Festival på åremål
I sine første år hadde Øyafestivalen designere inne på åremål, en ordning som blant annet skulle sikre at festivalen virket levende. Da Birgitte Mandelid kom inn som markedssjef for festivalen i 2010 hadde Are Kleivan hatt sin treårsperiode, samt et ekstra år. Men Mandelid forteller at utskiftningen av både markedssjef og ny designer hadde blitt for mye for festivalen. Og slik ble Kleivans åremål utvidet og pågår enda i dag: «en kombinasjon av at vi har vært veldig fornøyd med arbeidet hans og at det bare har blitt sånn,» sier Mandelid.

Hva forteller Øyas identitet?

– De siste årene har Are landet på en form som justeres, ikke byttes ut, hvert år. Det har også vært et ønske fra vår side, først og fremst begrunnet av miljøhensyn, at vi ikke trenger å lage eller trykke opp alt mulig på nytt hvert år fordi profilen endrer seg.

Identiteten sin slående fargebruk, bølgende former og bold typografi utgjør et sprakende uttrykk som i månedene opp til august farger bylandskapet i Oslo. Med andre ord er det vanskelig å ikke få med seg hva som skal skjer under Øya-banneret.

Siden 2010 har designstudioet NODE Berlin Oslo jobbet med Ultima festivalen, den største samtidsmusikkfestivalen i Norden.

– De ba oss lage en identitet som var relativt nøytral og kunne minne om samme type profil som et galleri har, en identitet som trekker seg tilbake og rommer forskjellige ting, forteller Anders Hofgaard.

Studioet lager hvert år et nytt visuelt konsept under den overhengende profilen. Her arbeider de med forskjellige temaer som samsvarer med det musikalske konseptet for årets festival. Selv om de også jobber med sterke uttrykk, er det et mer nøytralt, behersket språk som taler her.

Festivalformatet
Festivalene som format har slik som resten av grafisk design-feltet, forandret seg med det digitale markedet. Slik kan man også påstå at en visuell identitet i dag bør være mer robust enn tidligere, flere flater kan gjøre svake konsept og lette løsninger enklere å gjennomskue. For de fleste festivaler er nettopp nettsider og sosiale medier viktige for å spre det glade festivalbudskapet.

– Vi har egne kanaler i form av hjemmeside og en app. Og så jobber vi med trykte annonser og plakater. I tillegg kommer digitale flater og bannerannonser, forteller Mandelid.

Likevel er det én ting Mandelid påpeker som vektlegges.

– Vi forholder oss veldig til hvilke artister som skal stå øverst, og det generelle hierarkiet av artistnavn. Det er mye kontraktfestede plasseringer på plakater og annonser. Bilder må også godkjennes.

Plakatene og annonser har hos Øya en relativt fri organisk form uten et tydelig gridsystem, og man har også valgt å bruke artistfotografier. Dette forteller Mandelid gjør at jobben til tider domineres av flikking.

– Vi får beskjeder fra managementet til artister om å gjøre bilder to millimeter større, eller å gjøre fonten artistnavnet står i et punkt større. Så mye av jobben til Are ligger nok der.

Headlinerkonseptet
Hos Øya har man oppdaget at det er artistene som trekker deres publikummere. Men hos både Ultima og Only Connect er det et tungt fokus på konsept og et nærmest fravær av headlinere og rangering av artistene. «Konseptet er headlineren», forteller Neset.

– Vi prøver å nå et bredt publikum. Festivalen er på mange måter spesialisert og presentere en avansert type musikk og avanserte type ideer. Derfor ønsker vi å presentere et design som er catchy og som fenger interesse, som får deg til å få lyst å lese eller finne ut mer om det – som innbyr til videre utforskning, forteller hun.

Der nyMusikk ønsker å trekke inn bredden i det smale, har også Ultima, i følge Hofgaard, et ønske om å kommunisere smal musikk til flere. Derimot er det viktig for studioet å ikke bruker grepene som hører til massekommunikasjonen, men strategier som stemmer overens med sensibilitetene til festivalen.

– Deres misjon er å være veldig spisset innenfor ett felt. Vi ønsker å nå de som potensielt kan være interessert i dette feltet og dermed noe som fungerer for Ultima festivalen. Vi lager det ikke for de store massene, sier Hofgaard.

– For min del handler det først og fremst om å lage noe som jeg vet er bra. Forhåpentligvis vil det vekke nysgjerrigheten til mest mulig mennesker.

Konseptet
Hos Øya har Kleivan frie tøyler, men ett punkt måtte han i sin først brief forholde seg til: Øyafestivalen måtte se ut som en musikkfestival. «Ikke noe avmålt minimalistisk estetikk her i gården», sier markedssjefen. Fra festivalens side ble det påpekt at det skulle være litt in your face.  Det mener også Mandelid at identiteten gjør:

– Den slår mot deg, det er mye farger og former.

Selv om man ofte kan trekke likhetstrekk mellom festivalers visuelle språk er det ikke slik at man som designer nødvendigvis er låst i et stiluttrykk. Øya må være strikte på fontstørrelser og hierarkier, men Kleivan operer også her med det Mandelid sier er frie tøyler, dog innenfor et salgsrettet fokus.

– En gang iblant ser Are og jeg på ting som ikke er salgsvinklet og tenker: «Sukk, tenk om vi også kunne laget noe som ikke trengte å være så tydelig og lesbart, bare utrolig kult,» sier Mandelid og ler.

Hofgaard forteller at de som utgangspunkt ofte kun får et tema, og tilbakemeldinger kommer på konseptet – ikke på det visuelle språket. Neset beretter at de til tider kun sender et Word-dokument med nøkkelord og artister, og selv om de kanskje har en formening om hvilken form det skal ta, blir de alltid positivt overrasket når designet er klart.