Av Kristina Ketola Bore

– Vi vet i dag at visuell kommunikasjon i stor grad former våre liv på forskjellige måter. Men det vi ikke vet er hvordan det gjør det. Det er sentralt for vår utdannelse, sier Lewengard.

Da Konstfack i 2012 fikk sin nye rektor Maria Lantz, bestemte skolen at masterprogrammet skulle legges om til fire uavhengige studieretninger. Fram til da hadde skolen kun ett masterprogram med fire løp, hvorav visuell kommunikasjons Storytelling-programmet var ett av dem. I sammenheng med omleggingen bestemte kursledere Joanna Rubin Dranger og Johanna Lewngard at masterprogrammet i visuell kommunikasjon skulle ha et normkreativt fokus. Selv forklarer de begrepet normkritikk på hjemmesiden til masterprogrammet på denne måten: «Normkritik handlar om att sätta fokus på makt. Det innebär bland annat att få syn på, och ifrågasätta, de normer som konstruerar och upprätthåller diskriminerande maktstrukturer. Normkreativitet sammanfattar det görande som syftar till att omsätta normkritisk analys i praktiken.»

I det svenske fagfeltet har normkreativitet blitt et perspektiv som flere utøvere bruker til å beskrive sin egen praksis. Blant dem Bastion, Studio Parasto Backman og Summer Studio. Felles for utøvere som identifiserer med perspektivet er et ønske om å ta oppgjør med nedtrykkende maktstrukturer gjennom sin praksis som grafisk formgivere eller illustratører.

Maktkritiske perspektiver
På Konstfack har Rubin Dranger og Lewengard så langt eksaminert to kull med studenter. Når det gjelder utviklingen av masterprogrammet forteller Rubin Dranger at de med sitt andre kull i mye større grad har vektlagt utøvende praksis.

– Vi har et introduksjonskurs på masterprogrammet som tar form av en slags teoretisk infusjon, forteller Rubin Dranger.

– Her presenterer vi teorier som setter visuell kommunikasjon i andre perspektiv enn de vi er vant med. Dette er en teoretisk utfordrende periode, og det er også lett å sette seg fast der – både for studentene og oss. Men nå har vi rettet mye mer fokus på å utøve med disse prinsippene og å veilede studentene gjennom deres arbeider.

En hoveddrivkraft i programmet er også the crit – presentasjonen av arbeid. Her har Rubin Dranger og Lewengard utviklet en egen metode for hvordan de tilrettelegger for at studentene snakker, kritiserer og kontekstualiserer både eget og kollegaers arbeid.

– Vår kritikkform er en feedback session, der utøvelse er i fokus for samtalen. Det tradisjonelle scenarioet i en slik presentasjon er at studenter presentere hva de har gjort, med bakgrunn og intensjon – og da styres samtalen nesten per automatikk rundt studenters intensjon, i stedet for hva man ser, sier Rubin Dranger. Dette har de på programmet ønsket å unngå.

– Vi har gjort om samtalene på en måte slik at det handler mer om hva de er vi faktisk ser. Hva er det som kommuniseres? Slik kan vi snakke om effekter av et arbeid på en mye mer kvalifisert måte enn tidligere.

Når studenter presenterer arbeidet utstyres alle i rommet, både studenter, lærere og gjester, med et sett spørsmål. Det første på listen er «hva ser vi?».

– Da blir det veldig konkret og uproblematisk å snakke om hva man ser, egne referanser og hvordan man forstår dette arbeidet, sier Rubin Dranger videre. Hun mener metoden har lært studentene å unngå preskriptiv kritikk i form av å fortelle hva man burde ha gjort. Heller er fokuset på hva man faktisk har skapt.

– Man øver på en våkenhet ovenfor det visuelle, legger Lewengard til.

– Metoden er dels intuitivt, men det er også en redegjørelse for egen lesning av et arbeid. Man må spørre: Hva vekker dette arbeidet hos meg? Men det er også en analytisk lesning der man går over til å definere hvilke element som dominerer egen lesning og hva som gjør at man leser arbeidet på en viss måte.

Dette er også relatert til maktkritisk perspektiv, forteller Lewengard. I kritikkrunden undersøker de også hvilke deler av arbeidet som kan leses som normutfordrende eller normbevarende.

– Å se arbeidet i dette perspektivet gjør at man går inn i en mye mer nyansert forståelse av hva som er nettopp utfordrende eller bevarende når det gjelder normer. Men det er heller ikke helt svart-hvitt. Noen arbeider kan ha aspekter som er normutfordrende, mens tematikken er normbevarende, forteller kurslederen.

– I og med at man tidligere i runden har spesifikt diskutert format og formmessige valg, så kan man koble dette til hvordan arbeidet er normutfordrende i relasjon til nettopp visuelle valg.

En felles læringsmulighet
Masteren foregår på engelsk, og har studenter fra hele verden som søker seg til programmet.

– Mange av studentene som søker vet akkurat hva de leter etter. Faktisk flere enn vi hadde forventet, forteller Lewengard.

– Videre har kurset etablerte seg mye raskere enn vi forutså. Mennesker finner denne masteren og opplever at det er akkurat det de lette etter. Så er det studenter som ikke har noen førkunnskaper rundt tematikkene vi arbeider med, men som kanskje har vært opptatt av tematikkene på et personlig plan, men ikke tenkt at de kan sammenstille dem med sin egen praksis. Vi har også studenter som søker seg til Konstfack fordi de har hørt om skolen og at den er bra, men de er i mindretall.

