Gale tider
Etter ferdig utdannelse gikk Rosenbaum til en jobb på Norsk korrespondanseskoles forlag, et forslag som i hovedsak ga ut kursbøker.

– Etter ett år i NKS-forlaget fikk jeg jobb i et reklamebyrå som AD-assistent. Der jobbet jeg ett år – nok til at jeg skjønte det ikke var for meg, forteller hun.

Det var 80-årene og oppsvingstid. Jappetiden hadde skutt fart på reklamebransjen.

– I byrået laget vi skisser for hånd og limte det opp på dyr papp for å presentere for kunden. Etterpå kastet vi alt. Det var et stort forbruk av både materialer og mennesker, og endel festing, forteller Rosenbaum.

– Det var rett og slett litt «Mad Men» tilstander. Jeg kjente meg litt igjen da jeg så den serien, sier hun og ler.

– Men det var ikke for meg, jeg sluttet til og med i byrået før jeg hadde en ny jobb.

Pendeldesign
Som en motvekt til byrålivet fikk Rosenbaum i 1985 jobb hos Den norske Bokklubben under illustratør og grafisk designer Bjørn Roggenbihl.

– Han var min første ordentlig mentor i faget, forteller hun.

Spesielt var det hans vilje og motivasjon til å lage kvalitetsbøker som ble sittende.

– Han eksperimenterte med illustrasjoner og var veldig leken, men samtidig opptatt av kvalitet gjennom hele produksjonen.

Men da Rosenbaum under foreldrepermisjon jobbet frilans, fant hun ut at frilanslivet var lettere å kombinere med en baby i huset. Samtidig var oppdragene mer varierte. Slik ble hun i 1987 en av de første medlemmene av kollektivet Illustratørene.

Hennes egen tilnærming til illustrasjon mener Rosenbaum var litt utradisjonell.

– Illustratørene jeg kjente fra skolen hadde en tydelig personlig strek eller tilnærming. Det hadde ikke jeg, heller var jeg opptatt av konseptet og hvordan jeg kunne utforme illustrasjonene som en del av det, forteller hun.

– Derfor byttet jeg ofte stil i forhold til det jeg skulle gjennomføre. Slik ble jeg dilettant på alle mulige teknikker.

– Kunne man likevel se at det var ditt arbeid?

– Kanskje i perioder, jeg jobbet mye med collage til tider, så mulig det var et kjennetegn, svarer Rosenbaum.

I perioden laget hun blant annet omslag for den første utgaven av Sofies verden.

– På Illustratørene var jeg på en måte designeren, men i neste fase ble jeg illustratøren, forteller hun.

– Jeg har ofte hatt litt dobbelidentitet, litt grafisk designer og litt illustratør, erklærer Rosenbaum.

BMR
På dametoalettet på Grafill traff hun i 1992 Brita Bergsnov-Hansen. Rosenbaum hadde nettopp jobbet med Lillehammer OL, der hun var en av fire designere som laget det visuelle identitetsprogrammet. I forbindelse med det utviklet også Rosenbaum de velkjente piktogrammene til lekene som ble stående som et av de mer kjente symbolene for Lillehammer OL. Arbeidet til Rosenbaum og hennes kollegaer var et av de største og mest omfattende grafisk design-oppdragene i Norge i 90-årene. Utover det var OL også et prestisjetungt oppdrag som blant annet resulterte i at Rosenbaum ble tatt opp i organisasjonen AGI – hun er i dag én av fire norske medlemmer som har blitt inkludert i den eksklusive klubben for grafisk designere. OL var også en oppvekker. Fra frilanstilværelsen som illustratør var hun nå mer interessert i å jobbe i team, slik som hadde vært tilfelle i oppkjøringen til lekene. Derfor var nettopp et forslag fra Bergsnov spesielt forlokkende.

– Brita sa til meg at vi burde jobbe sammen, og jeg tenkte at det hadde vært interessant. Så vi endte opp med å starte firma. Anne Mellbye hadde vært ansatt hos Brita, og vi tre gikk inn som like partnere, forteller Rosenbaum.

Det ble starten på designkontoret Bergsnov, Mellbye & Rosenbaum (BMR).

– Vi vokste med en gang. Vi vokste hele tiden, forteller Rosenbaum om byrået som utover 90-årene etablerte seg som et sentralt designkontor i Norge med flere store kunder. Blant dem DNB, Høgskolen i Telemark, Vestre Street Furniture og Forskningsrådet.

– Fikk dere noen reaksjoner på at dere bare var kvinner i BMR?

