Fra innpakningspapir til utstilling
Gå til innholdet63 illustrerte forsider av BLA blir til en utstilling! BLA-redaktørene har tatt en prat med designer Martin Asbjørnsen om arbeidsprosessen, avispapirets flyktighet og vilkårene for å drive med illustrasjon og formgiving i kultursektoren.
Tekst: Sigrid E. Strømmen og Eirik Riis Mossefinn, redaktører i BLA
Foto: Ivar Kvaal
– Gratulerer med utstilling! Hva får vi se på Grafill?
– Utstillingen er en samling av alle forside - illustrasjonene til BLA fra 2017 og fram til i dag. Alle forsidene er illustrerte omslag tegnet av forskjellige illustratører, tegneserieskapere eller kunstnere. I motsetning til den typiske avisforsiden er jo dette en litteraturavis som har en litt annen måte å formidle innholdet på. Siden den første utgaven i 2017 har en kunstner, tegneserieskaper eller illustratør tegnet hver sin forside. Noen ganger har forsidene vært tegnet i relasjon til et tema, men mange av omslagene har også bare vært helt frie tegninger. Det eneste som jeg har sagt fra starten er at alle forsidene skal ha en bok på tegninga. Men det har vel skjedd en del ganger at den beskjeden enten ikke har kommet tydelig nok fram, eller at det bare har blitt glemt i prosessen, eller at det ikke har føltes naturlig å klemme det inn.
– Utenom denne flyktige boka, hva er det egentlig som kjennetegner BLAs forsider?
– Vi har prøvd å være ganske bevisst på å invitere unge tegnere som ikke har vært veldig eksponert før. Eller som jobber med en type strek som ikke er så lett å få til å passe inn i kommersielle sammenhenger. Noen av de illustratørene vi har brukt gjør jo reklamekampanjer og alt mulig rart, men vi har også folk som kanskje har hatt sin første tegning på trykk. Så det å forsøke å lete utenfor sandkassa til de mest brukte illustratørene, tror jeg også påvirker uttrykket.
– Hvordan vil du beskrive uttrykket?
– Vi har prøvd å tillate litt mer rufsete tegninger. Tegninger som har hatt et særpreg som har føltes mer håndgjort og mindre glatt på en eller annen måte. I motsetning til illustrasjonsstilen som har blitt veldig populær de siste årene, for eksempel når man ser på apper og sånne ting med ganske cleane datategninger av store føtter, små hoder – den stilen som har blitt kalt «Corporate Memphis».
– Hva ser du etter når du leter etter nye illustratører, da? En blanding av særpreg og et potensial. Noen som er uferdig?
– Ikke nødvendigvis uferdig, men kanskje noen som er mer utprøvende og ikke 100 prosent satt. Nå har jeg snakket mye om at det bare er unge og ukjente, og det er ikke riktig. Noen har også vært veldig etablerte, som Lars Fiske og Kim Hiorthøy, det er jo navn som mange kjenner til. Men jeg syns det er interessant at man forsøker å skape en slags dynamikk fra nummer til nummer med etablerte og ukjente om hverandre. Og at man ikke gjør noen forskjell hverken i spalteplass eller honorar, at man tar begge deler på like stort alvor. Til syvende og sist handler det om tegninger og ikke om navn.
– Har du opplevd noen utfordringer med å invitere en illustratør som kanskje kommer rett fra KhiO og gjør sitt første ekte oppdrag for BLA?
– Det har vært en del folk som har tatt med seg en bunke tegninger opp på studio til meg, for å få hjelp til å scanne og tilrettelegge det for trykk. Det er jo ikke alle som er gode til å tegne som er så datakyndige. De med mindre erfaring kan komme med formater som er i helt feil proporsjoner, sånn at det krasjer med teksten. For eksempel at man glemmer at tittelen til BLA skal være på forsiden, og så havner det plutselig midt oppi ansiktet på en tegning.
– Men la oss gå til kjernen: hvorfor i det hele tatt ha illustrerte forsider?
