– Jeg var jo utdannet keramiker, og trodde at jeg skulle lage hele serviser. Jeg var ikke klar over at man blir spesialisert når man kommer inn i «industrien». Det ble jeg nokså raskt, de hadde allerede formgivere der. Ragnar Grimsrud var ansatt hos Figgjo, han var i lang tid den store formgiveren i Norge, det nyttet ikke å konkurrere med han. Det å være formgiver er også mer fysisk tungt, man jobber med gips og jern, store støpeformer. De så at jeg hadde tegnet en del, og at jeg hadde vært i Oslo hvor jeg hadde bodd hos Kari Nyquist, hun og jeg var gode venner, og hun ga meg råd. Hun jobbet også hos Stavanger Flint som dekoratør i perioder.

– Var dere mange kvinner som jobbet for Figgjo?

– Ja. Det var en kvinneindustri. Det tunge fysiske arbeidet gjorde som sagt mennene, men det var mange kvinner. Til tross for dette var designavdelingen liten, vi var kun to stykker som designet alle dekorene da jeg jobbet der.

– Hvordan så en arbeidsdag ut?

– Formgiveren hadde gjerne laget et nytt servis, og spurte om jeg kunne dekorere det. Jeg tegnet flere forslag, også laget vi silketrykk av tegningene mine til formene. Formene ble etterpå brukt som prøver. Helt til slutt skulle de som hadde så «stor betydning» se på forslagene.

– «De som hadde så stor betydning»? Nå ble jeg nysgjerrig...

– Det var salgsmennene som bestemte hva som var salgbart. Det var ingen som spurte meg «Hva synes du Turi?», salgsmennene og direktøren bestemte hva folk skulle kjøpe til kjøkkenet, til tross for at det var kvinner som kjøpte serviser.

– Det har kanskje forandret seg litt i senere tid, det er vel flere menn som kjøper servis i dag, tenker jeg. Men hadde du hele serien med illustrasjoner klar, og som du presenterte for selgerne? Jeg tenker på servise serier som for eksempel Lotte, et av dine første serviser, som ble verdensberømt!

– Salgsmennene fikk som sagt se noen prøver først, også bestemte de hva de skulle ta med seg ut i verden. Da de kom tilbake til oss fortalte de om det hadde solgt eller ikke. Dersom noe solgte bra, sånn som Lotte, så utvidet jeg universet med dekorer, og det vokste underveis. Men det ble vanskelig til tider for meg. Jeg fikk aldri komplimenter, selv om jeg gjorde en god jobb og ting solgte bra. Salgsmennene visste ikke hva jeg holdt på med. De var usikre, og turte aldri ta noen sjanser. For dem var det viktigst at det vi designet lignet på noe de hadde sett et eller annet sted før, når de var ute og reiste, eller i et bransjeblad.

– Mener du at de hadde med seg ting fra utlandet som de ville at du skulle kopiere eller inspireres av?

– Ja, kjedelige bransjeblader! Jeg kan jo fortelle om den ene gangen i hele min karriere på Figgjo hvor jeg fikk lov til å dra på studietur til London, da jeg kom tilbake spurte direktøren «Nå Turi, hva så du i London?» Jeg fortalte at jeg hadde vært en tur på Victoria and Albert Museum. «Hva! Det var ikke det du skulle gjøre! Du skulle jo se på serviser!». Jeg glemmer det aldri. Jeg kunne jo ikke alltid godta måten de snakket til meg!

– Det må ha vært hardt for deg! I dag er det vel ganske etablert praksis at designere selv finner inspirasjon, og ikke bare pådyttes ting man skal etterligne!

– På den tiden var man kanskje takknemlig bare man fikk lov til å tegne... Jeg ble jo sterkere etterhvert til å si «Nei, hør nå her!» Det skal litt mot til! Det er kanskje mer av det nå, enn det var tidligere.

– Men du har jo klart å jobbe bra under stort press. Hvordan var det for deg å kombinere arbeid med familie?

– Det var aldri noe problem. Jeg var gift med en engelskmann som jobbet på universitetet og som var veldig stolt av meg. Da han kom til Sandnes på sitt første besøk, flyttet han hit, og ville aldri tilbake. Foreldrene syntes det var rart, spesielt faren som trodde at Norge var et u-land. Faren kom på besøk og ble sjokkert da han så at vi ikke hadde samme pubkulturen han var vant til fra Newcastle. Brian og meg fikk to sønner. Jeg jobbet av og til hjemmefra da de var små.

