Kvinner i norsk grafisk designs historie: Ashley Booth

Av Kristina Ketola Bore

Bidraget fra mange kvinner innen design har forblitt en hemmelighet, men heldigvis er ikke selve faktumet lenger like ukjent. Utstillingen Designing Modern Women (2013 - 14), produsert av MoMA i New York, samt organisasjoner slik som britiske Graphic Birdwatch og Hall of Femme i Sverige, har satt søkelys på både kvinnelige designere i historien og samtiden. Også her i Norge er det på tide å dra frem kvinner som i dag, slik som før, er en stor del av norsk grafisk design. La det derimot være nevnt at kvinnene som presenteres i denne serien ikke i hovedsak forenes av sitt kjønn, men heller av sitt viktige og betydningsfulle bidrag til norsk grafisk design.

I nyere norsk historie forblir OL i Lillehammer ett av de største grafisk design-prosjektene. De fleste designopptatte kan nevne mannlige designere som bidrog til identiteten, men derimot er det et fåtall som vet at lekenes grafisk design-team var under ledelsen av en kvinne. Mer presist Ashley Booth.

OVERSIKTEN
I 1981 flyttet en nyutdannet Booth til Oslo fra England. Året før hadde briten reist Skandinavia rundt på et studiestipend og jobbet på forskjellige designbyrå. Av de ulike tilbudene som kom ved ferdig utdannelse takket hun ja til Anisdahl/Christensen. ”Oversiktlig”, ”veldig hyggelig”, svarer hun på spørsmål om Oslos designmiljø og det kjente designkontoret. Booth prater over Skype fra Bergen. De siste årene har hun vært professor på Kunst- og designhøgskolen i byen. Tidligere studenter beskriver henne som engasjert, som lidenskapelig, men et fåtall har hørt professoren prate høylytt om sine viktige roller innen norsk design. Fra leder for grafisk design-teamet i OL i Lillehammer til styreleder i Grafill – siden Booth startet yrkeskarrieren har hun innehatt verv og roller som de fleste ambisiøse grafiske designere drømmer om.

Da det relanserte A-magasinet ga henne stillingen som Art Director i 1984 var det meste analogt. Letraset satte begrensninger og verktøyene bestod i hovedsak av voks og lim. Som en følge av dette utviklet Booth egne Letraset-fonter for den ukentlige publikasjonen, som på den tiden var under Per Egil Hegges redaksjonelle ledelse.

– Det var et veldig alvorlig og seriøst magasin med et godt rykte. Det var fantastisk å jobbe der, forteller designeren.

– Jeg elsket nerven av å jobbe i avismiljøet, og deadlines. I forhold til andre daværende magasiner i Norge mener jeg at det var et veldig høyt nivå på innholdet.

På det meste strakk publikasjonen seg over 144 sider. For å bryte opp siderytmen benyttet Booth et flertalls illustratører.

– Jeg prøvde å bruke de fleste illustratører i Norge. Sammen med fotografiet kunne man variere med diagrammer og illustrasjoner for å gjøre bladet mer levende.
På listen over illustratører var navn som Walter Grønli, Gunhild Vegge, Josef Leupi, Sarah Rosenbaum, Ingelise Kongsgaard og Alan MacKenzie-Robinson.

– Det var noen fantastiske illustrasjoner som ble produsert, og det var en fabelaktig anledning for illustratører å vise seg frem, forteller Booth.

Arbeidet hennes med å belyse norske illustratører gjorde at hun i 1990 mottok Norsk Illustratørers Pris. Under hennes kreative ledelse høstet også A-magasinet et flertalls priser for konsept og design, både i inn- og utland. Blant dem var gull i The International Society of Newspaper design.

LILLEHAMMER IDENTIFISERT
I 1990 begynte arbeidet med den visuelle identiteten til OL i Lillehammer. Etter Petter Moshus ble tildelt stilling som designsjef, var den andre ansettelsen Ashley Booth som leder av grafisk design-avdelingen. I de fire følgende årene ledet hun et team som på det meste bestod av seks faste ansatte, samt administrerte en mengde frilansere som var innom prosjektet.

– Det er ganske intenst, man må ha disiplin for å holde seg innenfor en visjon eller profilens rammer og muligheter, forteller Booth.
For Lillehammer ble det produsert en stor variasjon av materiale. Aviser, skiltningssystem, piktogrammer, billetter, skjermresultat, TV-vignett, tre forskjellige informasjonssystemer, alle utviklet under profilen med temaet «Nærhet mellom mennesker og natur».

