Reisen, forventningene og drømmen om bildeboka
#

Hele flyet er fullt med bokbransjefolk. Jeg reiser fra Heathrow T5 med British Airways. Folk smiler og nikker til hverandre. Sier takk for sist og endelig ses vi igjen. De har dressjakker og stilige kjoler. Briller med tykke rammer og fargerike skjerf. Noen har rutete skjorter og jeg kan se en dame med irrgrønn ullkåpe og kort pannelugg. En er agent og en annen snakker om rettigheter. Alle setene er opptatt. Folk leser bøker og snakker sammen med lave stemmer.

Jeg ser ut av vinduet og beundrer alpene sett fra oven. Snart er jeg fremme. Det er et kupert terreng jeg skal utforske. Det er lang vei til toppen. Det er mange ting å tenke på før man begir seg ut på reisen som bokillustratør. Hvordan pakker man sekken? Hva skal man ha med i portfolioen? Hvem skal man reise sammen med og hvem spør man om råd? Det finnes så mange veier mot det samme målet. Og jeg er på vei til Bologna med åpent sinn, nysgjerrig nese, lange ører, skarpt blikk og spisset blyant eller rettere sagt dansende fingertupper på tastaturet.

Hva skjer på Barnebokmessen i Bologna? Hvordan fungerer det og hvorfor er det viktig for bokillustratører å reise til messer som denne for karrieren, for livet og for kunsten?

For vi må snakke om karriere. Vi må snakke om alt det rundt. Hvordan henger det sammen? Vi har alle holdt i en illustrert barnebok. Vi har helt sikkert holdt i mange. Og vi har helt sikkert elsket dem, lest dem, reparert dem og kanskje til og med gitt dem i arv. Vi har strøket hendene over papiret, kjent duften av trykksverte, berørt omslaget, kanskje trommet en lyd på forsiden i takt mens vi leste dikt av Andre Bjerke og Inger Hagerup. Vi har studert fagre og fyldige damer av Vivian Zahl Olsen og eventyrlige kreasjoner av Mari Kanstad Johnsen.

Vi har beundret detaljene i Kristin Roskifte sin bok Alle teller. Takket Anna Fiske for hennes fortellerkunst gjennom tekst og tegning som beskriver livet fra hvordan vi lager barn og til hvordan vi snakker om døden.

Men hvordan lager man en barnebok? Hvor kommer ideene fra? Hvem bestiller illustrasjonene? Hvem bestemmer hvilke bøker som blir gitt ut? Noe av dette håper jeg at jeg finner ut av gjennom samtaler på telefon, e-post, kaffemøter og feltarbeid.

Dag 1: Inntrykk og avtrykk #

Christian og jeg tar bussen. Vi sitter sammen. Det er rolig helt til vi kommer til sentralstasjonen. Et hav av mennesker kommer inn. Tett i tett står bokmessefolket. Vi kan se illustratører med fargerike klær og skulpturelle briller. Vi kan se folk som vinker til hverandre. Turen er ganske rask til vi ankommer messeområdet og vi følger etter alle som går av og håper på det beste. Vi gikk av på riktig stopp. Billetten vår blir scannet. Vi får oss et bånd til å ha rundt halsen og en lomme til å ha billetten i. Også går vi til European Illustrators Forum (EIF) sin stand. Det er allerede mange på messen. Det er mange illustratører her også. Veggen med visittkort, plakater, illustrasjoner og fanziner fylles opp av unge håpefulle. Alle med drømmen om å skape bildebøker.

Jeg går rett på Anna Fiske og er veldig glad for at hun har tid til å ta en prat med meg. Anna Fiske er forfatter, illustratør og tegneserieskaper. Hun står bak en rekke bildebøker og tegneserier, både med egne tekster, og som illustratør for andre forfattere. Lekne, særegne strektegninger og kreativ nyskapning har gitt henne flere høythengende priser og utmerkelser, og flere av bøkene hennes gjør suksess i utlandet.

