Mellom kunst og kapital – en emosjonell bransje i endring

Gå til innholdet

Han har vært styreleder i Grafill siden 2019, og utgjør den ene halvdelen av designduoen Non-Format, som nå også inngår i det norske, tverrfaglige designbyrået ANTI. Men hvem er egentlig Kjell Ekhorn, bak den perfekte fasaden? Vi hadde en prat om erfaringer og utfordringer i designbransjen. På Skype, etter hans ønske.

Av Line Harr Skagestad

Skype? Er ikke det på grensen til Old School i dag, stusser jeg, før hans vennlige ansikt dukker opp på skjermen. Og da gir det mening. Ikke fordi Kjell Ekhorn virker gammeldags, men snarere upretensiøs og særdeles imøtekommende. En avslappet nordlending uten antydning til hipsternykker. Som seg hør og bør, begynner vi med det uunngåelige samtaleemnet koronaen.

– Det er en merkelig tid vi er inne i. For mange er året blitt reelt utfordrende, men for oss priviligerte, som kan jobbe hjemmefra og fortsatt tjene penger, føles det mest som at livet er blitt satt på pause, sier Ekhorn.

– Når man kan jobbe hjemmefra, og holde det gående med videomøter, så kan jobbhverdagen bli ganske effektiv. Avgjørelser blir tatt raskere, når man likevel ikke kan komme sammen. Så for en del er det nok en verdifull måte å jobbe på, men for andre som er avhengige av fysisk kontakt, virker det helt motsatt.

Sammen med engelskmannen Jon Forss etablerte Ekhorn designbyrået Non-Format i London for 20 år siden. Med sin brede kompetanse innen visuell kommunikasjon, gjorde de alt fra art direction og design til illustrasjon og typografi, for en like bredspektret kundegruppe. Et av spesialfeltene var å utforme platecovere for ulike band og lay-out for blant andre musikkmagasinet The Wire. Etter hvert ble designduoen så ettertraktet at selskaper som EMI, Sony Music, Nike og Coca Cola kom og banket på døren. I dag er Ekhorn og Forss lokalisert på hver sin side av Atlanterhavet, men de har et fortsatt et tett samarbeid, og kommunikasjonen foregår via nettet.

Fra Non-Format til ANTI

– Så dagens arbeidssituasjon er egentlig ganske normal for deg?

– Ja, for meg har dette bare vært å gå tilbake til 2015, sier Ekhorn. - Altså fra 2007, etter at Jon flyttet fra London til USA, og fram til vi gikk inn i ANTI i 2015, så jobbet jeg sånn som dette hele tiden. Vi møtte veldig sjelden kundene fysisk, og vi møtte nesten aldri hverandre, bortsett fra at vi satt sammen på Skype hver dag.

Der var altså forklaringen på Skype-preferansen. Han er en forunderlig blanding av Old School og trendy, denne Kjell Ekhorn. Typisk kunstner, slår det meg. Og ettersom samtalen flyter av gårde, kommer det meste for en dag.

– Arbeidsforholdene har vel endret seg noe etter at Non-Format ble en del av ANTI i 2015?

– Joda, nå er vi begge deler; både Non-Format og ANTI. Så da har jeg vært på Oslo-kontoret til ANTI helt frem til koronakrisen, forteller Ekhorn, før vi blir avbrutt. «Dårlig nettverksforbindelse» står det på skjermen min, og jeg prøver desperat å komme tilbake.

– Hallo! Er det mitt eller ditt nettverk som er dårlig, spør han; - det er jo litt ironisk, når vi akkurat snakket om hvor effektivt det er å jobbe hjemmefra med Skype-møter.

– Men nå som dere er en del av ANTI, skiller dere da mellom egne oppdrag og felles oppdrag?

– Alle jobbene som kommer til oss i Non-Format, går inn i ANTI-systemet. Vi har fortsatt en profil internasjonalt, så det kommer en del prosjekter inn til oss.

– Så dere gjør ingen prosjekter som bare er Non-Format lenger?

– De er så små at det ikke er noen vits å ta inn i systemet. Det blir fortsatt noen platecovere innimellom. Ellers kommer det inn en del større jobber som blir en del av ANTI. Og ellers har ANTI nok av kunder til å okkupere oss. Vi går ikke og tvinner tomler, sier han bestemt, med et lite glimt i øyet.

