De nye skriftdesignerne, del 2: Sindre Bremnes

Sindre er selvlært som skriftdesigner, og han har heller ingen utdanning relatert til design. I liket med Frederic Goudy begynte han ikke å tegne skrift før han fylte 40 år, fortsatt innenfor «Ung og lovende» i kategorien skriftdesigner, med andre ord. Sammen med Frode Bo Helland er han snart aktuell med lansering av det norske skriftforlaget Monokrom.

Av Eivind Molvær, Commando Group

_Gratulerer med premiere på skriften Satyr i boken «Bäume fliehen nicht» [designet av Nina Stössinger], er du fornøyd?

Takker. Et aspekt ved den jeg er veldig fornøyd med, er at den ser så uskyldig ut, til forveksling lik populære bokskrifter. Men ser man nøyere etter, er den ukonvensjonell eller til og med rar på de fleste måter. Men alt er gjennomtenkt, den er ikke «rar» for moro skyld, men for å øke lesbarheten på mange plan. En annen ting som gikk som planlagt, er at den ser mye lysere ut den egentlig er, den absolutte mangelen på rette linjer og konkaviteten injiserer luft i bokstavformene. Dette gir det beste fra to verdener, svarthet og høy lesbarhet. Ninas fenomenale spacing hjelper enda mer til med dette. Min egen originalspacing var ikke i nærheten av så god. Hun har virkelig forbedret skriften.

_Suksessfullt samarbeid til tross, jeg har inntrykk av at skriftdesign er en kunstform ofte lærer på egen hånd, og at det passer de som tiltrekkes av avansert skriftdesign helt fint?

Det er helt riktig. Se på resultatene til Reading-studentene, det meste er likt, det meste er kjedelig. Aldri har så mange tegna skrift, aldri er det blitt skapt så mange uinteressante skrifttyper. Skal man lage god skrift, må man være einstøing, må man ha ekstreme evner til å tilegne seg uhorvelige mengder dybdekunnskap innen atskillige disipliner, må man trives med å tilbringe år ut år inn dag og natt foran skjermen, må man greie å systematisere og holde styr på uhorvelige mengder informasjon. Dessuten skal man være kreativ. Veldig få har hjerne som takler alt dette.
Det er nødvendig å dykke dypt, dypt ned i dette, og det kan man bare gjøre på egenhånd. Hrant H. Papazian (som jeg har lært mye av, han gav Satyr navn og fikk meg til å strekke meg mye lenger) sier at skrifttegning er et kaninhull uten bunn, og han har uendelig rett. Det er det skjønneste med skriftdesign, og det er det som gjør det egnet for uhyre få.

_Hvordan er din tilnærming til skriftdesign? Er du for eksempel oppmerksom på trender?

Overhodet ikke, og det er ikke snobberi, tro meg. Jeg skjønner ikke trender, og er egentlig ikke så interessert i hva andre driver med nå for tida. Det gjelder på andre områder også, jeg synes ikke det er skjedd særlig mye av kulturell verdi på noe felt etter 1960 omtrent. Men jeg er ikke opptatt av historisme heller, Telefon forblir nok min eneste «retroskrift». Men den er veldig filtrert gjennom mitt eget hode, og har ingen opplagte forbilder, jeg prøvde bare å tegne en nordisk geometrisk skrift sånn jeg husker dem fra barndommen. Det var ennå mye igjen av Mellomkrigs-Norge på 70-tallet, visuelt sett.

For meg er skrift den mest opplagte måten å uttrykke kreativitet på. Jeg har skrevet musikk og har noen havarerte bokprosjekter på samvittigheten, men ingenting av dette er min disiplin. Skrifttegning er mest interessant, fordi det forener så mye ulik kunnskap. Min sterke lidenskap for språkvitenskap, særlig komparativ lingvistikk, og atskillige språks ortografi, kommer veldig godt med. Musikalitet er også nødvendig, jeg opplever at jeg har en intuitiv forståelse av noen aspekter ved skrifttegning som er derivert fra min forståelse av musikk, en slags typografisk absolutt gehør, om du vil. Det er riktignok ikke alltid det virker.

Hva tenker du er oppgaven til skriftene du tegner?

Au, det er et godt spørsmål. Jeg synes det er viktig å lage nye skrifter for den digitale alderen, altfor mye er bare dårlige forsøk på å gjengi skrift utviklet for eldre teknologi. Jeg vil lage gode bokskrifter, skrifter som skal settes i 10 eller 11 punkt. Et mål er å lage optiske varianter av alt, men det er absurd tidkrevende. Satyr får en rekke optiske varianter, slik at den kan settes like godt ved alle relevante størrelser som tilfellet ville vært, var den støpt i bly.

Dypest sett vil jeg bare gjøre verden til et bittelitt penere og bedre sted, og det området jeg har mest å bidra med på, er å tegne skrift. Det finnes allerede en bok i verden satt med Satyr, og det er en enorm tilfredsstillelse å se ens arbeid bære frukter på den måten.

Dessuten, Norge er et u-land typografisk sett, det er en skandale at for eksempel Norsk Folkemuseum bruker dårlig satt Gill Sans. Vi trenger nordmenn til å utvikle en norsk typografisk identitet, det har vi aldri hatt, iallfall ikke etter Gerhard Munthes velmente forsøk. Jeg vil være en av dem.

_Interessant det du sier om en norsk typografisk identitet. Hvor går veien videre, hva tror du er essensen av norge i typografien?

Alt er igjen å gjøre, vi har ikke engang begynt. Først og fremst må noen faktisk tegne skrift på ordentlig her i landet, og det akter vi å gjøre noe med. Jeg har ikke lyst til å si noe om hvilken retning norsk skrifttegning bør gå, utover at det bør synes at den er norsk. Og da snakker jeg selvsagt ikke om historisme.