Og det er i utlandet vi er. Anna viser meg hennes bok Museum er blant 100 utvalgte i utstillingen The Braw Amazing bookshelf. Hun har skrevet og illustrert 67 bøker. En imponerende liste som du kan lese på hennes webside. Anna har alltid visst at hun skulle tegne og skrive bøker. Men selvom man vet det så kan det ta lang tid før man får sitt første prosjekt ut i verden. Jeg er nysgjerrig på når hennes første bok ble gitt ut og hun forteller at det tok rundt 6 år fra hun gikk på kunstskole og til hun begynte full tid med illustrasjon. Hun jobbet en dag i uken som formingslærer og omfavner den tiden. Hennes jobb som illustratør og forfatter inneholder mye formidling, foredrag og intervjuer i for eksempel podcaster så det å ha erfaring med undervisning er gull verdt.

Anna forteller videre at det å skrive, tegne og skape er krevende. Det tar alt i hele kroppen og det er viktig å gi plass til å tenke, til å skape nye ideer. Anna reiser ofte til sitt landsted i Skåne der hun ser på havet og tygger på tanker. Jeg tenker at det er veldig lurt å ta tid til å kna, jobbe med ideer og tekst på et annet sted enn der man jobber hver dag.

Hun liker å besøke messen for å få nye inntrykk, møte kolleger, oppleve mat, smak og dufter av Bologna. Messen gir mye inntrykk. “Det er gøy, slitsomt og fantastisk”, sier Anna. Mest av alt reflekterer hun over stoltheten i yrket som forfatter og illustratør ved å være på messen og se hvor stort det er og at man er en del av dette. Man kommer alltid hjem med noe man ikke visste fra før.

På veien gjennom hall 30 går vi innom den norske standen. Der møter vi Andrine hos NORLA og Svein Størksen fra Magikon. Alle småprater. Christian og Marie snakker om seminaret de deltok på dagen før. Svein forteller om hvordan bøkene kan endre litt innhold i sammenheng med oversettelser til helt andre kulturer. Som da de valgte å si nei til å gi ut boka Alle Teller i Iran. Det var flere deler av historien som forlaget ikke ville ha med, som det å ha menn og kvinner som bader i bikini på stranden, i tillegg til at det er en gjennomgående kjærlighetshistorie der to mennesker møtes og kysser hverandre før de gifter seg. Verden er så ulik. Her på messen kan man faktisk studere hvor detaljert man snakker om kropp og følelser i Norden i forhold til USA og England.

Vi går forbi utstillinger. Jeg møter på Trude Tjensvold og Elisabeth Moseng. Vi skravler litt og veksler noen favoritter før vi går videre. Min dag består av å forstå kartet over messen, hvordan henger hallene sammen og hva er det som finnes. Jeg møter en god venninne på kaffe før jeg besøker Pato Logico og Tangerina fra Portugal. I mine øyne har de helt nydelige publikasjoner. Jeg reserverer et par bøker til signering. For på messen er det flere utstillere som har invitert sine forfattere og illustratører til å snakke om sine utgivelser, til å holde et event eller signere bøker.

På ettermiddagen har jeg portfolio-review på EIF sin stand. Illustratører har satt seg opp på liste og vi har ca et kvarter per samtale. Det er spennende å se illustratører fra forskjellige land og med helt forskjellige stil, tone, ideer og drømmer. I en portfolio review synes jeg det er viktig å snakke om hva deltakeren ønsker seg. Hva drømmer de om? Hva ønsker de å gjøre? Jeg spør dem om å stille spørsmål også diskuterer vi sammen. Noen har akkurat gjort ferdig bachelorgrad og noen har jobbet i et annet felt og ønsker å satse på barnebokillustrasjon. I løpet av messen snakker jeg med rundt 20 unge lovende og på EIF messen snakker alle mentorene med godt over 150 stykker.

På kvelden tar jeg bussen tilbake til der vi bor. Jeg overså at bussen skulle snu på sentralbanestasjonen og måtte hoppe av i full fart og gå hjem. Jeg lot bagen stå med nye bøker, skiftet til nypolerte sko og gikk til byen for å møte en gjeng illustratører på en restaurant iblant bøker og delikatessevarer. Vi har blitt spleiset sammen av Tegnerforbundet som deler ut Bolognastipend hvert år. Vi snakker om drømmeprosjekter og deler hvorfor vi valgte illustrasjon som vårt yrke. 6 av 7 kunne fortelle at de har tegnet hele livet og at det har vært helt naturlig å jobbe med tegning og illustrasjon på en eller annen måte. Alle er i Bologna for å hente inspirasjon til å utvikle sine egne bøker i fremtiden. Det er viktig, givende og lærerikt å sitte rundt et bord med kolleger. Vi som vanligvis sitter mye alene i hverdagen kunne dele erfaringer, drømmeprosjekter og god mat før vi gikk hjem under den overbygde gangveien med åpne jakker for å kjenne på en snikende vind av vår.

