Er det virkelig mulig å gi Klassikerprisen til en «Jack of all trades»? Javisst. Så lenge han er «a master in every one of them». Møt Kim Hiorthøy, tidenes yngste vinner av Grafills gjeveste pris. 

Av Tom Tande

Styret i Grafill har selvsagt gode grunner for å gi Kim Hiorthøy (44) Klassikerprisen. Men de sier ikke noe om hvorfor de gir den – i denne sammenhengen svært unge mannen – prisen akkurat nå? Det åpner for spekulasjoner. Kan det være så banalt at de har fått med seg at Hiorthøy, i forbindelse med sin debut som langfilmregissør – The Rules for Everything – har gått til det for ham drastiske skritt å begynne å gi intervjuer (i solidaritet med alle de andre dyktige menneskene bak filmen)? Kan det være så enkelt at de ønsker å benytte anledningen, slik at de ikke går på den samme smellen som Det svenske Nobelakademiet gjorde med Bob Dylan? At de verken skal få ham i tale eller til å møte opp på prisutdelingen? Ja, for det er noe «Dylansk» over Hiorthøy, som vanligvis ikke gir intervjuer, og ifølge ubekreftede rykter er «tverr, på en hyggelig måte». Det siste er dog ikke denne intervjuerens inntrykk. Travel, på en hyggelig måte, er mer dekkende. Og det bør ikke overraske noen at en person som skriver bøker, illustrerer bøker, designer bøker – og plateomslag og plakater – komponerer musikk for seg selv og andre, holder konserter, fotograferer filmer, regisserer filmer, koreograferer danseforestillinger og selv opptrer i dem, er travel. Men altså, akkurat nå ikke travlere enn at han får klemt inn et intervju her og der. 

– Hvordan har det så vært, etter så mange år nesten helt uten pressekontakt? 

– Det har vært helt greit. Hvis jeg hadde kunnet velge det bort, hadde jeg gjort det. Det er alltid bedre å ikke bli intervjuet enn å bli intervjuet, hvis man kan unngå det. 
 
Hva betyr det for deg å få priser? 

– Det er et godt og ekstremt vanskelig spørsmål. Hva betyr det å få en pris? Jeg har veldig mange motstridende tanker og følelser omkring det. Det gjør meg glad og stolt, men også usikker. 

Selvsagt. Det krever brede skuldre å bli utnevnt til «klassiker» i en alder av 44. Hva betyr det? En som tildeles en slik merkelapp omtales gjerne som en skaper av noe «udødelig», av noe med «varig verdi». Hiorthøy sliter med begge begrepene, og på spørsmålet om hva av alt han har laget som kommer nærmest å fortjene en slik etikett, strever han med å svare. 

– Jeg vet ikke hva varig verdi er. Det avhenger vel mye av hvor man står og ser ting fra. Jeg håper jeg har laget noe som var bra da jeg laget det.

Klikk for å se bildet "Kim Katalog 1" i full størrelse

Espen Eriksen Trio: Never Ending January, Rune Grammofon 2014

Klikk for å se bildet "Kim Katalog 2" i full størrelse

Krokofant: Krokofant, Rune Grammofon 2014

Det har han. Samarbeidet med Erlend Loe om den grusomme truckføreren Kurt er legendarisk. Er du fan av eller iallfall har streifet innom Motorpsychos musikk, eller andre artister på Rune Grammofon eller Smalltown Supersound, kjenner du hans omslagsdesign. Den som er opptatt av elektronika og alternativ musikk har hatt gleden av fire album, hvorav My Last Day fra 2008 vant Alarm-prisen. Henger du på Standard på Grünerløkka, et av kun en håndfull gallerier som «virkelig gjelder» når det kommer til formidling av samtidskunst, har du sett tegninger, grafikk og akvareller med hans signatur. Hvis du ikke blir skremt av bøker med lange titler, fikk du kanskje med deg Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, litteraturdebuten fra 2002 med korte tekster og egne tegninger. Likte du fotoarbeidet i Margreth Olins filmer Kroppen min, Ungdommens råskap og Engelen, kan du takke Hiorthøy for det. De siste årene har han vært opptatt av å selv regissere – og koreografere – og har debutert med såvel danseforestillingen You (sammen med Lisa Östberg, og etter først å ha studert koreografi i to år ved Danshögskolan i Stockholm) og nå altså filmen The Rules for Everything, som begge har fått til dels strålende omtale. 

Allerede før du ble koreograf, uttrykte du bekymring for at du smurte deg for tynt utover. Er du fortsatt bekymret? 

– Jeg ser at arbeid jeg gjør ofte ikke blir så bra fordi jeg ikke bruker nok tid på dem. Jeg tror at jeg brydde meg mindre om det da jeg var yngre. Noen ganger er det bedre å jobbe raskt, men andre ganger er det ikke det, og da er det dumt å ikke ha den tiden som trengs for å gjøre det som skal gjøres, bra nok.