– Det må jo ha vært en stor overgang, å gå fra et lite uavhengig selskap til et mye større firma?

– Du får brukt en annen del av hodet ditt, på et vis. Du kan jobbe mye tettere og strategisk med større kunder. Og så kommer du inn på et tidligere tidspunkt, som gir mulighet til å påvirke prosessen. Det er spennende. Man går ofte glipp av de tyngre strategiske valgene når man er mindre, og kommer senere inn i prosessen. Det har noen ganger vært frustrerende, når man jobber med store kunder, og tenker at problemstillingen kunne vært løst på en annen måte, forklarer han.

– Vi har jo lang fartstid, både Jon og jeg. Etter å ha jobbet sammen i femten år, var det ikke så mye upløyd mark igjen. Så da var det fint å prøve noe nytt og ha et annet ståsted. Og så er det flott å få jobbe sammen med masse dyktige folk, fra designere og strateger til rådgivere og prosjektledere.

Mer fragmentering og mindre mystikk #

– Jeg så forresten noen av platecoverne som Non-Format har utformet, og ble så fascinert.

– Ja, vi holder for så vidt på med det fortsatt, men det er sånne ting som vi tar innimellom.

– Så til tross for all digitalisering, er det fortsatt et marked der?

– Ja, musikerne ønsker å ha en fysisk manifestasjon på at de faktisk har gitt ut en plate. LP-platen er på en måte tatt tilbake som det fysiske symbolet på det å lage og utgi musikk. Det er kanskje også fordi LP-formatet er analogt og tilhører storhetstiden til platebransjen.

– Jeg husker selv hvor fint det var å kjøpe en ny LP-plate og studere coveret, det var en egen opplevelse som dessverre har gått tapt for en del av oss.

– På den tiden var det en investering, så når du investerte i en plate og bommet litt, tvang du likevel deg selv til å gi den en sjanse. I dag er alt tilgjengelig med en gang, og da blir det ikke den samme investeringen.

– Nei, det blir så fragmentarisk.

– Ja, jeg tenker at den fragmenteringen er et bilde på mye i vår tid. Du fikk et mer intimt forhold til en kunstner gjennom den tilnærmingen som var. Når du hører på en hel plate så får du en kunstners visjon gjennom et uavbrutt stykke arbeid. Mens i dag blir det fort mye mer fragmentering. Også når det gjelder de skiftende trendene innen design og illustrasjon. Ting blir pushet ut og sett av mange veldig fort, dermed kan trender etableres og bevege seg gjennom systemet på en måte som ikke var mulig før. Før var det slik at hvis man kjøpte en designbok, så fikk man se ting som var laget i utlandet for to, tre år siden, og som var kjempestilig og inspirerende. Men nå har du oversikt over alt som gjøres hele tiden, nesten «up to date», erkjenner han.

– Hva tenker du om utfordringene som dette medfører for designbransjen?

– Jeg tror bare at vi får dårligere og dårligere tid, sier han med en resignert latter.

– Hvis du bare går tilbake til 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, så tok man polaroidbilder på fotoshoot og kunden signerte på dem dersom alt så bra ut. Så ble bildene fremkalt, og da kunne vi jobbe med fotografen og bli enige om hvilke som skulle brukes. Det ble en annen ro i prosessen og man fikk tid til å gjøre vurderinger på lengre perspektiv. I dag sitter det gjerne en designer på fotoshooten og legger bilder rett inn i lay-out, mens kunden sitter bak og vurderer. Så hele den kunstneriske delen og det mysteriet som pleide å være mellom kunden og designer er blitt litt borte. Når ny teknologi gjør at vi designere sparer tid, så er det ikke lenge før kundene forlanger at jobbene skal leveres tilsvarende raskere.

– Savner du den tiden da det gikk litt saktere?

– Vi gjør alle ting for fremskritt, og så følger det alltid med noen faktorer som vi ikke har sett for oss. Men man ønsker jo ikke å gå bakover i tid, og det kan man ikke heller, understreker Ekhorn.

