Trioen bak prosjektgruppen Apen Apen ble forført av marmoreringens psykedeliske mønstre og eklektiske fargekombinasjoner. De reiste til Istanbul for å perfeksjonere kunsten å male på vann, og lærer nå bort det de selv beskriver som et hypnotisk og meditativt håndverk.

Av Dorthe Smeby

Apen Apen består av Thomas Kjellberg, Steinar Borø og Mats Omland, som tok masterstudiet i design på Kunsthøgskolen i Oslo og bestemte seg for å jobbe med et samarbeidsprosjekt utenom fast jobb etter endte studier. Thomas jobber til daglig i Bakken & Bæck, Steinar Borø i Los & Co, og Mats jobber på Røtter. Prosjektets utgangspunkt er å jobbe med visuelle mønstre av historisk betydning for det som i dag er designfaget, og de tre har siden uteksamineringen i 2011 hatt Apen Apen som et sideprosjekt og brukt mesteparten av tiden til å fordype seg i marmorering samt beherske teknikken til det fulle.

Marmorering kan spores langt tilbake i historien, og marmorerte overflater er funnet blant annet i romernes Pompeii datert til rundt år 79 e. Kr. De seneste århundrene er teknikken blitt benyttet under mange ulike stilepoker og kunsthistoriske perioder, og har utsmykket både søyler, veggmalerier, paneler, bøker og trykksaker. Fargekombinasjonene som har blitt benyttet har variert etter trender og tendenser, og fram til rundt 1950 hørte marmorering også med til utdannelsen som malersvenn.

– Vi valgte å starte med papirmarmorering fordi vi ble forført av de organiske, nærmest psykedeliske mønstrene, sier Thomas. – Vi prøvde først å snuse oss frem til en fremgangsmåte på nettet uten å bli noe klokere, så for å lære teknikken tok vi turen til en pensjonert bokbinder i Rygge som har lært teknikken på gamle Kunst og Håndverkskolen. Vi klarte å få til noen arbeider under besøket, men alt falt i fisk da vi skulle forsøke på egen hånd og vi forstod at vi måtte gå grundigere til verks og lære oss teknikken skikkelig.

De tre mottok reisestipend fra Grafill og dro til Istanbul, Tyrkia hvor de oppsøkte flere praktiserende marmorerere på kanskje det stedet i verden hvor teknikken har blitt holdt best i live. Valget falt på mesteren Garip Ay som behersker kunsten til fingerspissene men også ønsker og utfordre konvensjonene i faget.

– Det var Garip Ay som lærte oss det vi trengte for å sette i gang å eksperimentere på egenhånd.

– Kan dere fortelle litt om hvordan dere jobber og hva slags teknikker og materialer dere bruker?

– Vi jobber med den tyrkiske versjonen av marmorering som kalles ebru. Materialene er vann med fortykningsmiddel, fargepigment og oksegalle. Fargene dryppes ned i et stort fat med fortykket vann og hentes opp med et papir. Hvert arbeid blir som et monoprint. Her finnes det mange ulike teknikker for mønstre og motiver, vi har for det meste fokusert på en teknikk kalt battal med ulike variasjoner og eksperimenter.

– Vår tilnærming til teknikken er produksjon av store marmoreringer som vi selger i vår nettbutikk apenapen.org. Inspirert av den tyrkiske tradisjonen med å henge marmorering på veggen anser vi våre arbeider som unike plakater fremfor materiale til bokbinding. Prosessen er preget av prøving og feiling og test av fargekombinasjoner. Vi forkaster de fleste arbeidene og beholder de som vi synes har en nerve og egner seg til innramming som selvstendige verk. De fleste er unike i uttrykket, men vi har en serie til salgs hos Oslo Deco hvor vi har forsøkt å lage nærmest identiske arbeider i et nummerert opplag.

– Hva med marmorering er det som fascinerer?

– Under selve produksjonen flyter fargene på toppen av et vannbad uten å blande seg med hverandre. Den organiske måten mønstrene beveger seg på vannoverflaten har en hypnotisk og meditativ effekt. Teknikken har vært lært fra mester til lærling og svært få nedskrevne fremgangsmåter er funnet, da det var om å gjøre å beskytte hemmeligheten om hvordan man gjør det og beholde levebrødet. I motsetning til denne hemmeligholdelsen har vi som ambisjon om å dele mest mulig kunnskap om prosessen og lære bort til andre.

– Kan du si litt om interessen deres for visuelle mønstre? Og hva er det marmorerte drømmeprosjektet?

– Mønstre er interessant i seg selv uavhengig av om de er visuelle eller ikke. Repetisjon og gjenkjennelighet går igjen i naturen og når vi imiterer eller gjenskaper disse mønstrene resonnerer det med vår opplevelse av å være en del av en større helhet. Drømmeprosjektet vårt må være å dra til Japan for å lære den japanske varianten av marmorering som kalles suminagshi samt en teknikk for å skape myke, delikate forløpninger i tresnitt som heter bokashi. Vi kommer til å konsentrere oss om å integrere japanske håndverkeres yrkesstolthet, øye for kvalitet og laserfokus på detaljer. Vi eksperimenterer også å overføre teknikken til andre formater enn papir, og det kunne vært interessant å gjort et samarbeidsprosjekt på et internasjonalt nivå.

– Helt til slutt; hva var deres seneste prosjekt og hva er Apen Apens planer fremover?

– Vi var på vestkysten under Bergen Art Book Fair og holdt workshop for 60 aspirerende marmorere. Workshopene er alltid preget av god stemning og stor produksjon. Vi gjør klart alt utstyret, fintuner fargene og passer på at det bare er å sette i gang uten å ha noen dyptgående kjennskap til teknikken. Det er alltid like gøy å se hva deltakerne kommer opp med av pussigheter og suksesser. 25. november skal vi videre til Haugalandet for å holde workshops der - det er bare å melde seg på for de som ønsker å lære og se.

apenapen.org

instagram.com/apenapen