– Vi forsøkte hele tiden å ansette menn, men det var vanskelig. Vi hadde noen assistenter i perioder som var menn, og en veldig flink mannlig designer i ett par år. Etter hvert ansatt vi også Sindre Risheim som jobbet hos oss i flere år. Men BMR var et kvinnestyrt byrå og jeg tror det skremte vekk menn som ville jobbe der.

I årtusenskiftet solgte BMR virksomheten til Adcore, som senere ble Creuna. Internettets frammarsj var utslagsgivende, og samtidig var de på tide med endring for Rosenbaum og teamet hun var del av.

Nye bølger
Fra selskapet som kjøpte opp BMR brøt det ut en liten gruppe med mennesker, blant dem Rosenbaum og Mellbye. Sammen var de del av å starte kontoret Making Waves i 2001.

– IT-boblen hadde nettopp sprukket, alt var på bunn og det var sparetid. I starten jobbet noen av oss uten lønn i flere måneder, forteller hun om kontoret som i dag er ett av de største innen digital tjenesteutvikling i Norge.

Rosenbaum ble på Making Waves frem til 2004.

– Da begynte jeg gå ganske lei. Faget hadde endret seg mye siden de første årene da internett tok av. Min opplevelse var at designfaget kom i hendene på markedsavdelinger, og i stedet for å være en strategisk del av ledelsen, ble det del av markedskommunikasjonen.

– Jeg oppleve også at jeg som grafisk designer fikk en annen rolle i oppdragene. Det ble mindre strategi, og det var nettopp den delen jeg var interessert i. Dette var en periode da jeg mistet litt interesse for faget.

Som en følge av det vurderte hun å gå tilbake til studier. Interaksjonsdesign – en del av faget som hun så på som mer strategisk enn grafisk design – var spesielt forlokkende. Tilfeldigvis traff hun en nabo, Arild Bjørndal, i en bursdagsfeiring. Bjørndal var lege, jobbet med helseforskning og fortalte Rosenbaum at de trengte noen som henne.

– Han var ansatt på Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og arbeidet med en liten gruppe som jobbet med å oppsummere forskning slik at kunnskapen ble lettere å finne og mer pålitelig, forteller hun.

– De slet med å få folk til å nettopp finne, lese og forstå de beste forskningsoppsummeringene når det skulle ta avgjørelser. Selve oppgaven skrek etter en designer.

Rosenbaum søkte PhD på AHO, en utdannelse hun ferdigstilte i 2005. Samtidig begynte hun på oppgaven på å ta med designmetode inn i arbeidet med å kommunisere forskning. En jobb hun enda har i dag.

Nisjedeler av faget
– Jeg arbeider med design i forskningsprosjekter på mange måter, som virkemiddel, som metode, men også som gjenstand for forskning, sier Rosenbaum.

Hun har vært på Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i 12 år, som nå er slått sammen med Folkehelseinstituttet. Her har hun jobbet med beslutningsverktøy som skal hjelpe pasienter, leger og andre som benytter forskningsresultater til å bedre trekke informerte slutninger.

– Det jeg jobber med har vært vanskelig å beskrive fordi det brukes i små nisjedeler av samfunnet. Jeg har ikke kunnet si at jeg lager frimerker eller melkekartonger. Det har noen ganger kjennes vrient å rettferdiggjøre at jeg holder på med design, blant annet fordi andre designere ikke helt skjønner hva jeg gjør, forteller Rosenbaum.

– Men i dag har arbeidet mitt plutselig blitt veldig visuelt igjen.

For et par år siden søkte Rosenbaums forskersjef Andy Oxman penger fra Forskningsrådet til å samarbeide med et forskningsmiljø i Uganda (www.informedhealthchoices.org). Prosjektet går ut på å lage læringsressurser for 10-12 åringer i landet, men piloten de utvikler skal etter hvert kunne brukes hvor som helst i verden.

– Målet med prosjektet er å lære barn basiskonsepter som gjør dem i stand til å tenke kritisk om påstander om at noe «virker», forteller Rosenbaum.

– Etter halvannet år med forsøk i ulike retninger, endte vi opp med å laget en tegneserie. Den består av ni kapitler med materiale som går over ett semester, forteller hun.

– Matt Oxman, en nyutdannet journalist, har jobbet med teksten, jeg har tegnet, og informasjonsdesigneren Angela Morelli har jobbet med lay out. Men det har vært en stor gruppe som har jobbet med prosjektet over flere år, blant dem er forskere fra tre land og et stort nettverk av skolelærere i Uganda.

Selve prosjektet er omfattende, samarbeidet involverer også PhD-studenter fra Uganda, og en stor studie med 15 000 barn for å måle effekten av resursen de har utviklet.

– Det er et kjempeprosjekt, det største siden OL for meg, forteller Rosenbaum.