Filmplakatene avgjørende #

Stang har laget de norske filmplakatene til hundrevis av internasjonale filmer, han har tegnet og designet plakater til Olsenbanden-filmene på 70- og 80-tallet og plakater til fire av filmene til de kontroversielle filmskaperne Wam & Vennerøds filmer, også på 70- og 80-tallet – filmer som nå blir restaurert og tilgjengeliggjort av Norsk filmdistribusjon for første gang på mange år via strømmetjenester.

Av norske filmklassikere lå både Wam & Vennerøds filmer og Olsenbanden-filmene på kinotoppen, trolig mye takket være gjennomslagskraften til filmplakatene - som den gang, før internett og sosiale medier, var et viktig virkemiddel i å skape oppmerksomhet rundt en ny kinofilm. Olsenbanden-filmene tronet øverst på kinotoppen, Wam & Vennerøds filmer lå rett bak.

Formuttrykk og sjanger #

- Jeg har nok alltid hatt filmdilla, jeg brukte alle lommepengene på min lokale kino som ungdom, så da jeg ble spurt om å tegne min første filmplakat i 1975 var jeg kjapp til å si ja, sier Tore Stang. Det første oppdraget ledet kjapt til et nytt, for kinosuksessen Olsenbanden, og siden er det blitt noen tusen filmplakater. Oppdragene har vært for blant annet Universal, Columbia Warner og United Artist, sier Tore Stang som har holdt på med dette i mer enn 45 år.

Han så gjerne filmene han skulle tegne for flere ganger før han gikk i gang. Arbeidet med en plakat kunne ta ham opptil to uker.

- Det var mye klipp og lim, det var som å lage en kollasj, ettersom jeg den gang ikke hadde Photoshop, sier Stang. Stilen han gikk for varierte ut ifra hva kunden ønsket, og hva som passet filmen stilistisk.

Wam & Vennerød #

For filmskaper-duoen Wam & Vennerød falt valget på å bruke fotografier, gjerne scener fra filmen, da duoens filmer gjerne hadde et sosialrealistisk dramapreg.

- Petter og Sven var greie og jobbe med, konstruktive og blide, aldri noe slurv og bestemte på hva de ville ha. Sammen gikk vi gjennom masse still-foto, så var det hjem å lage skisser, gjerne litt røffe utkast med tusjpenner. Jeg husker arbeidet med plakaten til Adjø Solidaritet, det startet med 20-30 bilder og vi endte med ett stort og fem små stills i bunn. Da jeg jobbet med filmens tittel, eller logo, var faksmaskinen grei å ha, jeg sendte forsalg i sort-hvitt frem og tilbake til Petter og Sven, deretter dro jeg opp til dem på Frogner med fargeforslag på logo og skriftoppsett.

Til filmen Bryllupsfesten hadde de massevis av bilder av folk rundt et bord. Det så litt kjedelig ut, så vi plasserte skuespiller Jorunn Kjellsby midt oppå bordet. Jeg fikk et foto av Jorunn og kopierte henne inn, da jobbet jeg i mørkerommet – ikke noe data den gang, ler Stang.

- Til slutt gikk plakaten til Sams Repro i Nydalen, de lagde originalen i 50x70 cm format.

Olsenbanden og Clint Eastwood #

Da han skulle ta første oppdrag for Olsenbanden tok han med noen utgaver av det amerikanske humor- og satiremagasinet Mad Magazine.

- Jeg var inspirert av en av hovedtegnerne i Mad, Jack Davis, han tegnet store hoder og litt rare kropper. Den stilen syns jeg passet godt til Olsenbanden, som var komedier, sier Stang.

Til western-filmer var stilen en helt annen igjen.

- Det har blitt mange Clint Eastwood filmer. Da gjaldt det å finne still-foto fra filmen som kunne utrykke noe om filmen og male et portrett av Clint og de andre karakterene basert på bildene, gjerne med akvareller eller akrylmaling. Våpen måtte med så jeg kjøpte en svær bok om amerikanske våpen, revolvere og pistoler. Det måtte jo bli riktig! Det ble mange skisser, frem og tilbake til kunden, fjerning av elementer og forenklinger. Kunden hadde makten og gjerne sterke meninger, sier Stang.