Dag 2: En verden i miniatyr #

Det blir lite søvn og mange nye inntrykk. Etter en hel dag på messen og kveld med kolleger er jeg igjen på buss 35 fra der vi bor til Palazzo dei Congressi. Bussen er helt full. Jeg har snakket med mange illustratører fra forskjellige land. Noen har vært her før og mange er her for første gang. De er her for å hente inspirasjon. For å møte kolleger og forlag. For å se på utstillinger og være med på workshops og foredrag.

Messeområdet har ulike haller som er koblet sammen med uterom innimellom for pauser og et pust i bakken. Her er det forlag fra hele verden som stiller ut sine publikasjoner.

Hos Pato Logico fra Portugal har de boksignering. På Mumitrollet sin stand kan man se hvor stort lisensieringen er av varemerket. Mumin fyller 80 år i år. Rett ved siden av fyller Hello Kitty 50 år. Det er nyttig å gjøre research som illustratør. På messens websider kan man finne mye informasjon på forhånd om hvem som er der. Det er dog en helt spesiell opplevelse å kunne spasere på det oransje teppet fra land til land, stil til stil og plutselig oppdage en helt ny verden av historier, farger, komposisjoner og teknikker. Som Anna Fiske sa så blir man stolt av å være en som skaper illustrasjoner. Barnebokindustrien er stor og viktig. Det er overveldende og inspirerende å være her.

I Illustrators Corner er det mere enn 150 eventer. Programmet er tettpakket og det kan være vanskelig å navigere på nettsiden til Bolognamessen. De fleste anbefaler å bruke litt tid på dette i forkant av reisen.

Jeg hørte på en panelsamtale om kunstig intelligens og et foredrag om hvordan man får illustrasjonsoppdrag holdt av Saskia fra AOI. Sistnevnte var veldig bra, konsist og inspirerende. Rommet var fullt og publikum fikk en oppløftende og positiv slutt på dagen. Jeg fikk selv en portfolioreview hos Bonnier Books og kunne endelig sitte på den andre siden av bordet og snakke om mine drømmer. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å intervjue damen fra Bonnier om hun hadde råd til illustratører som vil lage barnebøker. Det ser ut som de fleste gir rådet om å følge den retningen man selv ønsker, om å dyrke det man er god på og om å lage en presentasjon som er enkel og konsis og forteller hvem man er.

Jeg tegner en tegning på en stor plakat og henger den opp sammen alle de andre sine tegninger også fester jeg et visittkort på Illustrators Wall. I was here. Mitt merke, mitt kort, en liten hilsen til de som går forbi. Kanskje er det mitt lille hjertekort som noen ser i forbifarten. Det er noe romantisk og spennende med Illustrators Wall. Jeg elsker tilfeldige møter. Man vet aldri når noe kan skje. Gilles og jeg møttes under en brannalarm på Central Saint Martins. Magien kan skje når man minst tenker på det.

Et avsnitt om planlegging #

For de som elsker eller hater planlegging. Kanskje ekstra for de som ikke liker det. Jeg har aldri likt tall eller excel ark. Jeg har lært meg å like det, akkurat som oliven, østers og tyggistyggende folk på offentlig transport. Jeg vil jo ikke være kresen på mat og heller ikke kresen på å lage det rammeverket som man trenger for å gjøre ting bra. Jeg har erfart og lært at planlegging og forarbeid er en av mine beste venner. Det å tenke på tid, budsjett og kvalitet på det jeg skal gjøre. Reisen til Bologna er planlagt. ( Noe helt annet enn da jeg var her sist helt i starten av min karriere som illustratør) Jeg har ryddet plass i kalenderen til læring og utvikling. Til å møte nye mennesker, hente inspirasjon, tegne, skrive, være frivillig på EIF stand, være representant for Grafill og være reporter uten pressekort for å melde tilbake hva som skjer.

