Intervju: Beach Gallery

Strandlivet #

Av: Kristina Ketola Bore

Det er ikke mange år siden det eneste man kunne finne ned Londons Chesire Street var nedslitte leilighetskompleks og et utsalg av second hand-klær. Hadde det blitt mørkt gikk man ikke ned sidegaten til Brick Lane, og hadde man dristet seg ned for å finne seg et påståelig kupp, forsøkte man å forlate område heller snarlig. Men med klærne kom kaffen, og med kaffen kom Beach Gallery. Bak en blå fasade med et stort vindu og en liten dør, startet Charlie Hood og Matt Lucas i 2011 et galleri som hadde som mål å stille ut illustrasjon og selge kaffe og sandwicher. I dag er gaten spekket med vintagebutikker, minigallerier og kaffebarer, og der man helst skyndet seg gjennom, setter man seg nå ned. Beach selger ikke lenger kaffe, men illustratørene er der. Med dem har et agentur utviklet seg og Beach sin kundebase som består av blant annet asos, Topman, Hendricks Gin og Playstation.

Situert i Shoreditch er det ikke lange veien fra Beach til andre designstudio og reklamebyrå. Charlie Hood sitter tilbakelent ved vinduet, det er slutten av oktober og for Beach er det siste uke med den franske illustratøren Jean Jullien sitt arbeid på veggene. Han har laget en strand på galleriet, med folk i badetøy og en rosa mann som smelter samtidig som isen sin. En trist type med en svanebadering henger med hodet, likeså med baderingen, et eldre par ser utover en strandhorisont, masse bikinirumper. I går har Charlie og Matt presentert de første t-skjortene til en ny illustratør de jobber med på et utstillingssted litt lenger opp i hugget.

-- Det er mange unge mennesker og det er en viss samfunnsfølelse her, forteller Charlie meg og henviser til området. Plutselig hopper han ned av krakken. «Heeeeei!», roper han og river opp døren. Korte hilsener utveksles med en type utenfor, og da han kommer inn igjen orienterer han om at det var en av illustratørene de har i stallen.

-- Jeg ville ikke sagt at vi er en kjerne, men du får litt den følelsen. Det er kanskje litt en ’hub’ vibb her, sier han og ler.

-- Flere av folkene som kommer innom er klienter og venner som jobber i de kreative industriene rundt her. Og mange av disse menneskene er interessert i og støtter det vi gjør.

Utstillingene og arbeidene som selges på Beach føyer seg alle inn i enestetikk som ganske klart har utartet seg siden de startet. «Ganske spesifikk», beskriver Charlie selv den som. I samarbeid med både kjente og ukjente illustratører og designere (noen som har stilt ut på Beach er James Jarvis, Anthony Burrill og Will Sweeney) prøver de å finne en balanse mellom det veletablerte og det nye. Alt i en desidert britisk illustrasjonstradisjon av underfundighet og humor.

-- Illustrasjon i London er veldig løs og kreativ. Det blir ofte tenkt litt på som kunst i disse dager, man er veldig satt til sine egne beskjeftigelser og jobber ikke mot en spesifikk brief, forteller Charlie.

Han forteller også om hvordan utdannelsen av illustratører i England har endret seg. Den spesifikke briefen er ikke lenger like tilstedeværende. Heller, mener han, handler det om å finne sitt utrykk som illustratør, nesten i en kunsttradisjon. Det er også en av årsaken til at Beach ikke gjør gruppeshow.

-- Vi syns de er vanskelig å kuratere. Dette arbeidet [illustrasjon] er veldig direkte og til poenget – jeg tror det er mindre rom for tolkning og kuratering. Når det er en individuell illustratør som jobber med en større kropp av arbeid kan de produsere en utrolig interessant utstilling.

-- Jeg er sikker på at en smart kurator kan gjøre noe fint med en gruppe illustratører. Men vi er ikke de folka, sier han og ler.

Hovedsakelig er det overetasjen til Beach som er utstillingsrom. I et hjørne av lokalet selges det trykk, plakater, bøker, magasiner, til og med capser, skjerf, strykemerker og t-skjorter. Det samme på nettsiden. Men hva er det med alle produktene – er det kanskje slik at illustrasjon er enklere å overføre til andre medier?

-- Ja, det tror jeg. Det er det som er så interessant! utbryter han.

-- Denne kvaliteten som illustratører har ved arbeidet sitt gjør det fortsatt utrolig overførbart, og at det funker ordentlig godt på en caps eller på en svær plakat – du får ikke den kvaliteten med noe annet. Jeg antar du blir lært denne fleksibiliteten når du studerer illustrasjon– altså du jobber ikke bare for å lage kunstverk, som også er fantastisk – men du blir lært å applisere arbeidet til spesifikke ting eller til et brand, til en variasjon av ting.

I underetasjen til galleriet er kontoret og Beach sitt inhouse designstudio. Opprømt tar Charlie tak i opptageren min, som har ligget og surret mellom oss:

-- Kom, jeg må vise deg noe, vi har nettopp fått det tilbake fra innramming.

Nede i underetasjen henger en omstendig illustrasjon av en blomstereng.

-- Denne har blitt blåst opp til over to meter og dekker et byggeområde nå, sier han og virker å studere de små pennestrøkene. De er møysommelige, detaljerte, engen er typisk britisk med sin harmoniske uorden. Vi springer opp og ned trappene fire ganger i løpet av intervjuet for å se på arbeider Beach låner ut til byråer og andre agenturer. Til slutt stiller han seg gledelig opp foran fasaden «De har spurt meg om å ta bilde», sier jeg. «OK, yes», sier Charlie og smiler foran vinduet.

Det har bare gått et par år siden Beach var kaffebar med sandwicher, noen fanziner og et par bilder på veggen. Fremover blir det satsning både på utstillinger og på arbeide med merkevarer.

-- Vi vil jobbe opp mot brands og gjerne utvikle en samarbeidslinje. Tidligere har vi ikke hatt budsjettet til å gjøre det, men nå har vi mulighet til det. Vi vil gjøre noe litt sånn Colette-aktig, smiler Charlie. Han henviser til det franske galleri, restauranten og konseptbutikken som jobber med blant annet Comme des Garçons og Maison Kitsuné.

På vei til flyplassen et par dager senere kjører jeg gjennom Fitzrovia-området. Inni mellom butikker med luksusvarer ser jeg gjennom taxivinduet en tre meter høy møysommelig, detaljert blomstereng som knytter seg rundt et bygningsområde. Jeg peker til min taxikompanjong, og litt til meg selv. Beach, fra en dodgy sidegate til Londons posheste vestkant.