Juan Qin og Wizard har skapt en sanseopplevelse i Grafills hus som oppmuntrer til nysgjerrighet og kulturell utveksling. Og velmente spørsmål.

Tekst av Thea Urdal
Foto Alex Asensi

– Hei Juan! Fortell litt om deg selv og hvordan dette samarbeidet med Wizard ble til – og endte opp med Let’s Wonton.

– Wizard er et veldig fint lokalt merke med fokus på streetwear, eventyr og vennskap — med røtter i ski- og snowboardmiljøet i Norge. Torstein, Simen og jeg møttes faktisk på en rave-fest i Bergen hvor jeg tok mastergraden min. Vi bestemte oss for at vi ville samarbeide på en eller annen måte, kanskje med noen trykk eller bilder — men så ble det et mye større prosjekt.

– Jeg er opprinnelig fra Changde, en liten by som ligger i den sørlige delen av Kina og har hatt perioder med hjemlengsel her i Norge. Så jeg begynte å lete etter en kur for å helbrede denne "hjemlengselssykdommen". Jeg har vært på jakt etter nostalgiske smaker og sett på filmer jeg likte som barn. Wonton er en matrett jeg likte å spise til frokost og lunsj da jeg bodde i Kina. Og jeg fikk det plutselig for meg at Wonton kunne være et godt emosjonelt utgangspunkt for kreativt samarbeid, ettersom Wonton handler om omsorg og deling.

– Jeg begynte å skisse i Procreate på iPaden min og researchet minner og nostalgi, samt bilder fra slutten av åttitallet og nittitallet i Kina. Det traff godt estetisk.

– Kan du fortelle oss litt mer om utstillingens underliggende tema? For det har å gjøre med å begi seg ut i et litt ubehagelig landskap, ikke sant?

– Jo, prosjektet handler om å dele litt av kulturen fra et sted som er langt unna. Jeg har studert i Nederland, og jeg fikk et enormt kultursjokk da jeg dro dit. Senere flyttet jeg til Norge og Finland for masterstudiene. Og jeg ble hele tiden møtt med dette ene spørsmålet som totalt satte meg ut: Spiser du hundekjøtt? Det ble utgangspunktet for utstillingen og arrangementet på Grafill, nemlig denne følelsen av å være ukomfortabel. Jeg sleit lenge med å finne ut hvordan jeg skulle svare på akkurat det spørsmålet, som jeg har fått mange ganger. Jeg tror ikke nødvendigvis folk prøver å være slemme eller rasistiske, for det kan lett bare være en kulturell misforståelse eller ren nysgjerrighet. Men jeg synes det er fint å snakke med andre som har opplevd den samme følelsen av ubehag. Jeg har ofte følt et behov for å prøve å rømme når spørsmålet dukket opp, og jeg ønsket å ta konkret tak i den følelsen. Jeg tror at hvis vi blir komfortable med å være ukomfortable, er vi på et bra sted. Det betyr at vi må oppmuntre til spørsmål som kommer fra et sted fylt av nysgjerrighet og omsorg. Da kan vi lære av hverandre og utveksle erfaring. Jeg tror det skumleste er å ikke stille spørsmål til andre mennesker og bare gjøre antagelser om deres indre sjeleliv. Det er da det kan bli farlig.

– Jeg er helt enig. Hvordan var selve åpningskvelden med Wonton? Hva opplevde folk?

– Åpningen ble veldig bra, med så mange flotte mennesker som deltok. Det første folk vil se i utstillingen er dette store skiltet med spørsmålet Spiser du hundekjøtt? på kinesisk, norsk og engelsk. Så jeg ønsker å konfrontere de besøkende umiddelbart med disse tankene. På selve åpningen ble spiseborddelen til en slags wonton-performance. Seks av vennene mine, hvorav ikke alle kjente hverandre, spiste og tilbrakte en hel kveld sammen mens folk minglet rundt dem. Og linken var meg.

– Jeg er ikke en slavisk regelfølger når det kommer til kultur, så vi serverer maten i keramikk som er laget og designet i Kina, som vi fant i ulike bruktbutikker i Bergen. Og som bestikk kan du enten velge spisepinner, gafler, kniver eller skjeer. Jeg tror kultur er flytende og vi bør tilpasse oss endringer, men heller ikke påtvinge andre kulturen vår.

– Hvordan har tilbakemeldingene vært, og hva håper du vil være den viktigste take-awayen for besøkende?

– Tilbakemeldingene jeg fikk var interessante. Kommentarer og nøkkelord fra besøkende inkluderer: moro, virkelig hyggelig, kunstutstilling, en popup-butikk, velsmakende mat, herlig opplevelse, kult, fantastisk, er dette design eller kunst, osv. Det er spennende å se folk bli forvirret og lete etter definisjoner. Når det kommer til grafiske designutstillinger er vi vant med å se trykksaker og overflater i 2D, men her ville jeg at det skulle bli en opplevelse. Utstillingsmetoden for denne utstillingen er følgelig inspirert av tøyopphengsmetodene i Kina. Da jeg var barn, pleide foreldrene mine å tørke klærne og sengetøyet våre ved å henge dem ute på gata etter å ha vasket dem.

– Jeg skulle ønske at denne typen utstillinger kan åpne feltet grafisk design noe, også ved å dele en annen kultur med mål om å bringe folk sammen. Forhåpentligvis vil denne opplevelsen gi folk som bor utenfor Kina en dypere forståelse av kinesisk kultur og utfordre kulturelle fordommer og misforståelser.

Les mer om utstillingen Let’s Wonton – A multi-sensory experience and a cross-culture meeting hub