– Noen i svigerfamilien til den ene sønnen min ble en gang invitert hjem til noen i Japan da de var ute på reise, og der hadde de dekket bordet med Turi-design servise.

– I arbeidet med boka føler jeg at det har dukket opp veldig mange slike historier. Vi har jo tatt med blant annet kanadiske Kim, som har Turi-tatovering på den ene overarmen. Forfatter Torunn forteller at hun samlet på dine ting i Trondheim før hun flyttet til Stavanger. Hun skriver at hun ble «starstruck» da hun første gang møtte deg! Er det noe du opplever til vanlig?

– Hehe. Iblant forteller folk meg at de samler på mine ting.

– Men det er trist å høre at ingen av mennene du arbeidet med ga deg noen komplimenter! Jeg skjønner jo godt at du sluttet. De er fine de plakatene du har laget, og alt av tekstiler og papirarbeider fra tiden etter Figgjo. Jeg ser den samme streken i plakatene som du brukte til servisene. Jeg liker spesielt godt invitasjonene du har laget til de private festene dine!

– Det er veldig kjekt å se alt samlet i boka her, det er så mye der jeg trodde var borte vekk. Jeg blir overrasket selv. For et spennende liv jeg har hatt!

– Det er også kjekt å se de første tegningene dine, fra barndommen og ungdomstiden din.

– Fra tiden før jeg ble berømt! Haha!

– Du laget kollasjer med bilder og tegninger. Se katta Lovise her!

– Den tegningen er fra kunst- og håndverksskolen i Bergen.

– Og disse her. Jenta ser ut som en tidligere og yngre versjon av Lotte, kanskje?

– Ja, den der er en tidlig tegning, inspirert av Kari Nyquist. Både Kari og jeg var inspirert av Københavnske Bjørn Wiinblad.

– Men du gikk jo et steg videre og dannet egne historier som minner om tegneserier. Det må jo være inspirerende for tegneserieskapere i dag å se.

– Han her, mannen til Lotte, som var med på Lotte-servisene kalte de for Samuel i Amerika. Da ble figurene hetende Lottie and Samuel, og historien ble at han “lived among the mountains and the fjords”. Han måtte jo ha et navn han også!

– Da fikk han jo et eget liv etter at du satte ham ut i verden. Du har fått mange barn!

– Ja, veldig mange...

– Tror du at du hadde kunnet laget enda mer spennende ting på Figgjo hvis du hadde fått lov?

– Det tror jeg.

– Tegner du fortsatt?

– Jeg slutter aldri å tegne! Jeg leste nylig en bok med Louise Bourgeois. Jeg reiser til Oslo om noen dager for å se en stor utstilling med kunsten hennes på Nasjonalmuseet. De siste tegningene mine er inspirert av Louise Bourgeois.

– Du vet, vi tok med de tegningene i boka...

– Ja, det var en stor overraskelse! Dere har fått med dere mye!

– Noen av Figgjo-tingene i boka er avfotografert fra min egen samling. Denne her, Elvira, den har jeg stående i hylla på kontoret.

– Elvira var den siste dekoren min hos Figgjo. Den kanna er både trykket og håndmalt. Du kan se på strøkene at den er håndmalt. Direktøren sa «Nei, vi kan ikke ta med dette ut i Europa! Det er ingen som vil kjøpe det!», da jeg viste prøvene mine til ham. Jeg ba på mine knær. Til slutt sa direktøren til salgsmennene «Kan dere ikke ta det med dere, og se om dere får solgt det?». Vet du hva de svarte direktøren?

– Nei...

– «Vi skal gjøre det for din skyld!»

– Men ble det solgt?

– Ja, Elvira-serviset ble det de solgte mest av på hele turen.

Turi Gramstad Oliver er kvinnen bak verdenskjente Turi-design. Boken gir et innblikk i hennes liv og mangefasetterte kunstnerskap som industridesigner for Figgjo Fajanse og som tekstilkunstner. Boken er skrevet av Torunn Larsen, oversatt til engelsk, og inneholder hundrevis av bilder fra kunstnerens eget arkiv. Boken er trykket og innbundet i Norge. Den har en særpreget utforming, og utgis i et eksklusivt opplag på 1500 eksemplarer.

Boka kan kjøpes trykksakforlag.no.