– Du har sagt at du gjerne går distraksjonens vei: pusle med noe og se hvor det bærer. Håkon Gebhardt i Motorpsycho sa en gang følgende: «Det er alltid sånn med Kim. Han ber oss komme et sted på et tidspunkt, og så kommer vi, og så virker det som han ikke har planlagt noen ting, men så blir det alltid fint». Er du fortsatt like spontan og uredd, eller har du vokst på deg mer nerver? 

– Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg var så uredd på den tiden, det var mer et utslag av dårlig planlegging og mangel på idéer. Hvis jeg hadde flaks ble det bra, hvis ikke ble det dårlig. Det ble dårlig like ofte som det ble bra, om ikke oftere. Det er vel igjen det med å ha tid. 

– Når du kaster deg ut i nye kunstformer, får du større innsikt innen de du allerede jobber med? 

– Kanskje er det sånn. Samtidig er jeg skeptisk til å stole på min egen fornemmelse av økt innsikt. Den er like gjerne bare fordekt korttenkthet. Men erfaring får man enten man vil eller ikke, og all erfaring er på mange måter bra erfaring. Jeg tror jeg synes det er lettere å jobbe nå enn det var før, og det tror jeg mest bare handler om at jeg har jobbet lenger.

Det er drøyt 20 år siden Hiorthøy gikk ut fra Kunstakademiet i Trondheim. Inkludert i oppholdet var et år ved School of Visual Arts i New York, et filmstudie han angivelig hoppet helt av. Dette er imidlertid et punkt hvor internett ikke stemmer 100% med terrenget.

– Jeg hadde misforstått skolen litt, den var mer college-aktig enn jeg hadde trodd, med mer allmennfaglige klasser ved siden av filmstudiene, og veldig unge studenter. Men jeg hadde en svært bra dokumentarfilm-lærer, og også han som underviste i klipping likte jeg veldig godt, så de klassene fortsatte jeg å gå på etter at jeg sluttet. Jeg tror bare jeg lot være å levere tilbake studentkortet.   

Hvordan var det da å gå tilbake til skolebenken, på koreografistudiet, som voksen? 

– Å studere i voksen alder var fantastisk. Jeg hadde så mange flere ting i hodet å koble alt jeg lærte sammen med. Og det å plutselig bare få kunnskap fra alle mulige bra folk, bare fordi man hadde blitt valgt ut til å få være et sted i to år, føltes enormt generøst og inspirerende (etter 11-12 år eller hva det hadde vært, der jeg måtte finne ut av det jeg ville finne ut av på egen hånd – som også er bra, men det er noe helt annet).

– Apropos inspirasjon, kan du nevne noen av dine viktigere inspirasjonskilder? 

– Det er mange. De er i en stor suppe. Jeg er for eksempel veldig glad i kunstnere som Philip Guston, Ed Ruscha, On Kawara, Agnes Martin. James Ensor. Ad Reinhardt. Tidlige arbeider av William Wegman. For et par år siden leste jeg en bok om noe som kanskje var et arbeid av Lee Lozano som het «Dropout Piece» og da tenkte jeg mye på det. En liten notis nesten, i Eye i 1991 eller 1992 om David Carson, var noe av det som fikk meg til å ville prøve å jobbe med grafisk design. Fabien Baron. Senere leste jeg om John Melin. Jeg var ganske opptatt av John Cage i en periode. Det er en designer i Stockholm som heter Jonas Williamsson hvis arbeid jeg liker veldig godt. Og Irma Boom. James Turell. Saul Leiter. Helen Levitt. Garry Winogrand. William Eggleston. Fischli & Weiss. Reid Miles var jeg veldig inspirert av en tid. Noen arbeider av Martin Creed. Jeg kan fortsette.

Klikk for å se bildet "Kim Katalog 3" i full størrelse

Hvitmalt Gjerde: Hvitmalt Gjerde, K. Dahl Eftf. 2013

Klikk for å se bildet "Kim Katalog 5" i full størrelse

Sten Sandell & Paal Nilssen-Love: Jacana, Rune Grammofon 2014

– Har du noen sperrer eller tankebaner du fort havner i, og hva gjør du for å bryte ut? 

– Det som fungerer best for meg er å sette meg ned å jobbe. Eller å stå, noen ganger skjer det også at jeg står og jobber. Jeg sitter vel for mye. Som regel overbeviser jeg meg likevel selv om at det nok er på tide å gå ut, gå til en bokhandel, eller kanskje gå bort til sofaen og sove litt, eller sjekke om noen jeg kjenner vil dra et sted og drikke en kaffe, og at hvis jeg bare gjør det, så vil arbeidet på en eller annen måte bli lettere, eller helst løse seg selv mens jeg er borte. 

