Klassikerprisvinner John Arne Sæterøy
Gå til innholdet
John Arne Sæterøy, bedre kjent som Jason, mottok fredag Grafills hedersutmerkelse Klassikerprisen. Det er første gang en tegneserieskaper motar denne prisen. Jason har siden debuten i 1981 blitt oversatt til 9 språk og gitt ut i 15 land. Noen har sagt at Norge er for lite for denne utøveren, og at dette blant annet vises ved at utgivelsene kommer ut i utlandet før de blir oversatt til norsk. Om arbeidene hans sier kritikere; originalt, stilsikkert, kresent og mesterlig. Rålekkert. En strek du ikke kan komme utenom.
Dyrenes konge #
Av Erle Marie Sørheim
Zombier, varulver, James Joyce og Ernest Hemmingway, ingen kan kritisere tegneserieskaper Jason for å ha et snevert persongalleri. Men én ting har de til felles, alle de populærkulturelle og høykulturelle protagonistene: trer man inn i Jasons univers er det ingen vei utenom dyrehammen. Hund, katt, hare eller fugl, hvite øyehuler uten pupiller og langstrakte kropper med litt for store hoder. En Jasonkarakter kjenner man igjen så fort blikket treffer tegningen.
Men slik har det ikke alltid vært. Da Jason, eller John Arne Sæterøy, som han heter i passet, debuterte med «Lomma full av regn» i 1995 var det i en realistisk sorthvittstil hvor hans begeistring for den franske tegneren Serge Clerc kom tydelig fram. Ikke at det manglet frampek her heller. I den 48 sider lange kjærlighetshistorien fikk både romvesen, zombier og sider med en mer naivistisk strek plass.Det forenklede, og mer abstraherte, uttrykket var også noe Jason hadde begynt å eksperimentere med tidligere, blant annet i No Comprendo Press’ antologi Fidus, og enda tidligere i KonK, hvor han hadde sin aller første tegning på trykk i 1981. Da var han bare seksten år. Den tidlige starten vitner om en målrettet tegner.
- Det var ikke stort annet å gjøre enn å spille fotball og lese tegneserier da jeg vokste opp i Molde på 70-tallet, forklarer Jason over en øl i Berlin, der tilfeldighetene vil ha det til at vi er på samme tid. Og det var flaks, for Jason bor i Montpellier i Sør-Frankrike på syvende året nå, og vanligvis tar han kun turen til Norge i juni hvert år, under tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo. Så et intervju kunne dermed likeså godt bli i den teutoniske hovedstaden en varm sommerdag i juli hvor Jason er på en liten ferie.
Men la oss kort vende tilbake til barndommen. For Jason trumfet tegneserielesingen raskt fotballspillingen, og han leste alt det han fikk tak i, Batman, Spider-Man, Asterix og Tintin. Særlig Tintin skulle vise seg å bli avgjørende. Hergés stil fant gjenklang hos den unge John Arne, og klangen har ikke forstummet.
- Jeg er veldig glad i tidlig Tintin. Det handler om måten Hergé komponerer rutene på. Bakgrunnene kunne være svært enkle, hvis han tegnet inn et hus gjenga han ikke hvert vindu, han tegnet bare inn to eller tre vinduer for å markere det, og mer trengs ikke. Mot slutten ble stilen hans derimot for detaljert, for perfekt. Det var enkelheten og reinheten som appellerte til meg.
Denne enkelheten har Jason definitivt videreført i sitt eget arbeid, og han har dratt minimalismen mye lenger enn Hergé. Det var slik han fant sitt ”kunstneriske gjennombrudd” selv om Jason nok ikke ville gått med på å kalle det det, av grunner jeg kommer tilbake til.
- Etter ”Lomma full av regn” begynte jeg å leke meg med dyrefigurer i Maju Mjau-bladene jeg ga ut.” Denne eksperimenteringen hadde også en praktisk side, å tegne realistisk tok svært lang tid, og Jason var fast bestemt på å prøve å leve av serieskaping. Etter den første utgivelsen innså han derfor at det ikke ville gå rundt økonomisk hvis han prøvde seg på nok et album i samme stil, det var for tidkrevende. Dermed begynte han å eksperimentere med et nytt bildespråk, et hvor ikke alle vinduene trengte å tegnes inn. Og i Mjau Mjau nummer fem fra 1999 falt ting virkelig på plass.
- Da tegnet jeg fugleskikkelsen for første gang, og jeg merket raskt at han fungerte, fordi han var ikonisk, selv i silhuett kunne leseren lett se hvem det var.”
Dermed hadde han mer eller mindre bevisst funnet nøkkelen til sitt internasjonale gjennombrudd. Ved å fokusere på serier med minst mulig, og til slutt ingen dialog, og ved å lære seg fransk, åpnet han nye dører for seg selv, dører ingen norsk serieskaper hadde vært i nærheten av å komme til før.
Jasons ekstremt lite blærete personlighet og hans totale mangel på selvskryt og namedropping gjør at det er fort gjort å glemme dette, at han hele veien fra Molde til Montpellier bevisst og kompromissløst har jobbet for å bli serieskaper på heltid.