Privilegert i en tid der profesjoner forsvinner #

– Jeg synes bare det er fascinerende å se hvor mye som har endret seg, og hvordan enkelte profesjoner bare forsvinner. Samtidig ser jeg hvor utrolig heldige vi er, altså i den verden vi opererer i, hvor vi faktisk kan gjøre nytte for oss. Vi sitter og designer apper som tar over jobbene til tusenvis av folk. Hvis du tenker på Ruter-appen for eksempel, så er den en del av grunnen til at ingen trenger å selge billetter lenger. Samtidig blir jo verden mer lettvint, men det at våre jobber ikke er blitt borte, og at det snarere blir mer bruk for oss hele veien, ser jeg på som et privilegium. Og så har du selvsagt folk som har spesialisert seg på andre ting, som får tilsvarende problemer. Forlagsbransjen for eksempel, som pleide å være en stor og viktig del av populærkulturen, de merker jo nedgangen tilsvarende.

– Nå som alle grafiske verktøy er så tilgjengelige, kommer vel også kvalitetsforskjellene tydeligere frem?

– Jo, men behovene går samtidig eksponensielt opp. Bare tenk på hvordan alle tar bilder av seg selv. Folk tar tusenvis av selfies fordi det er et behov for å publisere. Og det er jo helt merkelig.

– Man kan jo lure på hva de holdt på med før.

– Hvis du tenker på kunder, så var det et begrenset antall kanaler som var relativt dyre å kommunisere i, men når du brukte dem visste du omtrent hvor mange folk du nådde. Nå lever vi i et sosialt medierush, hvor mange regner med at man har fra 0,5 til 0,7 sekunder på å fange oppmerksomheten, med en SoMe-annonse eller banner. Det gjør at kundene på den ene siden har større behov for hjelp fra vår bransje for å lykkes med sin kommunikasjon. Men på den annen side, blir det for dyrt for dem å betale like mye som før, da det var færre kanaler. Kundene ber ofte om flere tjenester enn tidligere, men samtidig ønsker de å betale mindre for hver enkelt illustrasjon eller design. Dette gjør at spørsmålet om opphavsrett blir stadig viktigere.

Nye dynamikker mellom bransjen og kundene #

– Verdien av det man publiserer er ikke så veldig stor, ettersom man stadig skal fylle opp med noe nytt i sosiale medier. Dermed har det oppstått noen dynamikker mellom vår bransje og kundene våre som er ganske interessante, og en utvikling som det er verdt å følge med på. Hvis vi ser på musikkbransjens forsøk på å hente seg inn fra streamingen, ble det både vanskelig og mislykket fra deres ståsted. Det er kanskje noe tilsvarende vi ser i deler av vår bransje, med tanke på diskusjoner om opphavsrett og kundenes økende behov for direkte utkjøp av illustrasjoner eller ubegrenset bruksrett.

– Er du litt nervøs på vegne av designbransjen, og i hvilken retning dette utvikler seg?

-Nei, men det er enkelte ting som både designere og illustratører bør være oppmerksomme på. Hvis du for eksempel tenker på en bokillustratør på 70- og 80-tallet, så var funksjonen din veldig klart definert, man illustrerte en bok og boken ble solgt i bokhandelen. Dersom den ble en suksess og solgte godt, så var verdiskapingen veldig konkret og enkel å forholde seg til. Dersom du i dag lager illustrasjoner for en webside eller kampanje i sosiale medier, så er det litt vanskeligere å konkretisere den faktiske verdien. At behovene blir større, betyr ikke nødvendigvis at selskapene er villige til å betale mer for jobben. Ofte er det heller motsatt; større behov blir kombinert med mindre betalingsvilje. Dette er en type problemstilling som gjør Grafills arbeid så viktig. Helt fra arbeidet med politisk påvirkning, ned til hvordan bransjen vår oppfattes blant kunder: Det må en kontinuerlig bevisstgjøringsprosess til, nettopp fordi alt endrer seg hele tiden.

– Hva tenker du på som Grafills viktigste oppgaver i lys av koronasituasjonen?