– Det finnes jo mange måter å løse en forside på, og det er jo ikke sånn at man må ha en tegning på en forside for at den skal fungere. Da jeg og Aslak [Gurholt red.anm.] tok over som designere i 2016, hadde vi først en idé om at det skulle være veldig grafiske forsider. Så gjorde vi en utgave med sterke farger og former som på en måte gikk i hverandre, litt sånn vimpelaktig. Og så fikk vi en tilbakemelding om at det ikke solgte bra nok – og da må det så klart ha vært forsiden sin skyld. Så neste forside prøvde vi det samme, men la til bilder av Dag Solstad og Bob Dylan.
– Det selger jo alltid!
– Men det solgte fortsatt ikke nok. Så på den tredje utgaven, som handlet om Nordisk Råds litteraturpris, ble det bare flaggene til de nordiske landene på forsiden, som en slags dårlig illustrasjon. Det var en elendig forside, og etter det hadde vi et møte der Gabriel Vossgraff Moro [tidligere BLAredaktør, red. anm.] foreslo at vi skulle bruke noe av budsjettet på å hyre inn illustratører. Så da ble det som Aslak og jeg i utgangspunktet hadde planlagt torpedert – og med all beskjedenhet lagt til side, så tror jeg det også kunne blitt en utrolig bra avisserie. Men da det kom et forslag fra redaktøren, hadde vi i hvert fall ryggen fri for salgstall.
– Men hvorfor dette valget om å rullere? Er det ikke fristende å bare velge én fast illustratør?
– Ja, det hadde kanskje vært logisk, men på den tida så hadde vi Samtiden hvor Matias Faldbakken gjorde omslaget til hver utgave, og tidligere hadde Christian Bloom gjort de fleste forsidene for Bokvennen. Det var altså allerede en slags tradisjon om at man giftet seg med en fast kunstner. Så det var for å gjøre noe litt annerledes enn det som hadde vært gjort i litteraturfeltet i Norge.
– I reportasjen vår om arbeidsmetoden til BLAs forsidekunstnere er det et gjennomgående trekk at de prøver å nedtone det høytidelige med det å drive med kunst, men heller å fronte lekenhet og avslappethet. Ser du på det som viktig i det grafiske uttrykket til avisa?
– Det grafiske uttrykket til avisa er jo ganske typografisk drevet. Det handler kanskje litt om smaken og praksisen til meg, Aslak og Alejandro [V. Rojas, red. anm.] som på ulike måter har påvirket hvordan avisa ser ut i dag. Det har vært sånne valg som at man ikke velger en veldig jålete font, for eksempel. Ting kan være stramt og ordentlig, men det ville vært helt feil hvis det så ut som et luksussupplement. Da kan avisa heller være tørr og bibliotek-aktig, imøtekommende og jordnær.
– Det er et uttrykk som heller ønsker velkommen, enn å si «sett deg høytidelig ned ved bordet og les BLA».
– Ja, og det tenker jeg også er et resultat av at det er en avis. Det er et slags bruksobjekt som du leser, og så kanskje bare hiver i peisen etterpå, og det er helt greit. Og hvis du ikke hiver avisa i peisen, så smuldrer papiret uansett opp i løpet av noen år.
– Eller du bruker det som innpakningspapir! Det bringer oss tilbake til utstillingen. Det er jo nokså ukonvensjonelt å stille ut aviser. I stedet for å hive dem i peisen, så velger du å henge 63 forsider opp på veggen og invitere til vernissage. Er det noe av det samme grunnsynet som gjør at man løfter opp det rufsete og gir det en ny posisjon?
– Jeg er ikke så opptatt av posisjonsbygging. Jeg liker at alle materialer betyr et eller annet, og alle ting kan ha en verdi eller være helt verdiløst. For meg kan en bok som er ryggstiftet være like bra som en kjempedyr, overdådig produsert bok. Det handler om konteksten man ser det i, og kanskje konteksten som det oppsto i. Og det tror jeg også gjelder for denne utstillingen, hvor man tar noe som er veldig enkelt, og ikke gjør det til noe annet enn det er. Vi rammer ikke inn avisene og pynter på dem. Vi bare viser fram noe som fins. Og så er det en verdi i at man kan se det samlet, uten at det betyr at man stiller det ut som om det skulle vært et museum.
– Samtidig så kunne man jo ha sagt at den gesten det er å henge noe opp på veggen, er forbundet med et visst kultur- og kunstsyn.