- En av grunnene til at jeg flyttet ut av Norge var så klart økonomisk, jeg tilhører jo den generasjonen som burde skaffet seg leilighet i Oslo før det gikk i taket. Men jeg ville også komme nærmere det franske seriemarkedet. For det å lage sorthvittserier i Norge, som jeg opprinnelig gjorde, visste jeg godt at det ikke gikk an å leve av. Men jeg tenkte at ved å flytte til Frankrike og jobbe innenfor albumformatet kunne det kanskje bli mulig.
Og det ble det. Jason mener han hadde flaks. Men den unike stilen og humoren hans har vist seg å være universell, noe populariteten både i Frankrike og USA illustrerer. Nå gis han ut på fransk, engelsk og norsk samtidig, og Jason skriver manusene på engelsk, for enkelhetens skyld. Det målrettede arbeidet har ført til hele tre Eisner Awards, som er USAs viktigste pris for tegneserier, samt flere priser i Norge og Frankrike. Som en av svært få norske serieskapere trenger han ikke å gjøre illustrasjonsoppdrag lenger for å finansiere tegneseriene.
Men hva gjorde nettopp Jasons langsmale dyr så populære? Antropomorfe dyrefigurer er jo ikke akkurat noe nytt i tegneseriesammenheng, helt siden 1920-tallet har de vært en egen sjanger, en sjanger som noe prosaisk kalles ”funny animals”. Suksessen ligger nok i at dyrene Jason tegnet seg frem til var alt annet enn ”funny”. De oser av ensomhet og eksistensiell angst, men i Jasons absurde univers blir de likevel morsomme, på sin helt egne, men også allmenne måte.
- Det at jeg fant fram til dyrestilen er naturligvis den viktigste utviklingen for meg som serieskaper. Det har blitt min stil og jeg ser ingen grunn til å endre på den. Det får jeg nemlig ofte spørsmål om. Men jeg kan fortelle alle mulige historier i den stilen, den er universell. Ta «Maus» for eksempel [Art Spiegelmans tegneserieroman om foreldrenes opplevelser i Auschwitz red.] Den ville blitt dårligere hvis han hadde tegnet den med mennesker i stedet for katter og mus. Da ville den blitt mindre allmenn, da ville Spiegelman basert figurene på faren og moren, og det ville blitt en historie om enkeltskjebner. Det er derfor en god grunn til at Spiegelman har nektet for at den skal filmatiseres med skuespillere, det ville rett og slett ikke fungert.
Selv har Jason gitt opsjon på rettighetene til «Jeg drepte Hitler» til et fransk filmstudio som ønsker å lage film av den, med skuespillere. Men Jason vet ikke om det blir noe av.
- Hvis det skjer tar jeg pengene og går, konstaterer han. Det er ikke en prosess jeg er interessert i å være en del av.
Jasons arbeidsprosess er en helt annen. Denne dagen har han allerede tilbakelagt flere mil i Berlin, sammen med skisseblokka.
- Jeg har ikke noe kamera, for uten det blir jeg mye mer presset til å lage skisser, og det er en god måte å øve på.
Mens skissene i notatboka er realistiske og detaljerte er det langt fra slik han jobber fram tegneseriene sine.
- Jeg jobber ikke slik man ”skal” etter boka, jeg tegner mye rett inn uten å skrive manus, jeg syns det blir kunstig å skrive alt ned først. For mer kompliserte handlingsforløp hender det jeg begynner med strektegninger.
Jasons historier blir til mens han tegner og han forteller at han gjerne jobber på tjue sider av gangen. Denne foretrukne måten å arbeide på er også årsaken til at han nå har begynt å lage serier med kun fire ruter per side, ikke ni slik som før. I det formatet er det nemlig mye lettere for ham å redigere underveis.
- Før startet jeg alltid kronologisk fra begynnelsen, det var fortsatt improvisert, jeg visste ikke hvordan de skulle ende, men i 48-siders formatet var det lite rom for å redigere i ettertid, siden sidene besto av veldig mange ruter og det ville bety svært mye ekstra tegnearbeid, du kan jo ikke bare ta bort én av ni ruter, da må du i så fall erstattes den med en ny.
Jason begynte naturlig å jobbe i albumformatet på 48 eller 64 sider fordi det var det ledende på 80- og -90 tallet, særlig i Frankrike hvor han håpet å få kontakter. Men nå har disse satte formatene mistet hegemoniet og det har åpnet opp for nye muligheter for tegnerne, særlig liker Jason muligheten til å skrive lengre historier.
- «Savnet katt» fra i fjor er vel min lengste til nå, på 150 sider. Jeg syns det er veldig fint å ikke være så bundet av sidetallet, når jeg ser tilbake på noen av de klassisk franske albumene mine ser jeg at både «Hemingway» og «Varulvene i Paris» kunne, og burde, vært lengre.
Men det å skrive langt var ikke alltid like lystbetong for Jason.