– Med koronaen må man nesten ha litt is i magen, og se hva slags problemer som melder seg for bransjen og medlemmene. Du har nærmest en dag-til-dag -situasjon, der man bare må følge med, være observant, og sørge for å være en god informasjonskanal. Koronakrisen har rammet Norge og verden så hardt, at de tiltakene som ble gjort fra det offentlige også omfattet folk innenfor vår bransje. Og det er kanskje noe man, normalt sett, ikke kunne tatt for gitt. Sånn sett tenker jeg at det er flere som muligens har klart seg bedre enn fryktet. Men når det kommer til det langsiktige, så er det vanskeligere å vite hva krisen vil innebære. Jeg tenker jo at verden har en tendens til å returnere tilbake til en form for normalitet, så snart man er i stand til det. Og det vil nok være situasjonen her også. Men bare en liten detalj som at møteaktivitet har foregått over nettet i noen måneder, har nok medført at mange har blitt tvunget til å jobbe på nye måter - så det kommer helt sikkert noen varige endringer ut av det.

En emosjonell bransje med uttrykkstrang #

Ekhorn kommer stadig tilbake til gleden, både som drivkraft og privilegium i sin virksomhet. Og det er da kunstneren trer tydeligst frem, som om den verdensvante designeren stiller seg i bakgrunnen. Det handler kanskje mest om at jobben er en livsstil, der han aldri lukker døren til kontoret.

– Jeg leste et eldre intervju med Non-Format i et internasjonalt designmagasin, og der nevnte du at de mindre prosjektene ofte var mer utviklende enn de store prestisjetunge oppdragene.

– Ja, det er ofte de mindre prosjektene som gjør at kunder som Nike kommer og banker på døra. Du er avhengig av å gjøre de tingene som virkelig skaper utvikling, og det får du gjerne ved å være villig til å eksperimentere og feile. Det å prøve ut ting og risikere at det ikke ender opp med å bli så bra, eller at prosjektene tar lengre tid enn hva budsjettene skulle tilsi.

– Det blir litt som å være tilbake på skolen. Der utforsker og eksperimenterer du for å utvikle deg. Når du begynner å jobbe, må du balansere de prosjektene du påtar deg for å få den samme utviklingen. Det handler om å gi seg selv muligheten til å prøve ut nye ting, forkaste og starte på nytt – hele tiden for å utvikle seg. Bare det å bli entusiastisk rundt en utfordring, sier han, og flirer litt før han fortsetter; -det er noe som kommer lett for meg. Når vi står ovenfor en ny problemstilling og skal finne en løsning, så tennes engasjementet mitt. Både med tanke på å se etter hvilke virkemidler vi kan bruke og hvilke muligheter som ligger i selve prosjektet.

– Mest av alt handler det om å ha en glede av det man gjør. Det er også virkelig et privilegium. Vi er en bransje som er sammensatt av en brokete gjeng med til dels outsidere, som ikke passer inn i noe annet enn et kreativt felt. Det er mange som har sittet på bakerste pult og tegnet seg gjennom skolegangen sin. Og som ender opp i kreative bransjer. Så vi er ikke spesielt konforme, for å si det sånn. Det er en ganske emosjonell bransje. Og som regel i en kreativ bransje, ligger ikke tilfredsstillelsen i kroner og øre, men heller i et ønske om å uttrykke seg. Når man jobber kommersielt, så må man finne mulighetene til å uttrykke noe av seg selv, gjennom kundene sine.

– At man både tilfredsstiller deres bestilling, samtidig som man klarer å uttrykke noe personlig?

– Ja, kanskje ligger vi noen ganger nærmere kunstnere enn kommersielle aktører, i hvert fall når vi jobber for små kulturkunder. Men for det meste blir man gjerne liggende et sted midt imellom. Vi jobber innenfor en kommersiell industri og hyres inn for å løse reelle visuelle og kommunikative problemstillinger for kundene våre. Jo større kunden er, desto mer fokus blir det på forretningsstrategi, og da blir det naturligvis tilsvarende mindre rom for personlige uttrykk. Som bransje dekker vi et vidt spekter, understreker han.

– Det går kanskje noen generasjonsskiller der også, når det gjelder hva slags innfallsvinkel man har?

