- Til slutt får man så panikk at superkreftene kommer!

Gå til innholdet


De siste ti årene har bokaktuelle Bendik Kaltenborns fargesprakende illustrasjoner preget avis- og magasinsidene til blant annet The New Yorker, New York Times og The Washington Post, flere magasinforsider, bøker og bokomslag, plakater, platecover (sjekk ut alle Todd Terjes utgivelser) og ikke minst innpakking for kosmetikkmerket Aesop. Han har gitt ut fanzinet Dongery, tre tegneseriebøker, og nå er han aktuell med boken «Tegning, form og farge», som utgis parallelt med en retrospektiv utstilling på Grafill i Oslo. Phui! Vi har tatt en prat med den produktive illustratøren!

Tekst: Christina Skreiberg

– «Tegning, form og farge» tar for seg dine ti foregående år som illustratør. Som du selv beskriver det, er det en bok der du skravler konstant fra perm til perm i et forsøk på å forstå hvordan du egentlig jobber. Fortell!

–Jeg har hatt oppdrag fortløpende i mer enn ti år, men jeg har aldri hatt et bevisst forhold til hvordan jeg jobber. I fjor fikk jeg et treårig stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, og det første året viet jeg til å se meg tilbake. Det var en gylden anledning til å stoppe opp, og se på min egen prosess. Hvordan jobber jeg egentlig? Er det en rød tråd? Det siste året har vært en retrospektiv refleksjons-økt.

– Hvordan har det vært å gå gjennom alt materialet?

– Det har vært en voldsom jobb og en altoppslukende prosess. Gjennom arbeidslivet har jeg ikke alltid vært like god på å lagre ting og holde system. Plutselig har jeg kommet på en tegning jeg har ønsket ha med, men hvor i huleste er den tegningen liksom… Det har vært en stor mengde å gå gjennom, det som er i boken er kun utvalgte arbeider.

– I boken forteller du en hel del om prosessen som ligger bak flere av oppdragene. Jeg lo masse! Liker du å skrive?

– Ja, jeg gjør det, og denne boken ble en fin anledning til det. Jeg hadde lyst til å kontekstualisere arbeidene og sette hodet litt på gløtt. La folk kikke litt inn.

– Du har vært i tegnetåke hele livet, skriver du i boka. Fortell.

– Livet mitt handler jo nesten bare om tegning. Det har det egentlig alltid gjort. Når jeg sitter og tegner på hytta, på Dagali, kommer jeg inn i en transe, og det er helt fantastisk. Jeg blir helt oppslukt. Sånn har det vært siden jeg var barn. Det er nesten bare der jeg får det til - å komme inn i den modusen hvor pennen bare går av seg selv og jeg glemmer tiden helt - for der er det fredelig, der har jeg tid. Men jeg er jo egentlig i en tegnetåke hele tiden, også når jeg sitter på kontoret. Det er en koselig tåke, en tåke jeg trives i.

– Hva ”forer” ditt univers?

– Jeg inspireres mye av filmer. Men også av daglige hendelser. Forleden gikk jeg forbi noen barn som snakket til foreldrene sine. Det ene barnet fortalte at de hadde sett ”tre veldig søte muser oppi en eske”. Han sa ikke tre mus, men muser. Og det smilte jeg godt av. Jeg lar meg inspirere av slikt. Ting man ikke kan finne på, men som jeg hører, er en viktig inspirasjonskilde.

– I boken din forteller du hvordan du fikk ditt første oppdrag for The New York Times. Den historien syns jeg du forteller aller best selv. Derfor har vi fått låne et utdrag:

I 2010 var jeg på en tegneseriefestival i New York og traff Konstfack-kompis Stina Löfgren som ga meg kontaktinfo til den berømte avisen. Hun hadde nettopp vært der og vist arbeider og fått et illustrasjonsoppdrag på flekken. Jeg syntes dette var fantastisk og gledet meg på hennes vegne, men kunne ikke engang se for meg at jeg hadde noe der å gjøre. Jeg hadde så lite trua at jeg neppe hadde giddet å dra til en internetcafé for å sende de en mail, men siden jeg akkurat hadde fått meg min første iPhone var det så enkelt å bare fyre av en mail at jeg gjorde det fra hotellrommet neste morgen.

Da jeg til min store overraskelse fikk svar om at jeg kunne komme og vise arbeider neste dag fikk jeg hetta og ble svinaktig nervøs. Hva i huleste skulle jeg si?! Og hva skulle jeg vise fram? Alt jeg hadde for hånden var tegneserieboka mi, Serier som vil deg vel, som var på norsk. Jeg hadde jo tegnet hele livet, men hadde aldri laget en illustrasjon før!

