Torill Kove ble født for ganske nøyaktig 60 år siden, en dag i slutten av mai 1958, på Hamar ved Mjøsas bredder. Hun bor og arbeider i Montreal i Canada, og har gjort det i alle de årene hun har vært aktiv som illustratør og animatør. Hun flyttet dit helt på begynnelsen av 80-tallet, opprinnelig for å studere byplanlegging, noe som kanskje har ligget litt i bakhodet hennes også etter at hun begynte å studere animasjon ved Concordia-universitetet i byen. Hun har lenge arbeidet ved L’Office national du film du Canada, også kjent som National Film Board of Canada. I et fruktbart samarbeid mellom NFB og det norske selskapet Mikrofilm er det kommet en rekke uforglemmelige kortfilmer, et samarbeid som altså har fått sitt bransjemessige høydepunkt i Oscar-vinneren «Den danske dikteren». Men det er mye å ta av, både når det gjelder priser og filmer. «Min bestemor strøk kongens skjorter» fra 1999, laget i samarbeid med norske Studio Magica, er en kostelig liten historietime, der monarkiets og motstandskampens historie fortelles på en særegen og meget lunt humoristisk måte. Endel år senere kom filmen «Moulton og meg» (2014), som fortsatt er uhyre morsom, men litt mer sår i anslaget, og den forteller om barns ønske om å gli inn i mengden og være som alle andre, selv om arkitektforeldrenes moderne tilnærmingsmåte til livet selvfølgelig er gjort i aller beste mening. Det kunstneriske høydepunktet må være den ferskeste filmen «Tråder» (2017), som er mindre morsom men særdeles poetisk og eksistensiell i sine geometriske opptegnelser av forholdet mellom mor og barn, noe inspirert av Koves erfaringer som adoptivmor, og om hvordan livets mange skjebner henger der som tråder vi kan gripe fatt i og nøste sammen og rulle ut. En virkelig rørende og vakker film. Parallelt med dette har Kove også utgitt en rekke billedbøker, hovedsaklig adapsjoner av kortfilmene, men også et herlig samarbeid med forfatter Henrik Hovland i den nusselige bokserien om den ensomme likningsfunksjonæren (og krokodillen) Johannes Jensen, som først føler seg annerledes, så møter kjærligheten, og senere opplever et mirakel. Dette er norske barnebøker på sitt aller beste og minst aldersbestemte. Kove er stolt av å være innehaver av pass til denne delen av den norske bokheimen.

— Barnebokmiljøet i Norge, med forfattere og illustratører og forlagsmennesker er så fint, det er så mange flinke folk, det er rett og slett veldig inspirerende og et privilegium å få lov å være en del av det.

Hva kommer denne gode arbeidssituasjonen av, tror du? 

— Vet ikke helt, det har vel noe å gjøre med støtte til forlagene, et land hvor det går an å prøve å leve av dette arbeidet.

Penger, ja. Det snakkes mye om støtte, men det kan vel være litt på grunn av talent også? 

—Haha, ja det er klart. Men du kan ha så mye talent du bare vil — uten den typen hjelp er det dessverre vanskelig å gjennomføre. Det er tydelig at det er en fungerende kultur for dette i Norge.

Det blir også omsider behandlet veldig seriøst. Det blir ansett som pedagogisk viktig, men også som kunst og en sentral del av litteraturfeltet. På grunn av iherdig arbeid fra mange ildsjeler, og instanser som Norsk Barnebokinstitutt, over tid. Det har etterhvert sunket inn hos de bevilgende myndigheter og i media. Evner du å se Norge utenifra og innenifra, der du bor i landflyktighet i Canada? 

— Da jeg først først flyttet hit til Canada på åttitallet, var avstandsforholdet adskillig større. Jeg leste en slags spesialavis på air mail-papir, «news from Norway» eller noe sånt noe, en gang i uken eller en gang i måneden, og måtte vel også gå ned og hente hente den på konsulatet i Montreal. Det er en stund siden, men det er ikke hundre år, heller. Jeg følte jeg ikke hadde peiling på hva som foregikk i Norge i det hele tatt. Dette har jo endret seg kraftig med årene, og måten man kan kommunisere med mennesker og følge med på hva som skjer, ikke bare i Norge men i hele verden, gjør at jeg har en langt svakere eksilfølelse enn jeg hadde den første tiden. Utenfor/innenfor-forholdet er forandret.