- Jeg "kjente" Clint ganske godt til slutt. Jeg fikk til og med et signert foto av av ham en gang hvor det stod "Thank you Mr. Stang".

Mal #

- Før internett var det å lage en oppsiktsvekkende filmplakat kanskje det mest avgjørende markedsføringsgrepet, sier Marit Lehne, som i 2014 skrev masteroppgave om norske filmplakater, på oppfordring fra Nasjonalbiblioteket.

- En plakat skulle gjerne vise filmens sjanger, hvilke skuespillere som er med og hvem som har regissert filmen, samt gjenspeile atmosfæren fra filmen. Ved å se plakaten skal man kjapt kunne se om det er en komedie, drama, romantikk eller action. Det er også noe med fargebruken. Komediene hadde gjerne friske sterke farger, mens actionfilmer gjerne hadde jordfarger. Mange av disse virkemidlene brukes i dag også, sier Lehne. Da hun skrev masteroppgaven fikk hun dykke ned i Nasjonalbibliotekets arkiv av norske filmplakater fra 1905 til begynnelsen av 1960-tallet.

- I USA brukte - og bruker man fortsatt - gjerne en mal på hvordan en filmplakat til de store filmene skal se ut, det er gjerne scener fra filmen eller en oppstilling av hovedskuespillerne. Samme oppsett er mye brukt i Norge også, sier Lehne som nå jobber som gjenstandskonservator ved Anno museum i Hedmark.

Hun trekker frem at spesielt polske filmplakater har en mer særegen og stil.

- De har en mer kunstnerisk tilnærming og benytter seg sjelden av scener fra filmen, sier hun. I siste halvdel av 1900-tallet hadde polske plakatkunstnere stor frihet og plakaten var et viktig uttrykk for den polske identiteten. Plakaten ble brukt aktivt som et middel i kampen mot Sovjetisk diktatur etter andre verdenskrig. En forskjell fra vestlig filmplakatdesign var at de polske plakattegnerne laget filmplakaten ut ifra sin egen opplevelse av filmen, heller enn å kun bruke stillbilder fra filmen. Et par flotte filmplakater er Vertigo laget av Roman Cieslewicz fra 1963 og Kabaret av Wiktor Górka fra 1973, sier Lehne.

Utvikling #

Fra 1960-tallet ble det, på lansering av internasjonale filmer, mer og mer vanlig å male over de utenlandske titlene i stedet for å lage en helt ny plakat.

- Det eksisterte såkalte overmalings-byråer, som gjorde jobben både fortere og billigere. Likevel hadde jeg heldigvis mer enn nok å gjøre helt frem til min pensjonsalder selv om jeg lagde dem fra scratch, sier Stang.

Når man skal nøste opp hvem som har laget hvilke plakater opp gjennom tidene, er det ikke en lett oppgave, da flere av dem ikke er signert. Ei heller flere av Tore Stang sine plakater.

- Mange distribusjonsfirmaer ville ikke at illustratøren skal signere plakaten. Det er filmen som er kunstverket, ikke designeren. Designerens hovedoppgave er å få folk til å gå på kino, sier Lehne.

- I filmens begynnelse var det heller ikke vanlig å ha med navnene til de store skuespillerne som var med i filmen i frykt for at de skulle kreve høye honorarer. De første filmplakatene viste ofte et publikum som satt i en kinosal og så svart-hvitt film, sier Lehne.

- På 1930-tallet oppstod det en filmplakatkultur som viste en sterk tilknytning til filmens egen arena, nemlig fotografi.

Samleobjekter #

- Gamle filmplakater har stor verdi, særlig fordi mange ble destruert og det er få igjen. På de som ble tatt vare på er det gjerne brettekanter og stiftemaskin hull, fordi plakaten hadde liten verdi der og da. Men som historiske objekter gir de et innblikk i hvordan formuttrykket var og hvilke filmer som ble vist, sier Marit Lehne.

Stang har opp gjennom årene blitt kontaktet av flere hundre folk som samler på filmplakater, og også såkalte flyveblader, altså en A4 blekke om filmen med tekst og bilder, som før internett ble laget for at folk kunne ta den med seg da de var innom kinoen.

- Senest forleden var det en ivrig fyr som ringte. Folk samler på dette, på samme måte som andre samler på frimerker og mynter, sier han.