– Ja, det er jo interessant. Da jeg gikk på skolen var det nesten en majoritet, i hvert fall blant guttene, som hevdet at platecovere var en viktig grunn til at de begynte med grafisk design. På et vis var platecovere, for folk som var flinke med det visuelle, også en mulighet til å bli en del av musikkbransjen. Og det er ganske mange band som på 70- og 80-tallet kom ut av designstudier, spesielt i England. Men det konseptet eksisterer ikke på samme måten lenger. Det kan godt være at de som følte den lengselen mot grafisk design i min ungdom, nå ønsker å bli youtubere eller tiktokere. Hva er egentlig drivkraften til at noen vil inn i en bransje, og hvilke kulturelle faktorer er det som gjør en bransje attraktiv? Det har veldig mye å si for rekrutteringen til bransjen, og disse tingene er både komplekse og vanskelige å styre. For det inngår i det store spørsmålet: «Hva ansees som verdifullt og attraktivt av samtiden?»

Flytsonen og det underbevisste #

– Var du en av dem som ble drevet inn i bransjen av platecovere?

– Jaehh…, han drar litt på det; - Altså, jeg har bestandig vært glad i absolutt alle former for visuelle uttrykk, men i utgangspunktet så var jeg en av dem som satt og tegnet. Og det var det eneste som fikk meg inn i en flytsone, der du ikke legger merke til tid lenger, og kan holde på i timevis. Det er dette som gir utvikling på utvikling, som du ikke får på samme måte hvis du driver med ting som du sliter litt med.

– Blir det nærmest som en flukt?

– Jeg vet ikke, men tror flytsonen handler om at du begynner å få kontakt med det underbevisste. Sånn at det blir talentet ditt som tar over. Du kommer inn i en tilstand, akkurat som sportstutøvere kommer inn i sin flytsone, der du ikke lenger må tenke deg frem til ting. Men faktisk kan jobbe utfra det som kommer innenfra. Og jeg tenker igjen at det er et privilegium å få jobbe med ting som man brenner for. For det er jo et fåtall blant verdens befolkning som gjør det. Så jeg anser oss alle som priviligerte, i hvert fall alle som føler det på den måten; at det å jobbe er gøy. Jeg har alltid hatt det sånn med Jon, i Non-Format, at jobb og interesser går hånd i hånd.

– Så det er der den enorme arbeidskapasiteten kommer fra?

– Ja, for det føles ikke som jobb. Det er egentlig bare det det ligger i. Det at jobb og hobby glir over i hverandre. Sånn sett så er det vanskelig for mange, å styre når arbeidsdagen ender. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne lukke døra til jobben, uten at alt fløt rundt i hodet mitt. Nå er den dagen ferdig, liksom. Men i vår bransje er det ofte sånn at vi tar med oss jobben hjem. Jeg kan våkne opp midt på natten og få en idé på et eller annet jeg har gått og kvernet på. Det viser vel bare at underbevisstheten og hodet ditt forsetter å jobbe med ting.

Grafill må være på ballen og fange opp nye utviklinger #

– Hvis du igjen skal ta på deg styrelederhatten, hva tenker du ellers om Grafill?

– Jeg er opptatt av at Grafill skal være til stede for hele bransjen, og at vi skal følge nøye med på hvor bransjen er på vei. Det er viktig å ivareta alle medlemmene og arbeide overordnet for bransjens omdømme og posisjon. Samtidig er det viktig at vi ikke bare fokuserer på fagfeltene som har vært de mest sentrale i senere år, men også ser om det er nye strømninger og om båten vår bør justere kursen. Det er viktig at vi klarer å fange opp nye utviklinger, og omfavne fagfelt vi kanskje tidligere ikke har regnet som en del av bransjen vår. Hvis man ikke er på ballen, så kan det plutselig være at en annen organisasjon overtar styringen innenfor fagfelt som overlapper med våre medlemmers virke. Ellers synes jeg, som styreleder, at jobben min er å lytte og være åpen, sørge for at styret, administrasjonen og medlemmene får mulighet til å mene og styre. Jeg har nok erfaringer til å analysere og se ting i perspektiv. Men det er de unge som er fremtiden til bransjen. Jeg er en del av historien, ler han.

– Men du er sikkert også et forbilde for mange av de yngre i bransjen?

– Tja, jeg og Jon har sikkert vært et forbilde for noen, men alle de tingene er egentlig ikke av betydning. De er bare en del av utviklingen. Jeg har hatt mange helter opp gjennom årene. Enhver epoke har sine helter, tenker jeg.

Klikk for å se bildet "Kjell Ekhorn Web" i full størrelse

Kjell Ekhorn, styreleder i Grafill (foto Aksel Jermstad)

Hovedbilde: Non-Format