Det var kanskje et radikalt valg å flytte den gangen? 

— Det virket ikke så stort da, men det ble det etterhvert. Jeg skulle bare dra for å besøke kjæresten. Det var ikke så godt gjennomtenkt, og så bare ble det sånn rett og slett.

Canada er et litt underlig skjult land for mange nordmenn, bortsett fra at vi føler at vi liker det og kan relatere oss til landet på en spesiell måte. Er det store kulturelle forskjeller?  

— Geografisk er det jo et enormt land, og det er store avstander og ganske betydelige nasjonale kulturelle forskjeller innenlands. Canada er også et land fullt av immigranter og det bidrar kanskje til at det kjentes lett å finne seg til rette her. Det skal ganske mye til å stikke seg ut som “utlending” i Montreal. Canada er et nordlig land, og jeg tror nordmenn og canadiere deler en kjærlighet for villmark og natur. Politisk står nok nordmenn nærmere Canada enn USA. Canada lener seg litt mot venstre, periodevis litt mot høyre, men det er normalt ikke så polarisert som i USA. I tillegg tror jeg nordmenn og canadiere har en godt forankret tro på prinsippet om “the common good”. Det offentlige helsevesenet, holdes ofte fram som det som definerer Canada. Det symboliserer på en måte en holdning for et rettferdig samfunn. 

De fleste som tegner kan minnes å ha gjort det aktivt fra barnsben av. Har du tegnet hele livet? 

— Ja vil jeg si, men det tok meg lang tid før jeg forstod at jeg kunne gjøre det hele livet som en jobb, jeg ble voksen før dét inntraff. Jeg har alltid følt at jeg kunne tegne og at jeg behersket det, og jeg kunne sitte og gjøre det i det uendelige.

Hvilke tegnere og stilarter var du opptatt av da du først fikk et mer bevisst forhold til tegnekunsten og utviklet din egen stil? Og hvor er du nå?  

—Jeg var ganske opptatt av Saul Steinberg til å begynne med. Han har en enkel, elegant strek og en ironisk sans for humor som appellerte til meg. Jeg kopierte bevisst tegnestilen til faren min, som jeg tror også hentet mye fra Steinberg. Da jeg begynte med animasjon var jeg inspirert av NFBs tegnefilmtradisjon. Tegning og animasjon har for meg handlet veldig mye om strek, og det tror jeg den kommer til å fortsette med. Men jeg begynner etterhvert også å bli mer komfortabel med å arbeide med farger, flater og dybde, og å føle meg litt friere til å finne forskjellige måter å fylle et illustrasjonsoppslag eller en filmrute på.

Men hva slags jobb var det du opprinnelig så for deg med tegningen? 

—Jeg har aldri forsøkt å bli billedkunstner, jeg tenkte mer på tegneserier, jeg ville illustrere situasjoner; illustruere bøker. Jeg havnet litt «sidelengs» inn i animasjonsfaget, men for meg er de to profesjonene tett beslektet. Jeg skriver en historie først, og tegner etterpå. Det blir som en visuell tolkningsjobb. Jeg føler uansett at jeg illustrerer et manus.

Arbeidsmetoden er altså å bokstavere et manus først, og så tegne? 

— Det varierer endel, fire av bøkene jeg har illustrert er jo direkte resultater av filmene mine. Jeg sitter nå og illustrerer en bok for en forfatter, og som prosess er det ganske forskjellig fra å kun jobbe med min egen idé. Både teknisk og mentalt blir det en annen fremgangsmåte.

Hvor tett jobber du med forfatteren, da? 

