Møt Lene Renneflott (45), Grafills nye daglig leder. Vi har tatt en prat om hva som motiverer folk (og hunder), om hennes oppvekst over hele kloden og hva hun gleder seg til når hun begynner i Grafill 1. desember.

Tekst: Christina Skreiberg 

– Gratulerer med ny jobb. Du har faktisk jobbet i Grafill før... Fortell!

– Jeg jobbet i Grafill for 15 år siden. Det var en av mine første ordentlige jobber. Den gang jobbet jeg med Visueltkonkurransen, Årets Vakreste Bøker og med å etablere nye faggrupper for interaksjonsdesign og animasjon. Jeg kjenner mange folk i bransjen, og liker bransjen veldig godt, så for meg blir dette litt som å komme hjem. 

– Du har bodd over hele kloden og snakker seks språk: Før du flyttet hjem til Norge som 17-åring hadde du bodd i Nederland, Japan og Singapore. Foruten ditt norske morsmål snakker du engelsk, fransk, nederlandsk, tysk og japansk. Fortell oss litt om oppveksten din!

– Da jeg flyttet til Norge hadde jeg bodd to ganger i Nederland, en gang i Singapore og to ganger i Japan. Jeg hadde delt sommerferiene mine mellom USA, England og Norge. Påskeferiene hadde vært på Filippinene eller Guam. Det falt meg på en måte ikke helt inn at det var noe rart, før jeg flyttet til Norge. Fordi vi tilsynelatende var norske, både i pass og av utseende, synes ungdommene vi ble kjent med i Norge at det var litt rart at jeg og søsteren min snakket om å reise “hjem” til Japan til jul eller at vi slo over til engelsk hver gang vi ble ivrige, stressa eller sinte. 

– Det tok meg mange år å finne tilbake til “meg selv” etter at jeg i ungdomsårene gjorde alt jeg kunne for å bli norsk og passe inn her. Da jeg endelig skjønte at jeg alltid kom til å være en usynlig innvandrer ble jeg veldig bevisst på hvordan språk påvirker både selvbilde og identitet. Min erfaring med å jobbe for å finne tilbake til min egen identitet - å eie at barndommen min ikke er helt lik alle andres - tror jeg er det som har gitt meg den tryggheten og bakkekontakten jeg føler at jeg har i dag. Nå vet jeg hvem jeg er. Og hvor jeg kommer fra. Det er jo det vanskeligste spørsmålet å svare på når du er litt fra alle steder og ikke har noe klart entydig morsmål. Da jeg var ung hatet jeg det spørsmålet: hvor er du fra egentlig? 

– Uansett, mange syns at bakgrunnen min er eksotisk, men for meg var det normalen. Inntil jeg flyttet til Norge som 17-åring hadde jeg aldri vært en del av et fastboende miljø. Normalen for meg var at vi flyttet hvert 2-4 år og det var kjempespennende. Alle andre jeg ble kjent med flyttet også hele tiden, alle snakket forskjellig språk og hadde forskjellig utseende. 

– Jeg har mange internasjonale venner, som har hatt det på akkurat samme måten, og det er viktig for meg. I voksen alder har jeg gjennom Facebook fått nær kontakt med mange av de jeg vokste opp med, uavhengig av hvilke land de nå bor i. Facebook har gitt meg tilgangen på en virtuell gågate der jeg også kan se folk jeg kjenner, og det er veldig fint. 

– Og, så vil jeg gjerne tilføye: språk er ferskvare. Flere av mine ruster fra meg. Jeg snakker ikke alle like flytende. Hvis en japansk-talende kommer inn på Grafill kan det være vedkommende blir møtt med min fjortiss-japansk  

– Hvordan har oppveksten din preget deg? 

– Jeg tror den har gjort meg ganske diplomatisk og litt modig. Kanskje er det en blanding av både oppvekst og oppdragelse… mine foreldre er veldig opptatt av at alle mennesker er like mye verdt. De har alltid snakket med alle, og er oppriktig interessert i alle de treffer.

– Jeg er også nysgjerrig på mennesker og har høy toleranse for temperamentsforskjeller. Høy temperatur og brennende engasjement, det tåler jeg godt. Eller, det liker jeg egentlig veldig godt.

– Du kommer fra en jobb som ansvarlig for arbeidsmiljøutvikling og HR blant 7.500 ansatte og 33.000 studenter ved Universitet i Oslo. Hvordan er du som leder? Hva tror du på?  