– Ja, og helt innledningsvis da vi snakket om utstillinga, så hadde jeg lyst til å ikke henge noe på veggen og heller ikke ha noe glass over avisene, men å bare la avisene ligge på et bord, sånn at alle kunne bla i dem. Men det har blitt styrt av pragmatiske årsaker, egentlig, av hvordan utstillingsrommene på Grafill er.
– Hvis vi løfter blikket litt, hvordan opplever du at vilkårene er for formgivere og illustratører som jobber i kultursektoren, både med tanke på materielle vilkår, men også å få jobbe med en viss kunstnerisk frihet?
– Nå er det ikke sikkert at alle som har gjort et omslag for BLA, føler at de har fått full kunstnerisk frihet, bare så det er sagt! Men for å svare på spørsmålet, så tror jeg det er ganske individuelt. Noen går inn i kulturlivet med stor selvtillit og bare legger bransjen for sine føtter. Men veldig mange er helt på den andre siden, og har en deltidsjobb på et sykehjem eller barnehage. Det er veldig få som er fast ansatt som grafisk designer eller illustratør i kultursektoren i Norge. Du kan få en fast jobb i et reklamebyrå eller et sted som kan bruke de type tjenestene opp mot kunder, men hvis du har lyst til å jobbe med formgiving av bøker, for eksempel, så er bare et fåtall ansatt av forlagene. Jeg vet ikke om det er det at forlagene ønsker seg en slags valgfrihet, at man kan shoppe litt her og der, i stedet for å ha en fast ansatt som gjør det samme i en fulltidsstilling.
– Kari Norby, som fikk Bokkunstprisen under Årets vakreste Bøker i høst, hun var vel ansatt i Gyldendal?
– Ja, det var vanligere før. Men det kan også skyldes et ønske om frihet hos frilansere. Det har kanskje gjort at de som har klart seg best, er de som er flinke til å forhandle eller er gode på å forstå forretning og økonomi. Hvis man skal tegne et omslag for BLA, så kan man ikke sitte i to uker og jobbe med det, for da kommer du til å gå konkurs i mellomtiden. Politisk så skulle jeg ønske at alle hadde en fast jobb, men alle de valgene jeg tar i mitt arbeidsliv er på en måte det motsatte. Det fungerer for meg fordi jeg ikke vet bedre. Men for de som ikke er så veldig spenningssøkende i arbeidslivet, så gjør jeg dem kanskje en bjørnetjeneste fordi jeg har lyst til å leve en slags frilansdrøm.
– Ja, så det blir bransjestandarden på en måte. Det minner jo veldig om hvordan det er for avisskribenter og forfattere.
– Man kunne jo sagt at forlagene bygger opp forfattere på samme måte som NRK bygger profiler. De kunne jo hatt fast ansatte forfattere som ga ut bøker.
– At Dag Solstad var ansatt i Oktober, for eksempel? Apropos det, vi må begynne å avrunde hvis vi skal rekke Agora-slippet. Men har du noen gode anekdoter om BLA? BLAnekdoter, om du vil.
– Det var en gang, jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde, men salgsprisen ble i hvert fall borte fra forsiden.
– Gratis avis! Er det derfor han kompisen din tror at BLA er gratis?
– Nei, det var en som jeg studerte med som nettopp hadde flyttet til Oslo og vært på Eldorado Bokhandel, og der sto BLA på samme hylle som Natt og Dag, tror jeg, så han antok at det var en gratisavis, og forsynte seg av ganske mange utgaver før han innså at avisa koster penger. Ellers så var det en litt uheldig sak med et omslag som Samuel Nyholm tegnet på slutten av 2019, hvor det sto skrevet «Året drittsekkene slår tilbake». Og det omslaget kom tilfeldigvis samtidig som at Even Teistung og Ulla Svalheim tok over som redaktører etter Thomas Espevik.
– Så de tok det som en beskjed til seg?
– Tolkningsrommet var der i hvert fall.
– Men apropos det. Du har jobbet med ganske mange redaktørpar. Hvem er favoritten?
– Det skal jeg ta med meg i grava.
– Ok, da skriver vi inn det svaret vi vil ha. Sigrid og Eirik. Og en gang for alle: Kan virkelig et bilde si mer enn tusen ord?
– Nei.
– Nei?
– Hvis man velger ordene med omhu, så kan man si ganske mye.