— Det varierer også litt. Den jeg har jobbet mest med er Henrik Hovland, som jeg har gjort Johannes Jensen-bøkene med. Da har vi først en lang brainstorming-session sammen, før jeg går hjem for meg selv og tegner. Så har vi en åpen dialog. Han lar meg stort sett jobbe uten for mange innspill, før helt mot slutten. Det har fungert fint, det. Nå for tiden sitter jeg og jobber med en tekst av forfatter Constance Ørbeck-Nielsen, og der har vi egentlig ikke gjort noe konkret sammen ennå. Vi skal møtes snart og lage storyboard og sånt. Det er jo en utfordring for illustratøren å komme seg inn i forfatterens hode og forstå hva han eller hun tenker på og ser for seg. Jeg tror egentlig mange forfattere foretrekker at illustratørene gjør sin greie, og kommer tilbake med et ferdig og godt konsept. At illustratøren prøver seg litt frem på egenhånd.

Det er kanskje vanskelig å føle eller stadfeste hva leseren mener er bokens avsender — er det den som har tegnet, eller den som har skrevet? I de fabelaktige Johannes Jensen-bøkene føler jeg jo at det er deg boka kommer fra, selv om det er Hovland som har skrevet den. Samtidig har man forfattere som Tor Åge Bringsværd, som har arbeidet tett med så mange forskjellige og typeriktige illustratører. Han har flerfoldige livsverk bak seg, men uansett hvem som tegner tenker man at det kommer fra ham. 

— Det er interessant det du sier om Johannes Jensen. For meg er han bare Henrik Hovland, ikke sant. Alle de historiene er veldig Henrik. En av grunnene til at de bøkene fungerer så bra er at vi har møttes et sted på midten. Kanskje det etterhvert også påvirker hvordan han skriver bøkene, nå vet han hvordan de forskjellige figurene ser ut, hvordan det universet arter seg. Når det blir en serie med bøker begynner teksten og det visuelle å jobbe sammen på en mer naturlig og integrert måte allerede fra begynnelsen.

Det er mye å være glad i når det kommer til de bøkene der, men en liten detalj jeg hang meg litt opp i var det lettere fiktive Oslo som handlingen er lagt til, der man blant annet ser den umiskjennelige sort/rød-fargen til Tronsmo Bøker & Tegneserier som et umiddelbart landemerke. 

— Jeg er jo ikke fra Oslo, men Henrik kjenner jo byen meget godt, og det er han som har insistert på og bedt om slike små men betydelige detaljer som det. Det er viktig at man kjenner igjen stedet der handlingen er lagt til. Jeg tror det er med på å få leseren til å lettere forestille seg at denne karakteren faktisk finnes.

Apropos dét, er det noen biografiske likheter med ditt eget liv og livene til dem vi treffer i filmene og bøkene dine? Det er i alle fall en gjentakende tone i dem som virker nære for deg, i hvert fall for oss som ser og leser dem. 

— Det er vel både og, det. «Bestemor strøk kongens skjorter» og «Den danske dikteren» er fullstendig oppdiktede. «Tråder» er basert på mine selvopplevde følelser og tanker om kontakt mellom foreldre og barn, men de handler ikke om meg på den måten. «Moulton og meg» er derimot meget selvbiografisk, der er nesten absolutt alt sammen er sant.

Den blandede fornøyelsen ved å vokse opp med annerledes foreldre som er opptatt av arkitektur og design er sterkt selvopplevde for deg, derfor føles det også så nært i «Moulton og meg». Det er varmt og morsomt, men også litt sårt med tanke på at mange barn som vokser opp under bittelitt spesielle omstendigheter gjerne mest av alt ønsker å være som alle de andre. Men arkitektur er uansett et nøkkelord, og et gjentakende element i det du tegner og hvordan du tegner det? 

— Ja, det kan du si. Jeg føler meg alltid godt når jeg kan tegne byer, gater og hus. Jeg er glad for at jeg i de to siste filmene mine har fått bruk for denne interessen, ved å «sveve» over en slags tredimensjonal by og dens arkitektur, som jeg har basert på København via fotografier tatt fra fly. Dette henger selvfølgelig sammen med min arkitektoppvekst, og det at jeg studerte byplanlegging og faktisk også arbeidet med det en periode. Å kunne kjenne igjen og beskrive et sted er noe som gjennomsyrer mye av det jeg holder på med.