– Jeg er opptatt av å støtte de som jobber sammen med meg best mulig. Jeg vil at vi skal vite hvor vi er på vei og at vi jobber sammen for å komme i mål. Kommunikasjon er viktig og jeg vil sikre at de rundt meg vet hvorfor vi gjør det vi gjør. Hvis ikke blir det meningsløst og det kan vi ikke ha noe av. Det må være mening i det vi gjør! 

– Jeg jobber mye med å lytte. Virkelig lytte. Samtidig så prater jeg noen ganger mye og kan være en litt ivrig og utålmodig sjel så jeg øver meg hele tiden på å stoppe opp for å se hva som egentlig er i ferd med å skje. Er dette en god idé, vet vi det vi må vite for å fortsette nå? Kommer vi til å komme i mål? Hva må vi gjøre annerledes nå? 

– Jeg lurer alltid på hva jeg kan bidra med for at mine medarbeidere lykkes. Jeg prøver å skape team med folk som kan mer enn meg, for jeg vet at jeg ikke kan alt. Jeg har ikke alle svarene, og det er jeg åpen om.  Jeg er også opptatt av å se hele mennesket, og har stor tro på autentisk ledelse som er en avgreining av transformasjonsledelse og en ny dreining innen moderne ledelsesteori. Autentisk ledelse handler om å være menneskelig og feilbarlig, men opptatt av å lære. Opptatt av å se andre og samtidig se seg selv utenfra for å fullt ut ta på alvor det ansvaret man har som leder og de forventningene andre har til en. Transformasjonsledelse har jo vært et buzzword i mange år, men nyere forskning viser at karismatiske transformasjonsledere kan ha en mørkere slagside. Det finnes etter hvert flere eksempler på tilsynelatende visjonære ledere som kynisk har drevet folk og organisasjoner utfor stupet for egen vinning eller enda verre for eget egos skyld. Vi er på en måte inne i en ny etisk tidsalder nå og spesielt millennials vil være sikre på at lederne de velger å følge tar sosialt ansvar og er opptatt av viktige ting som planeten vår, verdisyn og menneskers livsvalg og utviklingsmuligheter. Derfor er selvinnsikten og etikken man aspirerer til i autentisk ledelse så viktig.

– Nå har jeg som vanlig lagt lista altfor høyt for meg selv… Men menneskelig og feilbar, det er altså det viktigste.

– Hvordan beskriver andre deg som leder? 

– Jeg har fått høre at jeg er kreativ, strategisk tenkende, resultatorientert og omtenksom - jeg håper det stemmer.

– Du har master i både i litteraturstudier og i arbeids- og organisasjonspsykologi. Samt en bachelorgrad i kultur og samfunnsfag. Hva brenner du for?  

– Jeg er nysgjerrig på hva som driver folk. Hva gjør at folk lykkes? Når noen oppsøker meg som coach eller veileder, og kommer tilbake til meg og sier at samtalen vi hadde hjalp dem videre, da tenker jeg ”yes, jeg var der i riktig øyeblikk”. Jeg liker å kunne være med på å løfte folk. 

– Er det noe du ikke er god på?  

– Manuelt pirkearbeid! Da begynner fort tankene å vandre og resultatet blir ikke så bra. Jeg får rett og slett ikke lov til å male hjemme. Det vil si, jeg får til nød lov til å male store flater, men ikke lister eller finarbeid. Uansett hvor hardt jeg prøver så blir det bare ikke bra. En gang hadde jeg teipet opp alle lister i en liten gang og malt så forsiktig jeg bare kunne, men da jeg tok bort teipen så hadde det blødd utover likevel. Det min mann Jeppe var mest sjokkert over var at jeg i tillegg hadde prestert å tråkke maling rundt i leiligheten uten å merke det.

– Hva ser du frem til i jobben i Grafill? 

– Jeg gleder meg til å løfte organisasjonen enda høyere opp på dagsorden på aktuelle arenaer og i viktige debatter. Men mest av alt er jeg opptatt av å sørge for at vi støtter alle medlemmene våre. At folk som kommer til oss opplever at de blir møtt og hørt og at de får den hjelpen de trenger. At de føler at Grafill er et sted de kan henvende seg til, for både smått og stort. Og at vi bryr oss om hvordan det går med dem!

– Fortell! 

