– Når vi snakker om å forfatte historie, hvilken posisjon mener du Muriel Cooper har i den amerikansk grafisk design-historien? 

– Da hun jobbet var hun velkjent i grafisk design. Hun hadde en AIGA-medalje og var medlem i AGI. Hun hadde en lang karriere. Selv om hun passet inn i det etablerte grafisk design-feltet, så tror jeg ikke at hennes arbeid gjør det. Jeg mener arbeidet hennes er mye mer merkverdig enn konteksten det dukket opp i. 

– Cooper legemliggjør mange av grafisk designs arketyper, fra klassisk bokdesigner til eksperimentell digital innovatør og inspirerende lærer. Men hva kan Cooper som en figur fortelle oss om 1900-tallets grafisk design-felt?

– Hun innehar alle disse rollene som virker veldig relevante nå. Da hun forsøkte å innta disse rommene var de på utkanten av feltet. Slik jeg forstår det var hun ganske kaotisk med mange prosjekt som pågikk samtidig. Det var mange folk som jobbet med og for henne, og hun pushet konstant videre for å finne den neste måten å jobbe på og nye tilnærmingsmåter. Praksisen hennes er nok mer lesbar i dag enn den var da. Hun gjorde så mye, fra å være forsker på media labben, undervise på arkitekturavdelingen på MIT, til å drifte et trykkverksted og kalle det klasseundervisning. Jeg tror det som er relevant og som kan fortelle oss om grafisk design nå, er at hun identifiserte at man kan være designer samtidig som man er skribent, initierer prosjekt og distribuerer dem. Mange designere gjør dette i dag, men det var få utøvere som gjorde det da. Hun hadde mye handlingskraft som jeg tror designere i dag bare har begynt å dyrke og forstå potensiale til. 

– Jeg har hørt deg referer til Coopers visjon om det antidisiplinære – kan du ekspandere på det, eller si hvordan du ser dette begrepet i en kontemporær sammenheng?  

– Coopers praksis handlet ikke om det tverrdisiplinære, men heller at hun var en generalist. Dette henger sammen med den litt kaotiske og dispersive naturen til arbeidet hennes. Mye av det hun gjorde handlet ikke om å krysse disipliner, men heller om kunstigheten til partikulære disipliner. Så hun kunne for eksempel si at «jeg regisserer denne videoen, men jeg trenger ikke være regissør for å gjøre det». Eller, at hun undersøkte hvordan man brukte software, men at hun ikke trengte være antropolog. Hun var ganske aggressiv antidisiplinær. 

– Jeg forstår det slik at du så hennes siste forelesing? 

– Nei, jeg så den ikke, men det var flere av dem jeg jobbet med så TED 5-talken hun holdt i Monterey, California i 1994. Da den ble holdt var jeg i California og jobbet for IDEO – på det tidspunktet var det et lite kontor med bare 13 mennesker. Mange av mine kollegaer kjente henne godt og jeg hørte mye om forelesningen i etterkant. Det var også rett før hun gikk bort.

– Hun var altså fortsatt relevant da hun døde som 68-åring. 

– Ja, det er absolutt tilfelle. Hun var spesielt synlig rett rundt tiden da hun døde.  

– Det er ofte ikke tilfellet. 

– Ja, og akkurat hvordan man forblir relevant så lenge er jo et betydelig spørsmål. 

– Hvordan tror du arbeidet hennes har påvirket grafisk design utenfor statene? 

– Jeg tror ikke arbeidet hennes var velkjent i det hele tatt. Hun var som nevnt kjent i 1994, men kanskje fordi hun gikk bort plutselig, og nok for andre grunner, så spredte arbeidet hennes seg ikke slik man skulle tro. Det ble ikke plukket opp eller fortsatt. Arbeidet ble dessverre behandlet som en cul de sac, og mellom 1994 og omtrentlig 2006 var det få som kjente til arbeidet.  

– I boken, gjengis noen av de tekniske aspektene hun jobbet med? 

– Egentlig ikke. Hun lærte seg for eksempel aldri å kode. Hun ville, men hun ble veldig frustrert fordi det ikke kom lett til henne. Men det hadde ikke så mye å si fordi hun kjente intimt til hvordan datamaskiner fungerte og tilnærmet seg det fra et designperspektiv. Hun var ofte interessert i prosessen av hvordan ting var bygget opp, mer enn i det endelige produktet. Hun snakket kontinuerlig om prosessen som den generende kraften.  

– For å snakke litt mer om din prosess, hvordan samlet og kompilerte dere boken til en helhet? 

– Som med utstillingen delte vi opp boken i tre kapittel, det var noe Cooper selv snakket om. For henne besto praksisen av tre deler: Office for Design Services, så MIT Press og til slutt undervisning, som bestod av Visible Language Workshop og media labben. Vi videreførte denne fordelingen. Både i utstillingen og i boken adresserer vi arbeidet i stedet for biografien eller personligheten hennes. Det var viktig for oss. Det er mange historier om hvordan hun var som person, men vi kjente henne ikke, og det ville også tatt bort fokuset fra rikdommen og seriøsiteten til arbeidet hennes. 

– Hva vil du si at Cooper gjorde i form av å påvirke miljøet på MIT, var hun for eksempel en synlig figur?

– Hun var absolutt en synlig figur. Hun var synlig fordi hun visstnok hadde en fengslende personlighet og tilstedeværelse. Men hun var også synlig fordi hun var en kvinne i en hovedsakelig mannsdominert seksjon på MIT og på MIT som helhet. Hun var også designsjef for design og trykk, og derfor filtrerte de andre menneskene på MIT gjennom hennes avdeling – fordi de for eksempel skulle publisere bøkene sine.  

– I tillegg er jo arbeidet hennes på alles hyller som er interessert i kunst, design eller arkitektur, både på grunn av MIT-logoen, men også fordi hun var delaktig i å design mange av de mest kjente bøkene fra MIT. 

– Ja, men det er aldri tilskrevet henne. Det er hennes arbeid, men bare hvis du vet om det.  

– Vi befinner oss på et tidspunkt der en stor bevegelse arbeider med å fremme kvinner som er utelatt fra historieberettelsen, spesielt innen kunstfeltene. Ser du dette arbeidet som del av denne diskursen?  

– Ja, det er helt klart del av det. Men jeg tror også at det som dro meg inn i starten var mer overraskelsen over at arbeidet som jeg kjente så godt fra starten av min egen karriere, var så lite kjent. Jeg spurte meg selv hvorfor det ikke hadde blitt sirkulert, for det er helt forbløffende godt arbeid. En grunn var at hun gikk bort så raskt, men mye har nok å gjøre med hvordan hun arbeidet, at hun ikke nødvendigvis promoterte seg selv og hun hadde en slags underdog-status. Men jeg tror absolutt en av hovedårsakene til at arbeidet hennes ikke var velkjent, var fordi hun var en kvinne. 

– Rollen hun hadde var på mange måter en feministisk posisjon i seg selv. Hun arbeidet i et mannsdominert tech-miljø, og selv om det ikke er eksplisitt uttalt, så er det iboende i hennes historie. 

– Ja, det er absolutt iboende. Og jeg tror hun også legemliggjorde det på måten hun oppførte seg på MIT og måten hun manøvrerte. Hun uttrykket frustrasjon over å være en kvinne som jobbet i denne konteksten i intervjuer, men hun skrev ikke om det. Jeg tror hun hadde skrevet om det, hadde det vært en måte hun uttrykket seg offentlig på. Men hun snakket om det.