Formende begrensninger #

Av Eirik Traavik

Hvem: Jørn Aagaard
Hva: Visuelt Gull 2015: Tidsskrift Vinduet

- En viktig inspirasjon var gamle utgaver av Vinduet. Da jeg skulle komme opp med designet var jeg på Gyldendal og så gjennom arkivet, sier Jørn Aagaard. Da Kaja Schjerven Mollerin skulle ta over roret etter avtroppende Audun Vinger i 2013, sto Aagaard øverst på ringelisten hennes. Mollerin hadde sett arbeidet hans med skateboardbladet Dank*, og ville at Aagaard skulle være ansvarlig for det visuelle uttrykket. Sammen staket de ut en ny kurs for Gyldendals litteraturtidsskrift, som (i henhold til tradisjonen) skulle få en komplett overhaling i forbindelse med redaktørskiftet.

- Som alle magasiner har Vinduet et ønske om å nå så mange lesere som mulig. Vi ville se ut som et litteraturtidskrift, men samtidig være visuelt tilgjengelige, sier Aagaard.

- Denne typen magasiner blir ofte som Arkitektnytt og andre fagblader; for spesielt interesserte.

Under Audun Vinger fikk Vinduet mange nye lesere ved å satse på en bred forståelse av litteraturbegrepet. Kritikk sto side om side med essays om aktuelle tv-serier. Mollerin ville vri den redaksjonelle linjen tilbake mot utgangspunktet, mot et mer rendyrket litteraturtidsskrift. I Dank var Aagaard vant med å jobbe med nytt (og i stor grad egenprodusert) fotomateriale. Med Vinduet måtte han tenke nytt.

- Vi hadde et litteraturtidsskrift, som åpenbart er teksttungt, og et begrenset fotobudsjett. Samtidig var det et ønske fra min side om å gjøre det litt mer tilgjengelig visuelt. Det var en utfordring, sier Aagaard.

- Etter hvert så jeg at mange av artiklene måtte billedlegges med mye arkivmateriale. Det var mye svart hvitt og mange eldre portretter, sier han. Mye av det tilgjengelige bildematerialet var så gammelt at opphavsretten hadde gått ut.

Bildene krevde mye etterarbeid, men var billige (eller gratis) å bruke. Siden budsjett og redaksjonelt innhold gjorde det vanskelig å basere covere på iøyenfallende foto, bestemte Aagaard seg for å gi bladet egenart ved å gjøre mer ut av inngangen enn andre titler i sjangeren. Med smussomslag, ukonvensjonelt materialvalg og illustrasjon på innsiden av omslaget skilte designet seg klart ut fra tidligere årganger. Omslaget skulle være en streng, men anvendelig, ramme.

- Tanken var at man skulle kunne gjøre hva som helst. At man ikke la opp til en klassisk magasinforside, som er totalt avhengig av et foto som står ut, men la mer vekt på formen. Man skulle kunne kjenne det igjen, uavhengig av hva som ble plassert på det hvite smussomslaget, sier Aagaard. I løpet av Schjerven Mollerins redaktørperiode hadde Vinduet alt fra illustrasjoner til arkivportretter av franske filosofer og byråbilder fra rettsaken mot Slobodan Milosevic på smussomslaget. Aagaard forteller at mange venner som ikke kjente til Vinduet likevel merket bladet «med brunt i toppen».

- Det var litt som en logo, man husker formen selv om man ikke husker navnet. Brunt i toppen, den firkanten og hvitt smussomslag; det ble et varemerke. Det ble et kjennetegn, uavhengig av hva som lå på flaten, sier Aagaard. I utformingen var målet at hvert oppslag skulle være interessant før leseren begynte på teksten. For å oppnå dette hentet han blant annet inn illustratører som Aslak Rønsen, Espen Friberg og Tim Ng Tvedt.

- Jeg endte opp med å bruke illustrasjon ganske aktivt fordi det ofte var mer interessant. Dessuten var det vanskelig å finne og ordne rettigheter til bilder, eller så var de oppbrukt. Litt som i musikkmagasiner, hvor du ser de samme bandbildene i de forskjellige bladene. Jeg ville unngå forfatterportrettene man har sett tusen ganger før.

Med smussomslaget ville Aagaard spille på kvalitetene som gjør at de fleste lesere fortsatt foretrekker bøker fremfor skjermer. Utformingen av Vinduet peker tilbake på boken som objekt.

- Illustrasjonen på innsiden av omslaget er en referanse til forsatsen. Eldre bøker hadde gjerne marmormønster. Jeg ville gjøre bladet til en umiddelbar taktil opplevelse, sier Aagaard.

- Å trykke et magasin på billig papir og ha et streit omslag med blank folie er ikke logisk. Når du liksom ikke rettferdiggjør at noe er et trykt medie, når man tenker «hvorfor er ikke dette en webside?», så har man ikke lykkes, sier han. Under research-prosessen ble Aagaard inspirert av oppsettet i eldre årganger av Vinduet, særlig de som var produsert før datamaskiner ble vanlige redskap i redaksjonen.

- Noen av grepene i layouten er hentet fra eldre utgaver, der trykketeknikken var så begrenset at man måtte skape forskjell mellom tekstene ved å gjøre om på antall spalter og spaltebredde. Det har jeg prøvd å ta inn igjen. En vanlig artikkel er to spalter, mens anmeldelser er tre spalter, med en annen font, sier Aagaard.

- Jeg ville holde det veldig rent for lesbarheten, og da blir det sånne små grep man kan gjøre, sier han. Var det noen spesielle årganger av bladet som utmerket seg rent visuelt?

- Bladene som ble lagd før man kunne bruke datamaskin synes jeg er veldig fine, rett og slett på grunn av begrensningene. Man ble tvunget til å lage en enkel form, sier Aagaard.

- Det var litt det Kaja snakket om. Hun ville ta det litt tilbake til et litt renere litteraturtidssrift, da var det naturlig å se tilbake på det som ble gjort da formen var nærmere et rent litteraturtidsskrift.

*Journalisten er redaktør i Dank.

• Se mer om vinnerarbeidet her