- Da jeg gikk fra å ha laget veldig mange stumme serier til å begynne med dialog syntes jeg teksten var den store utfordringen, men nå har det blitt noe av det morsomste. Jeg merket det godt da jeg samarbeidet med Fabien Vehlmann [fransk tegneserieskaper red.] på «De 10 000 dødes øy» i 2011 hvor han hadde skrevet manuset. Å bare lage tegningene var kjedelig, det ble ren jobb.
Det er altså den kreative prosessen som driver Jason, ikke det nitidige tegnearbeidet.
- Jeg er veldig imponert over folk som klarer å skrive romaner. Som Jens K. Styve for eksempel, som jo også er serieskaper. Men det er noe jeg heller ikke kan forestille meg å gjøre. Det å fortelle en historie i bilder er det viktige for meg. Jeg må tegne for å få fortalt noe.
Han er allerede i god gang med neste års utgivelse, en samling historier etter samme mal som «Low Moon» og «Athos i Amerika». Boka vil inneholde åtte eller ni tegneserienoveller, og som så ofte før har Jason latt seg inspirere av fortidens kunst og kultur, og da gjerne den populære delen av den. Charles Laughtons sorthvite kultfilm fra 1955, «Night of the hunter» har for eksempel i Jasons tapning blitt til en vampyrhistorie. Og Frida Kahlo har fått en ny karriere som leiemorder i en annen. Hvorfor jobber han så gjerne med slike kjente fiktive og virkelige personer?
- Jeg syns det er morsomt å ta figurer som folk har et forhold til og sette dem inn i et nytt miljø. Det får en til å se ting fra en ny vinkel. Men jeg passer på å ikke gjøre det for mye, for det kan lett bli overflatisk. Det er viktig at det ikke bare blir en morsom idé, det må også foregå noe på et dypere nivå.
Når det kommer til Kahlo syntes Jason tanken på å tegne henne som dyrefigur var uimotståelig, for selv i dyrekostyme er hun umulig å ta feil av. Han har også sansen for arbeidene hennes, og surrealismen generelt. Særlig Magritte trekker han frem, og når han nevner det innser jeg det åpenbare slektskapet mellom Magrittes ensomme hattemenn og Jasons hattekledde dyr. Kunstreferansene til tross, når jeg spør om han anser seg selv som en kunstner kommer svaret uvanlig raskt og kontant.
- Jeg kaller ikke meg selv kunstner. Jeg er ikke kunstner. Jeg syns det blir litt pretensiøst. Serietegner eller cartoonist er helt dekkende og mer enn godt nok. Tegneserier er et medium å fortelle historier i, kanskje kan det noen ganger være kunst i tillegg, men det er ikke det som er det viktige. For mye fokus på det kunstneriske, på at det skal se flott ut, ødelegger veldig ofte for lesningen. På 80-tallet var for eksempel malte serier veldig i skuddet, Dave McKean, Bill Sienkiewicz og de hadde enormt fokus på store, vakre sider med en masse detaljer, farger og effekter. Men det ødelegger for leserytmen, man sitter og blir fortapt i bildene i stedet. Jeg syns fortsatt sorthvitt tegninger med penn er den beste formen å tegne tegneserier i, slik som Hugo Pratt gjør så mesterlig. Den spontane og skisseaktige streken passer rett og slett bedre. Selv om det selvfølgelig også fins malte serier som fungerer.
Denne aversjonen mot det pretensiøse gjør det også naturlig å tro at Jason motsetter seg bruken av nyord som ”grafisk roman”, slik en god del tegnere gjør, men her er han mer pragmatisk.
- Flere bibliotekarer har for eksempel sagt at de hadde problemer med å få kjøpe inn ”tegneserier”, men da de kalte det ”grafisk roman” var det greit. Så da er det også greit for min del! Det er uansett ikke så farlig hva man kaller det.
Bare ikke kall Jason kunstner, tegneserieskaper er mer enn godt nok. Og selv om det å motta en hederspris i en alder av 49 år får han til å føle seg noe vel etablert og gammel, er det en ting som gjør prisen ekstra gledelig å motta.
- Jeg har hørt at det er første gang prisen går til en serieskaper, og det syns jeg jo er veldig hyggelig.
Og selv om Jason er langt fra gammel ennå, er det en ting som bekymrer ham.
- Jeg er redd for at ideene skal ta slutt. Nå har jeg historiene til de to-tre neste bøkene klar i hodet, men etter det har jeg jo ingen garanti, jeg tror de fleste forfattere eller serieskapere har et begrenset antall historier å fortelle.
Men hvis brønnen skulle gå tørr har Jason planen klar, han vil vende seg til bøkenes verden igjen, slik han gjorde så mesterlig i «Jernvognen», hans adapsjon fra 2001 av Stein Rivertons (Sven Elvestads) kriminalroman.
- Jeg har et par bøker i tankene, et par pulp/noir-fortellinger. Ikke at det er noe galt med å adaptere klassikere, men ved å ta noe mindre kjent vil det føre til færre sammenligninger, mindre press og større frihet.
For Jason trenger jo ikke å lene seg på den litterære kanon for å skape tegneserieklassikere, det klarer han helt fint på egenhånd, noe hans over tjue utgivelser, og denne prisen, er klare bevis på.