– Jeg elsker å jobbe innen profilens rammer og være med og utvide de rammene, sier Booth.

– Det som var spesielt med Lillehammer var at alle jobbet mot et mål. Om målet var lekene, eller hva slags karriere de kunne få etter man hadde sittet i den posisjonen, var det gjort med en enorm energi og entusiasme. Man jobbet døgnet rundt med glede.

SIKRINGEN
Etter flammen ble slukket og Sissel Kyrkjebø hadde lyst over jorda for siste gang på en stund, dro også Ashley Booth videre. I Oslo startet hun sitt eget designstudio, Ashley Booth Design – eller ABD. Studioet hadde på sitt meste syv ansatte og en kundebase som inkluderte Politidirektoratet, Postens Frimerketjeneste, Økokrim og Ruter. Ruter trengte fysiske billetter med et komplekst sikkerhetssystem. På det punktet var Booth en av de eneste designerne i Norge som hadde kunnskap om hva en guilloché var; et trepunkts fordelt sikkerhetsdesign. Hun hadde blitt godt kjent med prosessen i utarbeidelsen av billettene til OL.

– Designet skulle ha et konsept, passe mange lag, være brukervennlig og samtidig ha ulike sikkerhetsnivåer, forteller Booth.

– Det var mange aspekter man måtte sy sammen, det likte jeg veldig godt.

Oppdraget varte over flere år, der det hvert år var behov for små justeringer eller endringer i sikkerhetsdesignet. Slik var Booths design nok en gang en viktig stemme i norsk visuell identitet.

– Det er noe av det som er mest givende for en designer, tror jeg – å se noen bruke designet ditt. Om det er én person eller mange millioner. 5 millioner, eller 50 millioner, som med OL.

UTFORSKER
Midten av 2000-tallet så dårlige tider i designbransjen med flere nedbemanninger.

– Jeg ønsket litt fastere og forutsigbar arbeidstid, i stedet for å jobbe døgnet rundt noen ganger og ligge våken om natten når det ikke var nok jobb.

I 2006 ble Booth fast ansatt på Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB).

– Jeg var så heldig at jeg hadde vært sensor på noen skoler, blant annet KHiB, og jeg likte miljøet, forteller hun.

– Det har blitt mye bedre enn jeg så for meg. Kontakten med studenter og andre lærer er veldig givende.

Det er nærmere tre år siden Booth avviklet firmaet sitt. På KHiB har muligheten for å jobbe med forskningsbaserte prosjekter presentert seg. Pictogram-Me, hennes pågående arbeid sammen med Linda Lien, utforsker piktogrammer som en måte å uttrykke følelser og historie. Hun beskriver prosjektet som sin karrierers mest interessante.

– Det åpner en helt annet side av piktogrammet enn hva jeg har jobbet med før. En av utfordringer i prosjektet er hvordan man kommer i kontakt med mennesker med vanskelige hverdager, og hvordan piktogrammer kan fortelle deres kompliserte historier.

HOLISTISK TANKE
Da Booth startet karrieren sin på 80-tallet funderte hun aldri på at hun var kvinne i en mannsdominert bransje.

– Jeg var så naiv at jeg ikke tenkte på det.

Det ble ikke snakket om?

– Nei, det gjorde det ikke, sier Booth og tar en pause.

– Rart, men sant.

Er det noe du har tenkt på i løpet av karrieren?

– Alle kvinner har sikkert tenkt på det - at man føler seg litt forbigått: ”Hvorfor fikk han opprykk eller hvorfor fikk han lønnsøkning?” Men jeg har ikke tenkt mye på det. Jeg er kanskje litt kjedelig på den måten, har ikke hatt noe behov for å stå på barrikadene og si ”kvinner har sin plass i design”.

De siste årene viser internasjonale tall, fra blant annet Storbritannias Design Council, at selv om antall kvinner i klasserom øker, dominerer menn fortsatt designs yrkesliv. På Kunsthøgskolen i Bergen har også Ashley Booth merket den internasjonale tendensen av at flere kvinner søker seg til visuell kommunikasjon.

– De beste kommer inn, erklærer professoren og legger til:

– Design er en prosess der du må tenke holistisk for å gjøre god design. Kanskje kvinner er mer egnet til det. Men det er ren spekulasjon.