– Men er det ikke sånn av og til, at jobben løser seg mens «man er borte», fordi underbevisstheten jobber videre? Leste for eksempel et sted at løping var fint for å bearbeide kreative problemstillinger, at det hadde å gjøre med at hjernen fikk mer oksygen gjennom at blodet pumpet fortere gjennom kroppen/hodet. Vet ikke om det stemmer.  

– Det hjelper meg å løpe. Og selvfølgelig kan det være bra å være «borte» fra arbeidet og alt det der. Det jeg kjenner en motstand mot, men som kanskje er litt vanskelig å snakke om, eller det tar kanskje mer tid enn vi har her, er hvordan ting (en strategi for å jobbe for eksempel) defineres – eller får en måte å virke på – som defineres like mye, om ikke mer, av hvordan den beskrives eller rammes inn, eller hva den lades med, enn hva den tingen (strategien eller hva det er) faktisk er for noe. Gir det mening? Og at i såkalt «kreative» yrker, og sikkert i andre yrker også, så finnes det så mange liksom uventede og tilsynelatende paradoksale strategier for å jobbe, som veldig fort bare blir floskler. Og da slutter de på en måte å virke. Jeg vet ikke om du kjenner til Oblique Strategies av Brian Eno og Peter Schmidt. Uansett, det prosjektet er fra 1974. (Mange av strategiene de bruker kan minne om Zen-aktige innganger, og kan også minne om ting i tekster av John Cage, som de begge sikkert var inspirert av, og som i sin tur også var veldig interessert i Zen.) Og jeg vet ikke hvor mye selvhjelps-litteratur som fantes i 1974, men det var nok ikke i nærheten av så mye som det er nå. Og hvis du blar i mange av de bøkene (eller video-kursene, eller workshop- eller forelesnings-beskrivelsene), så er de fulle av idéer og føringer som likner på Eno og Schmidts Oblique Strategies. Som for eksempel at den beste måten å få noe gjort på, er å gjøre noe annet. Og de var sikkert ikke de første eller de eneste som var inne på de strømningene, men det jeg prøver å si er at det kan bli for mye av noe som er bra. Og hvis det blir for mye av det, eller hvis det lades for mye med at det egentlig skal handle om noe annet (nå gjør vi egentlig bare litt mindre fordi vi i virkeligheten skal gjøre mer), så tror jeg det slutter å virke. Det er også noe i at rettferdiggjørelsen alltid ligger i at vi til slutt kommer til å lage en finere etikett til en sjampo-flaske, eller hva det måtte være (et bedre platecover), og da er vi jo egentlig like langt.  

Klikk for å se bildet "Kim Katalog 4" i full størrelse

Erlend Loe: Kurtby, Cappelen Damm, 2008

– Jeg tror det henger sammen med det jeg sa om å være kreativ. Egentlig vil vi ikke være kreative. Hvis vi virkelig var kreative, eller løp langt nok, så skulle vi kanskje kunne komme på en idé om å lage noe som inspirerte folk til, for eksempel, å kjøpe mindre. Eller fikk folk til å oppdage at de var bra nok som de var, og ikke trengte noe nytt og fresht. For å bruke noe banalt. Men vi kan jo ikke det. 

– Jeg er faktisk ikke så provosert av disse metodene eller strategiene, mer av mange av dem som bruker dem for eksempel på workshops og seminarer eller i det daglige arbeidet, for eksempel i et reklamebyrå, som er der jeg har mest erfaring. Grunnen er at ingen metode eller teknikk kan skape gull av gråstein, men at det gjerne fremstilles sånn. Kreative teknikker fungerer bare i skjønnsom miks med kunnskap og hardt, ofte veldig hardt, arbeid – og ikke minst tid. 

– Jeg er helt enig i det. Vent, er dette noe du vil si, ha med i intervjuet? Eller er det bare noe du sier til meg nå?

– Jeg vil ha det med. Har du et overliggende prosjekt? Noe som er felles, enten du skriver, tegner eller gjør noe annet?  

– Det er vanskelig å svare på. For jeg ser mye som er likt, men mye av det som er likt er også ting jeg synes er svakheter. Men alt det om hva jeg ser, hvis jeg ser på det jeg har laget, eller ser på måter jeg har angrepet arbeid på, er jo sammensyltet med det jeg bruker for å se med i utgangpunktet, hvis du skjønner. Jeg er fanget i min egen Catch-22, i min egen smultrings-loop. Eller, jeg er akkurat smart nok til å forstå hvor dum jeg er, men ikke smartere enn det.  Det var nylig en This American Life-episode hvor et innslag handlet om at graden av hvor feil vi tar, ofte er omvendt proporsjonal med hvor rett vi tror vi har. Og det gir jo mening. Den samme blindheten vi har overfor noe vi jobber med, tar vi med oss inn i vurderingen av hvor bra vi synes vi klarer det.