Oppholdet varer i 5 dager, messen i 4 dager og forberedelser har vært omtrent like mange arbeidsdager. Prosjekt Bologna er finansiert av Grafill, stipend fra Tegnerforbundet og egne midler. Jeg er evig takknemlig for at det finnes tilskuddsordninger for illustrasjon og designbransjen. En vesentlig del av vårt arbeid består av læring, innovasjon og utvikling av faget. En del som ikke nødvendigvis har en direkte inntjening. Dette er viktig å dele for jeg får så mange spørsmål om dette når jeg snakker med studenter i undervisningsøyemed så dette er til dere.

En del av årets arbeidsdager bør gå til utvikling. Vi er vår egen bedrift. Vi skal skape vår arbeidsdag og vår drømmejobb. Her er noen ting som jeg synes er viktig i en drømmejobb: balansert arbeidstid, planlagt ferietid, spennende oppdrag, reise, god økonomi, realistisk planlegging, tid til kurs og læring.

Selv prøver jeg så godt det går å ha en dag per uke til å gjøre ting for oss på studio. Tid til å lese, gå på museum, til å teste ut noe nytt eller til å tegne uten en brief for å se hva det blir. Det er i denne utforskingen at nye ting oppstår og der pågående prosjekter hever og vokser akkurat som en surdeig må man gi ideer litt tid til å vokse fritt og vilt.

DAG 3: Hvem stiller ut og hva gjør de her? #

Onsdagen går med til å møte en hel gjeng fra den norske delegasjonen. Jeg snakker med NORLA, Gyldendal, Cappelen Damm og Magikon.

NORLA opererer som et informasjonskontor og driften er finansiert av Kulturdepartementet. De skaper nettverk, de fremmer norsk litteratureksport, deler kompetanse og tilbyr for eksempel tilskudd til oversettelser til andre språk. Jeg møter Andrine og Ellen på den norske standen der NORLA er til stede sammen med blant annet Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm, Egmont og Magikon Forlag. De jobber uavhengig og forteller om bøker fra alle forlag. Når en kjøper er interessert i rettigheter så videresender NORLA kunden til forlagene. NORLA er til stede på de store bokmessene som Frankfurt, London og Gøteborg i tillegg til Bologna for å aktivt promotere norske utgivelser.

Hver vår og høst velger NORLA ut et knippe fokustitler som de mener har ekstra potensiale ute i verden. Disse bøkene får ekstra synlighet. De fleste norske bøkene som utgis i utlandet, kommer ut på dansk, svensk, tysk, engelsk og polsk. Og heldigvis for illustratører og barnebokforfattere så reiser billedbøker over landegrensene mer nå enn før.

Jeg møter Eva Thesen fra Gyldendal. Hun er forlegger og er på messen for å kjøpe og selge bøker. Hun ser etter bildebøker som kan passe til det norske markedet og hun ser raskt om illustrasjonene vil fungere i Norge. På den andre siden forteller hun at Gyldendal selger mange rettigheter til de andre skandinaviske landene. Der illustrasjonsstil, fortellermåte og temaer er ganske like. Men plutselig er det interessenter fra helt andre siden av verden.

Eva forteller om en gang forlaget reiste ned med en fargekopi av Åshild Kanstad Johnsens første bok om Kubbe. Dette var før boka hadde kommet ut. En japansk delegasjon gikk forbi og fikk øye på Kubbe og rygget tilbake for å se mer. I dag er det Kubbe-fans over hele verden.

Jeg er nysgjerrig på hva som gjør at en bildebok får suksess og lurer på om Eva har svaret. Hun trekker frem eksempler på samarbeid mellom forfatter og illustratører som fungerer godt og hvor tekst og illustrasjoner spiller på lag og resulterer i særs gode bildebøker som "Bak den svarte porten", "Berre mor og Ellinor", "Anna og fugleproblemet" og "Mieko danser" for å nevne noen.

Hun forteller også om hvordan forlagene nå jobber med tekstredaktører og visuell redaktør. Når illustratører leverer skisser til bildebøker får de en faglig tilbakemelding på illustrasjonene når det også er en visuell redaktør med på laget i tillegg til den redaksjonelle kompetansen forlagene byr på.