Plantegninger og arkitektoniske forhåndsforestillinger viser ofte en tenkt idealtilværelse, det er lunt, rent, oversiktlig og enkelt å sette seg selv og sin eksistens inn i, som i en modell. Det er kanskje derfor den rene stilen din fungerer så godt i bildebøkene og i animasjonsfilmene — det er barnlig og uskyldig og trygt.  

—Ja, men det finnes andre måter å se verden på også. Har du sett Niki Lindroth von Bahrs populære kortfilm «Min byrde», som er blitt vist på alle festivalene det siste året? Den finner sted på et anonymt byområde av typen man ser langs hovedveien: en rundkjøring, mange veier som krysses, en fastfood-restaurant, et hotell, ikke særlig annet.  Slike steder har alltid fascinert meg, hele Nord-Amerika ser jo sånn ut, og jeg tenker alltid når jeg ser disse hotellene langs veien: hvordan kommer man seg inn dit, hvor er inngangen? Hvilke mennesker befinner seg egentlig der? 

Urbanitetens «ikke-steder» har jo lenge fascinert forfattere som JG Ballard og Iain Sinclair, i en videreføring av Situasjonistenes «psychogeography». Alle disse golde områdene langs veien ut mot flyplassen… det er også verden. Hvordan påvirkes man av å leve i slike omgivelser? 

— Man blir noe distansert fra de fysiske omgivelsene, når man ikke skjønner helt hvordan man skal komme seg dit. Det er jo dette bybildet mange ser mest av, likevel kunne det aldri falle meg inn å tegne by på denne måten. Det er sånn det ser ut for mange, men det er ikke slik jeg vil det skal se ut.

Jeg lurer litt på hvordan du konkret jobber i hverdagen. Tok du en tidlig overgang til digitale hjelpemidler og tekniske tegnesaker? 

— Ikke så tidlig som jeg kunne, egentlig. Jeg holdt lenge på å gjøre ting for hånd. «Bestemor strøk kongen skjorter» er en slik film, der er alt tegnet på gamlemåten. Men etter hvert ble det slik at jeg følte at jeg ikke hadde plass til mer, rett og slett. Fysisk plass, altså. Vi bor ikke i den aller største leiligheten, vi er tre mennesker som bor og jobber der. Omtrent da jeg skulle gjøre filmen «Moulton og meg» spurte den norske produsenten min, Lise Fearnley fra Mikrofilm, om jeg «ikke bare skulle prøve å gjøre det papirløst denne gangen», som hun sa. Så skulle vi se hvordan det gikk. Og sånn har det vært siden.

Det føltes ikke som et svik mot tradisjonen og de fysiske instrumentene som tegneprofesjonen er tuftet på? 

— Ikke så mye dét, som at jeg fryktet at noe skulle gå tapt i prosessen, men det var den veien det gikk for de fleste av oss, og det var verd å prøve. Jeg gjør jo egentlig det samme som før, bare at jeg tegner på tegnebrett. Men det er klart — jeg har ikke lyst til å miste kontakten med papiret helt, og tegner jo endel for meg selv og som forberedelser. Og det er lett å legge merke til når jeg skal skrive ned en liste, eller sende et brev eller skrive et kort: hva i alle dager er det som har skjedd med håndskriften min?! Den ser jo helt forferdelig ut. Den pleide være fin! Jeg har derfor et stort behov for å prøve å vedlikeholde den typen tegning også. Jeg har fått en herlig bok av datteren min som jeg bruker til den slags: One drawing a day. Og der står det oppgaver som «tegn en stol». Så da kan det bli utfordringen for den dagen. Jeg tror uansett det er viktig å fortsette med det, for det kan virke som at det skjer noe spesielt og viktig mellom hånden og hjernen når man arbeider på den måten. Det blir mer permanent, kroppen «husker det» på en helt annen måte. Mange tegnekunstnere opptrer også i kulturnæringen gjennom informasjonskampanjer, utsmykninger og reklame. Har du fargelagt mye her? — Nei vet du, det har jeg ikke jobbet noe særlig med i det hele tatt. Og aldri reklame. Jeg har en agent i LA som er har et godt kontaktnett, men jeg tror ikke jeg er laget til å jobbe under den typen press. Det er ikke min styrke å tenke kreativt slik som de gjør på «Mad Men», liksom. Jeg ble bedt om å bidra med en animert logo til NFB for en stund siden, og det sa jeg ja til, selv om jeg som regel pleier å si nei til slike forespørsler, siden jeg ofte blir som et trådnøste av nerver på grunn av det. Jeg begynte å lage noe som var så langt ute av min komfortsone at jeg knapt klarte å finne veien tilbake igjen. Jeg har mange venner som kun jobber på den måten, og jeg skjønner ikke helt hvordan de får det til.