Dagen etter vandrer jeg helshaky inn hovedinngangen til The New York Times på Manhattan, gjennom metalldetektoren, på med navnelapp og opp heisen i ørtende etasje. Der møtes jeg av Nicholas Blechman, som geleider meg inn på sitt kontor der jeg hilser på to kolleger av ham. Vi prater litt, jeg viser dem boka mi og famler meg inn på nettsiden min der jeg har noen arbeider liggende. Til slutt snur Nicholas seg og henter et ark med en tekst på og spør om jeg kan illustrere den til fredag, dette var en tirsdag og jeg skulle reise hjem dagen etter, og jeg svarer at det skal jeg selvsagt klare! Uten å egentlig skjønne helt hva jeg har lovet. Jeg suser ned heisen med arket i hånden og en totalt uvirkelig følelse i magen. For å liksom kaste et mentalt anker i øyeblikket og ha et håndfast minne går jeg ut og kjøper en gul liten leketøystaxi fra en gateselger. Idet jeg snur meg sykler David Byrne forbi iført en lyseblå dress og hvite Converse.

Dagen etter skal kollega Flu Hartberg og jeg fly hjem. Jeg har hodepine og ber flu om en Paracet, som han oppbevarer i en rumpetaske(!) med mye annet, bla. sovetabletter som han ved en feiltagelse gir meg i stedet. Vi oppdager det ikke før vi er på vei til en Diner for å spise frokost og jeg merker at jeg blir uimotståelig trøtt og alt blir slørete. Jeg hiver innpå kaffe for å balansere og det hjelper bitte litt, selv om alt går i sakte kino og hodet veier noen tonn. Litt senere sovner jeg sittende i en skoforretning mens ekspeditøren stikker for å finne noen sko jeg vil prøve. Vi kommer oss omsider til flyplassen og suser avgårde, lykkelig uvitende om at vi om få timer skal bli vulkanofre og tilbringe den kommende uken på verdens mest nitriste flyplasshotell utenfor Heathrow i egenskapen av å være askefast. Flu bekymrer seg for kjæresten sin og deres veldig nyfødte barn som trenger ham, mens jeg bekymrer meg for deadlinen til mitt livs viktigste jobb, som står i fare for å gå i vasken. Heldigvis har Flu med seg laptop og et lite wacom-tegnebrett, så tross elendige arbeidsforhold får jeg faktisk jobbet. Jeg har til og med kjøpt boken som anmeldes, ja for teksten jeg skulle illustrere var en anmeldelse av Yann Martels «Beatrice and Virgil», som bla. handler om to utstoppede dyr som snakker om en fæl massakre. Mens matkupongene er i ferd med å ta slutt og vi trues med å kastes ut av hotellet greier jeg å lire av meg en skisse, får den godkjent og får akkurat sendt avgårde den ferdige fila før vi kommer oss på en superhemmelig buss som tar oss på en 37 timer lang ferd mot Oslo.

(En redigert versjon av dette utdraget finner du på side 125 i boka «Tegning, form og farge».)

– Denne jobben sa du ja til, uten å helt vite hvordan du skulle løse den. Råder du andre til å hoppe i det, og si ja?

– Helt klart! Man må kaste seg ut i ting. Ting går alltid bra, på et eller annet vis. Å få en jobb for The New York Times på flekken var helt eventyrlig. Men jeg ble jo så sinnsykt stressa, jeg var helt på tuppa. Men man blir veldig skjerpet i sånne situasjoner, fordi man bare må få det til. Jeg har hatt fullstendig hetta utallige ganger, og til slutt får man så panikk at superkreftene kommer!

– Du har to år foran deg som stipendiat. Hva skal du gjøre fremover?

– Det er det jeg skal prøve å finne ut. Jeg har en ide, og det er å ta tegneseriene mine og mitt visuelle utrykk over i fast form; inn i scenekunst eller spillefilm.

– Det er mulig det blir et skikkelig mageplask, men nå har jeg mulighet til å prøve noe helt nytt. Jeg vil se om jeg kan finne eller få sydd kostymer som passer mitt uttrykk, jobbe med sminke, lage kulisser. Og også jobbe med karakterer og dialog. Men altså, jeg kan gå helt på tryne!


Sjekk ut flere av Bendiks arbeider på
www.benkalt.no
www.facebook.com/benkalt.no
Instagram: @benkalt

Har du lyst på klær med Bendik Kaltenborn-design? Det finner du her:
www.liveheroes.com/en/brand/bendik-kaltenborn

Utstillingen står til 27. september 2017.

Adresse
Grafill R21
Rosenkrantz gate 21, Oslo

Åpningstider
man-fre 9-17
torsdag 9-19
lør-søn 12-16