forutsetninger den er blitt til. Nærmest som et åndsverkets landbruksprodukt. Og tenk på alle menneskene som er involvert, ikke bare forfatter og illustratør og forlag, men setterne, trykkerne, de som står for papir og innbinding, og så videre. Alle disse menneskene fra opp gjennom århundrene, skaper til sammen en symfoni av spøkelsesaktige stemmer som synger ut av boksidene.

I tillegg til knudrete bilder i superb gjengivning forteller Guttormsgaard selv litt (akkurat nok!) om bøkene og utvalget, og blir fulgt av kortessays av venner, kjennere, poeter og likesinnede bokelskere som Kai Gjelseth, Einar Økland, Torgeir Rebolledo Pedersen og Erling Kittelsen.

— Lysten og hemmeligheten sprang ut av forsøket på å etablere et bokverksted på Nasjonalbiblioteket. Jeg begynte å innse at jeg hadde fått en nesten historisk rolle. Jeg befant meg jo midt oppe i bokkulturen og lagde bøker for forlag i overgangen mellom 70- og 80-tallet, da det ble slutt på boktrykket. Boktrykkerne hadde en faglig integritet som jeg elsket. Jeg var privilegert som fikk oppleve det. Noe av ideen var å ta vare på og legge fram bevis for at bokkulturen hadde vært usedvanlig rik. Jeg hadde lyst til å lage en bok der «utvalget er personlig – det meste lidenskapelig». Og det ble det. Det var flere norske designere som var forbanna fordi de mente at opplegget med Lysten og hemmeligheten var for mystisk eller kaotisk, at det var vanskelig å finne frem i den. Mens tilbakemeldingene fra utlandet gjerne gikk på at det var selve nøkkelen til bokens opplevelse.

Det er så mye fortryllende greier inni her, fra vilt forskjellige epoker, og lenge før boka fikk sin gjenkjennelige form også. Men det er noen snodige favoritter som går igjen i flere av disse bøkene om og fra samlingen din. For eksempel noen gamle trykk fra en bok om britiske fugler?

— Boka er den rikeste modellen jeg kan tenke meg for det å gjennomføre noe komplekst. Dette fikk jeg et forhold til da jeg oppdaget xylografen Thomas Bewicks History of British Birds. At en fuglebok fra 1804 plutselig ledet meg inn i et ukjent landskap, var helt overveldende. Det var altså mulig å uttrykke seg visuelt, direkte og på kunstnerens egne premisser, i en masseprodusert trykksak. Dette var ikke kunstbilder, men bilder som skulle opplyse. Da jeg oppdaget Bewick i 1975, måtte grafikken hvile i to år. Det ble for smått sammenlignet med det rommet jeg var kommet inn i. Jeg valfartet til fødebyen hans, skaffet meg alle utgavene av bøkene hans og studerte dem daglig i flere år. I de mindre vignettene i boka, de som viser hverdagsscener, kommer det til uttrykk en sosial bevissthet og en stor respekt for engelske småkårsfolk. De fikk selvsagt aldri se bøkene hans.

Det er også en gammel bibel her som får frem Skriften på en helt spesiell måte?

— Baskervilles foliobibel fra 1763 får meg til å tenke på at den gang lå ikke alt klart til å printes ut fra nettet. Her har hver eneste bokstav gått via hånden til trykkeren. Baskerville lagde typografisnitt som folk fortsatt bruker i dag. Han var en mester til å komponere med bokstavene, i måten han brukte avstanden mellom dem og lot dem puste. Når Baskerville sperrer ut bokstavene i Jobs bok, er det et grep som fortsatt framstår som nytt. De o-ene der, de elsker jeg over alt i verden.

Du har også en meget beundringsverdig samling med de store russerne, fra en av de mest fascinerende epokene i møtet mellom kunst, massemedia, design, politikk og poesi. Noen favoritter derfra?

— Jaa. Russerne er viktig for meg. Jeg er så heldig at jeg har endel bøker fra denne perioden som fungerer som små bevis på at det har vært mulig, og at det dermed er mulig å gjøre igjen. For eksempel For stemmen fra 1922, en bok med Majakovskijs dikt, som El Lisitskij fikk i oppdrag å formgi. Med den tok han spranget inn i en helt ny designhistorie. Utgangspunktet var at diktene skulle leses under spontanopplesning i store forsamlinger. El Lisitskij brukte det typografiske materiellet til å komponere med. Det er disse elementene boktrykkerne opp gjennom historien har brukt for å kunne holde orden på og konstruere boksiden.

Og så har vi Frans Masereel fra omtrent samme tid, den flamske tresnittkunstneren som samlet sine meget karakteristiske og kraftfulle trykk i ordløse bokutgivelser, som en slags forløper til det som senere ble kalt graphic novels, eller tegneseriebøker, da?

— Jeg tenker på noe Rudolf Broby-Johansen sa i et intervju Holger Kofoed og jeg gjorde med ham en gang. Vi spurte den danske kommunisten om hva han syntes om Masereel. Han svarte at Masereel kanskje ikke kunne måle seg med det aller beste i verdenskunsten, men at han var en kunstner som brukte visuelle hjelpemidler til å fortelle noe viktig. Det er viktig, det. Bildene til Masereel har sterk og bred appell. En metall-musiker jeg kjenner fra Østerdalen bruker dem til omslaget til sin neste plate!