I Norge er behovet for illustrasjon enormt. Opprettelsen av byråer som byHands har virket meget proaktivt og samlende for de unge illustrasjonsmiljøene. Og det er vel bra? Plutselig ser man kunststreker man tidligere måtte oppsøke i fanziner eller små kunstnerdrevne gallerier for å få glede av overalt i bybildet, i publikasjoner, på industridesign, og på offentlige steder.

— Det er kjempebra! Jeg blir alltid glad av å se kunstnerisk talent synliggjort i hverdagen. Jeg skulle gjerne vært litt mer frampå og gått litt mer etter slike jobber, egentlig. 

Du har nå klart deg ganske bra likevel, vil jeg si. 

— Joda, men det er også noe litt tilfredsstillende over å jobbe med noe som ikke nødvendigvis tar så lang tid. Noen bøker kan gjøres fort og inspirert om man har kommet på den riktige ideen, men prosjekter som animasjonsfilm tar bare så uendelig lang tid noen ganger. «Tråder» er den kjappeste filmen jeg har laget — den tok bare litt over et år. Det var et forholdsvis ukomplisert storyboard og det var ikke noe dialog som skulle tilpasses. De andre filmene har tatt rundt to-tre år å lage.

Et litt ladet spørsmål, kanskje, men hvor lang levetid hos publikum har slike animerte kortfilmprosjekter? 

— Jeg har inntrykk av at både «Bestemor strøk kongens skjorter» og «Den danske dikteren» har ganske gode liv fortsatt, de ses og lastes ned på nettet jevnlig. Da jeg var i Kina og møtte mennesker i jobben fikk jeg inntrykk av at «alle» hadde sett filmene der nede. Det samme i India. En films festival-liv, om den gjør det bra, er to-tre år. Om den er av en slik karakter at den kan brukes innen utdanning, får den videre liv. Men i det store og hele er jeg fornøyd med hva slags liv filmene mine har fått. De er ikke blitt glemt.

Du har en helt ny bok i handelen nå, den ordløse, gripende men også ganske spennende «Hvor skal kattene bo?», en historie om kjærlighet og skilsmisse, utgitt av Gyldendal i en serie ordløse bøker støttet av foreningen Leser søker bok, for mennesker med lesevansker eller språkutfordringer. Hvordan var det å gjøre et slikt oppdrag? 

— Det var en litt uvant måte å arbeide på siden boken skulle forholde seg til en spesiell målgruppe, og målgrupper er noe jeg normalt ikke tenker så mye på når jeg arbeider. Det var tricky å finne ut hvordan jeg skulle løse det, så til slutt bestemte jeg bare å gjøre som jeg har gjort i de andre fortellingene mine, nemlig fokusere på historien og ikke på leserens aldersgruppe. Jeg vet ikke så mye om hvordan man differansierer bøker for barn mellom fem og åtte, og mellom åtte og ti, og så videre, men Leser Søker Bok hjalp meg ganske mye med dette og andre ting som er viktige i ordløse bøker."