Samtidig forteller Rubin Dranger at det for dem som kursledere også er viktig å lære sammen med studentene om perspektiver de fra før ikke har kjennskap til.

– Studenter kommer fra forskjellige verdensdeler med en annen type kunnskap enn vi har. I samarbeid med perspektivene vi tilbyr skaper de helt spesifikke arbeid om for eksempel stereotyper i visuell kommunikasjon i Australia, Portugal, Mexico og Spania. Disse prosjektene blir for oss som lærere også en læringsmulighet.

Vil nå ut med kunnskapen
Når det gjelder hvilke tema studenter velger å arbeide med forteller kurslederne at det spesielt i år er et fokus på feministiske perspektiver.

– Siden vi er i en svensk kontekst er det vel ikke så rart at studentene arbeider med tematikk som berører genus og feministiske perspektiv, sier Rubin Dranger.

– I år er det veldig mange som har et feministisk eller et kritisk normfeministisk perspektiv. Sist år hadde vi flere studenter fra forskjellige verdensdeler og da var det mer spredning på tematikken.

Men helt ensidig fokus er det ikke, forteller Rubin Dranger. I år er det for eksempel et arbeid som handler om synet på flyktninger og retorikken som brukes, et annet prosjekt ser på statussymbol og måten framgang måles.

– Ser dere at studentene tiltrekkes til noen spesifikke format?

– Nei, og det er et viktig poeng – vi underviser ikke i teknikk og har ikke formatorientert undervisning, svarer Lewengard.

– Studentene har sine egne praksiser og ferdigheter. Valget av format skjer ut ifra hva man vil kommunisere, og forutsetter at kommunikasjonen er i fokus.

Kommende studenter søker programmet med et prosjekt de vil fordype seg i og kurslederne ønsker studenter som har erfaring fra lengre prosjekt.

– Vi vil gjerne ha studenter som har jobbet i mange år og som kommer for å gjøre et fordypende arbeide, og som har en tydelig praksis med seg og en tydelig arbeidslivserfaring, sier Lewengard.

I tillegg til masterprogrammet tilbyr de også et frittstående kurs for yrkesvirksomme en kveld i uken på høstsemesteret.

– Det har vært en måte å forsøke nå ut med kunnskapen som finnes i programmet. Da til folk som allerede har en praksis og som vil legge til maktkritiske perspektiv, men som kanskje ikke vil ta et helt masterprogram, sier Rubin Dranger.

Dette må vi forske på
Arbeidene studentene produserer spenner over flere medier og formater, samt perspektiv og tematikker. Rubin Dranger drar fram et prosjekt fra sist år, der studenten Cecilia Hej Mee laget en grafisk roman som beskriver hennes adopsjonsfortelling. I år har Agga Mette Stage arbeidet med retorikken og den visuelle språkføringen som brukes i såpereklamer.

– Prosjektet til Agga Mette har fått navnet The Body Soap Name Generator. Det inkluderer en nettside som per automatikk generer et fiktivt såpenavn av sammensatte ord. Ordene bygger på forskning om hvordan man selger såpe i Skandinavia i dag, forteller Lewengard.

– Hun har sett på og brutt ned hvilket språk man benytter i reklame og reklamefilmer for å markedsføre såpe. Med det arbeidet identifiserer og synliggjør hun det strategiske og repetitive rammeverket som utgjør kommunikasjonen av såpe. I arbeidet tar hun opp markedsføringen av såpe fra sent 1800-tall, da det også var en måte å selge hvithet og et ledd i en kolonial historie. I nedbrytningen hun presenterer ser man sporene fra markedsføringens koloniale, seksistiske og hetronormative historie.

Men studenter som vekker maktkritiske perspektiver er ikke nytt med Konstfacks normkreative masterprogram. Også i Storytelling-programmet arbeidet studenter med normkreative perspektiver.  Blant dem Bitte Andersen som laget filmen Dyke Hard i 2012 – en spillefilm som tok oppgjør med kjønnsroller og kvinnefiguren. Fra samme avgangsår finner man også Hanna Gustavsson som med sin tegneserie Nattbarn lyssatt tenåringsangst og kampen med å finne sin egen plass i samfunnet. Nå er de begge gjestelærere på masterprogrammet.

– Hva gjør studentene deres etter de er ferdige på studiet?

– Studenter har framfor alt lyst å jobbe med sine egne prosjekt, i tillegg er det noen som vil videre til fast ansettelse, forteller Rubin Dranger.

– Det finnes ikke mange muligheter for fast ansettelse, men det finnes de som går videre til det. Flere studenter vil jobbe med forskning og søker forskningspenger eller en type finansiering med mål om å fordype seg i et tema som tar utgangspunkt i visuell kommunikasjon.

I Sverige ble visuell kommunikasjon et eget og godkjent forskningsområde i 2015, med andre ord kan man søke midler til å forske spesifikk i, for, fra og med visuelle kommunikasjon.

– Denne infrastrukturen har vært savnet i Sverige. Altså en struktur som vedkjenner visuell kommunikasjon som et forskningsområde, sier Lewengard,

– Visuell kommunikasjon er ofte i sentrum for samfunnsdebatter, det er en måte å diskutere hvordan man ser seg selv og hvordan man ser på andre. For eksempel i relasjon til kvinnekroppen og hvordan den framstilles, legger Rubin Dranger til.

– Dette må vi forske på, ikke bare gjennom analyse, men også gjennom utøvelse av visuell kommunikasjon.

• Les mer om årets avgangsprosjekter her