Siden Lysten og hemmeligheten har det kommet mange merksnodige kataloger og bøker med Guttormsgaards egen kunst og samling av andres, preget av stor eksperimenteringslyst og intrikat formspråk. Den kanskje største bragden er Arkiv fra 2009, et slags bokssett med flere mindre fotobøker på til sammen syv hundre sider med fjetrende utsnitt av all trolldommen som finnes ute på Blaker, et medfølgende essay av Espen Søbye, og det hele holdt sammen med tjukk gummislangestrikk.

— Det var en meget stor oppgave, og jeg gjorde jobben litt for å prøve å få oversikt over hva jeg hadde selv. Vi brukte vel tre aktive år på å få den ferdig. Meningen var, utover det å dokumentere det jeg hadde her, at det skulle være en bok som forteller en historie. Som om jeg bruker disse fotografiske minnene som bokstaver. Sidene i heftene er som små japanske haikudikt i visuell form. Men dessverre ble den ikke anmeldt så mye som litteratur.

Bokutgivelsen skapte imidlertid ny og større interesse for Guttormsgaards arbeid og ideer, han har fått en fornyet relevans i yngre, internasjonale kunstmiljøer og han har absolutt sine fans innen litteraturen også. Om man ikke ønsker å lese disse bildene som en bok, er bilder av hans samling etterhvert blitt nennsomt digitalisert. Den av Guttormsgaards kunstbøker som kanskje gir størst utfordringer for bokhyllesystemet er likevel boken Øyeblikk fra 2012. Den er formet som en sylinder, med sydd bok sammenrullet inni.

— Det viktigste med Øyeblikk var ikke at den skulle i en rull, men kvaliteten på reproduksjonene. Jeg holdt en utstilling i Drammen med tegningene i boka, og der kunne jeg like gjerne ha solgt sider fra boka som originalene. Jeg ville at boka skulle gi mottageren en opplevelse av at lesningen hadde tegningens øyeblikk i seg.

Når vi er ute på Blaker med Glomma og toget glidende forbi, ved siden av huset hans som er en blanding av et kråkeslott, nedlagt skole og en interiørarkitekts våte drøm, er det tydelig at det fortsatt er prosjekter på gang. I meierisalen ligger noe eldgammel blysats fra Italia lagt utover et bord. Underlig vakkert å se på, fra de fleste vinkler, og tung som det blyet den er laget av.

— Det er faktisk gjenfunnet tjuvgods. Det var innbrudd her, og tyvene åpnet et kraftig verdiskap som satsen hørte hjemme i fra gammelt av. Tyvene visste kanskje ikke helt hva det var, men regnet med at det var verdifullt. Hvordan de fikk det med seg er et under. I alle fall havnet det til slutt på en bruktbutikk på Skarnes. Butikkinnehaverne skjønte jo etterhvert hvor dette kom fra.

Litt nærmere sondering viser at det også er flere bøker på gang. I ett av rommene ligger en haug intense tegninger sirlig lagt ut over hele gulvet, klart for å avfotograferes eller settes i ny rekkefølge.

— Det der er nødt til å bli en bok. Tittelen er klar: Selvportretter i speil. Jeg har skrevet og tegnet dagbok de siste førti, femti årene, og pleier å avslutte hver kveld med et raskt tegnet selvportrett, der jeg ser meg i et lite håndspeil. Det er det aller siste jeg gjør før jeg sovner. Det er det samme trynet, men ikke alltid den samme sinnsstemningen.

Guttormsgaard forteller han ble litt utladet etter den gigantiske, retrospektive utstillingen på Stenersen-museet i forfjor, en massiv kraftanstrengelse for ham der både samling og egne verk ble representert. Alle etasjene ble tatt i bruk og til sammen ble det en skikkelig trøkk seksten for systemet. Jeg måtte selv gå innom utstillingen en gang til dagen før den ble tatt ned, for det var i sannhet et unikt skue. For en publikummer var det et klassisk tilfelle av Stendhals syndrom, man blir blåst overende av mengden spennende henvendelser og kunstneriske påkjenninger. Hva så for mannen bak, er det noe mer igjen å hente?

— Det var ganske tungt etterpå. I tillegg mistet jeg kjæresten min gjennom mange år samtidig som dette. Og jeg merker etterhvert også alderen tynge litt. Utstillingen var den siste i min regi. Heldigvis er det kommet en ny kjæreste. Og vi har jo i flere år arbeidet med å finne en permanent løsning for alt dette her ute, et hjem for alle tingene så det kommer allmenheten til gode. Jeg har ingenting i mot å overlate dette til noen som vet å sette pris på det og skjønner hva det går ut på. Vi trenger bare noen rike onkler. Enn så lenge arrangerer vi fortsatt utstillinger og aktiviteter her. Ellef Prestsæter har gjort mye spennende her ute med utstillingsprosjektet «Gutenberg-galaksen ligger på Blaker» og er nå styreleder for Blaker meieris venner. Det er meningen at boksamlingen skal være tilgjengelig for folk, vi tar imot grupper av interesserte. Og til sommeren skal Aslak Gurholt Rønsen ha en utstilling her. Vi prøver fortsatt å holde motet oppe!

Det er uansett vanskelig å føle noe annet enn takknemlighet i møte med Guttorm Guttormsgaard, hans kunst og hans kunstforståelse. Og for hans kjærlighet til boken og dens aura. Hver gang jeg ser en vakker bok, tenker jeg på Guttorm Guttormsgaard. Han har åpnet bøkene for oss.

Relatert innhold
Se alt back to top

GrafillRosenkrantz gate 21, 0160 Oslo22 12 82 00grafill@grafill.no

Abonner på nyhetsbrev