Denne veldig fine ideen om all-alderbøker er noe som har preget utviklingen av den norske bildeboka i mange år. Vi har en rekke forfattere og illustratører her som holder et meget høyt kunstnerisk nivå. Tenk for eksempel på en størrelse som Fam Ekman, det må forøvrig også finnes mange foreldre som har kastet hennes og andres bøker i gulvet i frustrasjon over at de ikke nødvendigvis er så enkle å ha som «lese på senga»-bøker for barna. Men er det ikke bra at slike bøker kan vare livet ut? 

— Ja. Jeg ser det på min egen datter, hun er femten år nå, men setter seg fortsatt ned ved bokhyllen og finner frem noen gamle barnebøker. Det vekker minner, det er fine og triste historier, tegningene gjør henne glad, det har fortsatt en verdi for henne selv om hun er ute av den bestemte målgruppen eller noe.

Ditt arbeid med Albert Åberg-universet og langfilmen «Hokus Pokus» i 2013 må ha vært en stor utfordring, både mht. å jobbe med mange andre, helaftensformatet, og det å forvalte arven etter en ruvende figur som så mange har et tett forhold til. Noen betraktninger om denne prosessen før under og etter filmen var ferdig? 

— Ja, det var en stor utfordring. Men det kan være bra å gjøre ting selv om man ikke er 100% forberedt.  Det var helt nytt for meg å ha regi på et manus som var skrevet av andre. Og det var unektelig nifst å filmatisere et visuelt univers som var så sterkt knyttet til Gunilla Bergstrøms ikoniske bøker. Jeg er ikke engang svensk. Albert Åberg-filmen var på en måte min første erfaring med å regissere, m.a.o. kommunisere en visjon om hvordan denne bokverdenen kunne føres over til film, og så delegere nesten alt det kreative arbeidet til andre. Det vanskeligste til å begynne med var at jeg ikke hadde et forhold til Albert Åberg, hverken fra da jeg var barn eller som forelder. Men heldigvis hadde prosjektet en lang forarbeidsfase som ga meg tid til å bli kjent med Albert Åberg. Jeg ble veldig glad i ham, og det var nøkkelen til å kunne føle et stort ansvar for hvordan det skulle bli på film. 

Vi kommer ikke unna Oscar-prisen din. Sikret den deg en lang og suksessrik karriere? 

— Det var god timing for meg. Jeg begynte jo med denne karrieren, om man skal kalle det noe sånt, temmelig sent i livet, så det ga meg et solid puff. Dessuten har jeg nytt godt av å kunne jobbe parallelt i Canada og Norge. Jeg har likevel tro på selv om man får en pris og stor anerkjennelse for noe man har laget, er man likevel nødt til å utvikle seg og lage noe nytt som er like bra neste gang. Det var motiverende for meg å få en Oscar, og jeg merket kanskje at det hjalp litt når jeg har søkt etter støtte for nye prosjekter. Men en pris er ingen garanti for at det neste du lager er noe bra.

«Tråder» er en fantastisk poetisk film og bok. Denne ordløse retningen du har tatt i det siste er meget rørende, og universelt forståelig. Fortell litt om dette.   

—Tusen takk, veldig hyggelig at du sier det. «Tråder» handler om kjærlighet og tilknytning. Siden tilknytning mellom barn og foreldre begynner før barnet kan snakke, er det en prosess som i utgangspunktet er ordløst, og derfor virket det naturlig å lage filmen uten dialog eller stemme. Jeg ga boken litt tekst. Det bidro kanskje til at den ble litt mer tematisk, men jeg syns det passet fint. "Hvor skal kattene bo” var som sagt et oppdrag om å lage en ordløs bok, og det var fint å allerede ha hatt litt erfaring med det ordløse. Det ordløse, både i film og i bøker, kan åpne for mer abstrakte, interne temaer. Jeg er absolutt ikke ferdig med å utforske det, men samtidig er jeg egentlig også ganske glad i ord, og har en mistanke om at det neste filmprosjektet mitt kommer til å ha en hel haug av dem.