– O bli hos meg inneholder ti historier fortalt av tidligere misjonærbarn. Ordene er deres, og jeg har tegnet til. Misjonshistorien er i stor grad fortalt av misjonsorganisasjonene selv. Historier fra Misjonsmarken ble brukt for å samle mer penger og engasjement for saken. Det betydde at de historiene som fortalte om ting som ikke var så bra, ble holdt tilbake. I O bli hos meg kommer disse historiene frem.

O bli hos meg følger Lene Asks utgivelse Kjære Rikard fra 2014, som viste brevvekslingen mellom Rikard på åtte år og hans misjonærforeldre mot slutten av 1800-tallet. Boken tok utgangspunktet i arkivmateriale, og hadde tema som kretset rundt lengsel og ensomhet. Etter utgivelsen om Rikard ble hun kontaktet av misjonærbarn med liknende bakgrunn og opplevelser, og skjønte fort at det her lå flere ufortalte historier.

I arbeidet med O bli hos meg møtte Ask med intervjuobjektene, fikk høre hva de hadde å fortelle og snakket om problematikken sammen. Et klart prinsipp for boken var hennes ønske om at intervjuobjektene i stor grad skulle være delaktige i å fortelle og eie sin egen historie, da nettopp dette har vært vanskelig for mange av dem å gjøre. Verkene ble justert og tilpasset med bakgrunn i intervjuobjektenes tilbakemeldinger.

– Tegningene i boken er tegnet med blekk, penn og pensel. Inni mellom finner vi digitale tegninger i farger. Disse tegningene er flatere og strammere, og med disse tegningene forteller jeg misjonshistorien fra et annet ståsted. Det historiske. Innholdet påvirker alltid teknikken og teknikken påvirker innholdet. Teknikk og uttrykk velges ut fra hvilken historie jeg skal lage. Det skjer intuitivt.

– Hvordan lager man tegneserie av en sårbar periode i et menneskes liv - kan du si litt om tanken bak å belyse vanskelige temaer ved hjelp av tegneserie? Får historiene større nedslagsfelt?

– Selv synes jeg at tegneserier gjør seg veldig godt innen sakprosa, fordi hånda alltid røper at det er meg som forteller... Det er mine tegninger og mitt syn på saken. Da jeg jobbet med fotografi hadde jeg problemer med at mediet kunne være så bastant. At det påstod så mye. Tegningene forteller med mindre skråsikkerhet. Det liker jeg.

I Tegneserien kan jeg bruker både tekst og bilde. Spillet mellom disse to fortellermåtene liker jeg veldig godt. Hva skal jeg fortelle og hva skal jeg holde igjen. Hva skal formidles ved hjelp av ord og hva sides best ved hjelp av tegning? Når jeg lager bøker er jeg opptatt av å gjøre plass til leseren, I tegneseriene synes jeg leseren blir inkludert på en fin måte.