– Jeg er opptatt av at vi må ivareta interessene til alle medlemmene, at vi er bevisst på den store forskjellen det er å være frilans tegneserieskaper, hvor man kanskje jobber mye alene, og det å være grafisk designer i et stort byrå. Eller forskjellen mellom det å sitte alene som illustratør i en liten bygd kontra et stort kontorfellesskap i Oslo. Jeg ønsker å være bevisst på hvordan vi kan gi de som jobber i bransjen den hjelpen og støtten de trenger for å få det til. Hvordan favner vi alle?

– Alle medlemmene er ikke gullvinnerne i Visueltkonkurransen, alle får ikke laget drømmebokprosjektet sitt. Jeg lurer ofte på hvordan vi kan legge til rette for at de som lykkes best kan løfte opp de andre, hvordan de kan være en ressurs for resten… Hvordan jobber vi som fellesskap for å sikre at alle medlemmer i Grafill føler seg trygge på at de vil klare å få godt nok betalt innenfor de rammene de har og samtidig kunne være stolte av den jobben de gjør?

– Har du noe konkret i tankene? 

– Jeg vil sørge for at vi har relevante tiltak for alle målgrupper og at vi hverken forfordeler eller skjevfordeler. Jeg er veldig konkret og tror den eneste måten å skape varig endring og verdi på er å tørre å være helt konkret på hva man skal og hvem man gjør det for. 

– Flere og flere blir for eksempel frilansere, og vi kan være med på å styrke frilanserne ved å gi dem ferdigheter som trengs for å lykkes. Mange ferdigheter kan læres, men man trenger støtte. Hvis man for eksempel skal forhandle om et oppdrag, kan det være nyttig å ha noen å sparre med i forkant, underveis og i etterkant. Alt er vanskeligere hvis man står helt alene. 

– Jeg er super nerdete, og vennene mine ler alltid av meg når jeg igjen og igjen kommer drassende på Selvbestemmelsesteorien til Deci og Ryan (1985), som er en av de mest velprøvde motivasjonsteoriene. En del av teorien går ut på at vi har tre iboende psykologiske basisbehov som må være dekket for at vi skal være motiverte, produktive og fornøyde. Disse behovene er autonomi, kompetanse og tilhørighet. Alle mennesker trenger en viss grad av autonomi, det vil si mulighet til å bestemme over seg selv. Når vi føler at vi blir kontrollert eller at for mye er utenfor vår evne til å påvirke, så føler vi oss fort maktesløse og da er det vanskelig å bli motivert. Så trenger vi kompetanse, ikke bare faglig kompetanse til å gjennomføre det vi setter oss fore, men også sosial kompetanse til å manøvrere i det landskapet vi er i. Dette er en av de tingene som altfor ofte blir oversett når man skal “hjelpe” folk. Vi må analysere og spørre: hva trenger de av kompetansetilførsel for å nå målene sine? Når folk føler seg kompetente blir de mer selvsikre og handlekraftige. Det sier seg vel selv. Og så er det tilhørighet som jeg tenker at også ofte blir undervurdert. Menneskers behov for å høre hjemme et sted, å vite at de har et sted å gå for å få hjelp eller støtte. Og det er vel her jeg tenker at Grafill kommer inn. Vi kan være det stedet de går til. Både for å få støtte og hjelp og påfyll.

– Hva gjør du på fritiden? 

– Jeg leser! Det er veldig viktig for meg. Jeg elsker litteraturen, for der finner du de nære fortellingene om mennesker, om drivkraft og følelser. 

– Jeg har vært sammen med Jeppe i over 21 år nå. Han er og blir en overivrig klatrer, så vi reiser mye rundt til skog og fjell i både inn- og utland sammen med datteren vår. Noe av det fineste jeg vet i hele verden er når det er natt langt utenfor allfarvei, og Stella på tolv (som er litt over gjennomsnittet opptatt av både estetikk og stjerner) får oss alle til å se opp og studere stjernehimmelen sammen med henne og tenke høyt om hvor liten planeten vår er. 

– Og så er jeg mye på tur med bikkja mi Sam! Det er veldig spennende og nyttig å lære seg å jobbe med et helt annet type vesen. Jeg ser at hunden trenger mye stimuli. For at den skal ha et meningsfylt liv trenger den både fysisk og også mental mosjon, akkurat som oss mennesker. Og på samme måte som for oss, så ser jeg at positiv forsterkning fungerer veldig godt, for å motivere hunden. Da får du smarte hunder og lykkelige eiere!