– The Rules for Everyting handler blant annet om hvor lite vi tenker på at vi en dag faktisk skal dø. Du sier i et intervju at «det er komikk i hvor lite vi tar inn over oss det faktum at vi kommer til å dø». Har ditt brede interessefelt og store produksjon noe å gjøre med at du tenker på at du kan dø når som helst?  

– Jeg tror ikke det. Det at jeg vet at jeg skal dø får meg snarere til å ville jobbe mindre. Men mest tror jeg ikke at det gjør så stor forskjell fra eller til. Det er det som er så komisk. Jeg synes ikke jeg har dårlig tid. Derimot synes jeg tiden går vanvittig fort. Altså helt sinnssykt fort. (Jeg husker at en vinter kunne være lang, for eksempel – det har jeg ikke opplevd på lenge, lenge. Ting som skjedde for kanskje tre eller fire år siden, tror jeg rett som det er skjedde i fjor, eller for bare noen uker siden.) Og jeg tror kanskje at en måte å få tiden til å gå langsommere på – eller å få mer tid på – er å gjøre færre ting og å gjøre dem langsommere. 

– Det er stor forskjell på å jobbe alene og det å jobbe frem en film eller en danseforestilling sammen med andre. 

– Det er bra å samarbeide med folk. Jeg liker det. Andre vet mye som ikke jeg vet, mange har et mye bedre hode enn meg. Noen ganger forstår folk hva jeg mener når jeg forklarer noe, og resultatet blir ganske dårlig. Andre ganger forstår de ingenting, eller jeg har bare ikke forklart det godt nok, og det blir veldig bra. Når mange nok jobber sammen, kan det være vanskelig å se hvor linjene går. 

Jobber du noe med dans nå for tiden? 

– Akkurat nå skriver jeg musikk til en danseforestilling som Gunilla Heiborn, en svensk koreograf jeg har jobbet mye med, lager. Jeg har også vært med på scenen i noen av forestillingene hennes. Når hun ber meg lage musikk er det en ganske enkel prosess hvor jeg relativt tidlig sender kortere skisser som hun bruker i prøver, og så melder hun tilbake og så jobber jeg det frem. Som oftest ser jeg ikke hvordan det blir før premieren.

– Det er vanskelig å se for seg den mediesky Hiorthøy danse omkring på en scene? Men i forestillingen You, var det kun deg og Lisa på scenen.  

– Jeg hadde stått på scene før vi lagde You. Som barn var jeg sikker på at jeg skulle bli skuespiller. Det dabbet av, men noe har kanskje hengt igjen. Jeg har vært med litt som danser i forskjellige forestillinger siden 2000 eller 2001, først i København, hvor jeg bodde i et par år, og senere i Stockholm. Etter at jeg begynte å gi ut musikk reiste jeg også mye rundt og spilte live, og det foregår jo også på scener. Det å la seg intervjue er noe helt annet, synes jeg, det handler om noe annet. 

– Hvordan er arbeidshverdagen din mellom de større oppgavene? 

– Med tanke på illustrasjon og grafisk design er jeg ganske glad for den arbeidssituasjonen jeg har nå, hvor jeg stort sett lever av å lage cover for Rune Grammofon og Smalltown Supersound, som begge gir meg ekstremt stor frihet. Og så lager jeg seks illustrasjoner i året for Cinemateket i Oslo sitt programhefte, også der med veldig stor frihet. Innimellom kommer det forespørsler om et bokomslag eller en plakat. Ved siden av dette gjør jeg mye annet, som ikke er illustrasjon eller grafisk design.

– Juryen skriver at det nok er mange som har valgt sin yrkesvei på grunn av deg. Kan du se deg selv som lærer?  

– Jeg tror ikke det. Eller, det har jeg i hvert fall vanskelig for å se for meg. Kanskje det er her, med fare for å virke pretensiøs, men egentlig er det ikke pretensiøst i det hele tatt synes jeg, å sitere for eksempel John Cage? Vi kan ta åpningen fra «Lecture on Nothing» (1959): «I am here / and there is nothing to say / If among you are / those who wish to get / somewhere, / let them leave at / any moment».

– Til slutt: hva er ditt forhold til Grafill? 

– Av grunner som er helt utydelige for meg nå har jeg aldri vært medlem av noen interesseorganisasjon. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg aldri har følt helt at jeg har et egentlig yrke. 

Joda, Kim Hiorthøy, du har et yrke. Du har opptil flere. 

Klikk for å se bildet "Kim Katalog 8" i full størrelse

Bushman’s Revenge: Jitterbug, Rune Grammofon 2010