Deretter er jeg heldig å få møte Anette S. Garpestad fra Cappelen Damm. Vi hadde avtalt på forhånd og jeg går fort mot den norske standen, drikker litt vann og hilser pent.

“Vi har hatt stor suksess med Anna Fiske” forteller Anette fra Cappelen Damm om Annas internasjonale suksess. “Jeg har alltid hatt tro på henne”, fortsetter hun. På messen bygger forlagene nettverk. Det gjør også illustratørene.

Anette deler tips til førstegangsbesøkende illustratører at de bør se på turen til Bologna noe man gjør for inspirasjon og holde seg oppdatert på det som skjer ute i verden. Det er også et sted for å bygge nettverk med andre kreative.

“Man må være klar over at mulighetene for å skaffe seg illustrasjonsoppdrag på en messe er veldig, veldig små. Det betyr ikke at man ikke skal reise, men at man må være realitetsorientert” forteller Anette.

Hun viser deretter frem boka Tøffe Maskiner av Line Halsnes som har både gutter og jenter som kjører lastebiler og traktorer som er typisk skandinavisk og som begynner å bli mere populært i andre land. Jo flere jeg prater med om barnebøker så danner det seg et mønster som helt sikkert er ganske opplagt. Fortellingene er en del av vår tid. En markør på det som rører seg i samfunnet og ofte nydelig kommunisert for at barn og voksne kan sitte sammen og forstå mer om alt det man skal lære seg.

Dermed kunne man tro at boka selger best som helt ny og aktuell. Anette legger til at de jobber masse med “backlist” fordi temaer som vi snakker og skriver om i dagens samfunn i Norge kan være super relevant i et annet land, en annen verdensdel om ti år.

Norske forlag publiserer oftest illustratører og forfattere som bor i Norge, som er tilknyttet landet. Agentene er som ambassadører for norsk kultur og representerer forfattere og illustratører til verden.

Helt på tampen nevner hun også at hvis man har en drøm om å skape bildebøker så er det for en norsk illustratør størst mulighet til å få noe vurdert og å bli sett av norske forlag.

Så her må vi sette i gang å lage presentasjoner og portfolios for å få alle de viktige fortellingene vi sitter på ut i verden!

Jeg er spent for jeg skal også treffe Svein Størksen som driver Magikon forlag. Svein er selv illustratør som har blitt forlegger. Dette er spennende for han står i en magisk posisjon med kunnskap på tvers av faget. Han forteller at han startet Magikon litt tilfeldig. Det var noen prosjekter han ville gjøre som ikke skjedde også er han gift med en annen kjent illustratør og bildebokforfatter, Kristin Roskifte, og de tenkte, kanskje vi skal gi ut den neste boka hennes selv?

Lysten til å bygge noe eget var stor og de brukte boliglånet for å finansiere den første utgivelsen: Jorda rundt på 29 bokstaver. Den er fortsatt en bestselger så noe magisk er det med Magikon.

Svein forteller at han ikke kunne masse om bokbransjen så han tok kurs og utdanning for å lære mer. Første gang han var i Bologna gikk han rundt med trillekoffert og bare noen få bokrettigheter til å selge. De begynte internasjonalt med en gang, selv boka het noe med jorda rundt. Jeg blir smittet av den ambisiøse og smilende Svein.

Jeg spør han om han kan gi meg en oppskrift på en god bok. Svein svarer entusiastisk og gir meg noen ingredienser som et godt og sympatisk budskap, underholdende, aktiviserende og pedagogisk.

Boka Alle sammen teller av Kristin Roskifte har mange av disse ingrediensene og har allerede blitt oversatt til over 40 språk. “Det er bra hvis bøker kan sette i gang samtaler”, forteller Svein. Han legger vekt på at samspillet mellom tekst og bilde skal være optimalt og forsterke narrativet.

Jeg spør han om et tips til illustratører. “Dyrk det du liker og det du er best på” sier Svein. Han legger til at det er viktig å ha ambisjoner, jobbe mye og finne sitt eget unike visuelle språk.

Jeg avslutter dagen med å spise is mens jeg observerer folk som går forbi. For selvfølgelig har de en iskremvogn på messen med lang kø. I køen blir folk forelsket, de ler og smiler. Jeg går innom utstillingene til Hong Kong, Sør Korea og Braw books. Deretter leser jeg tegneserier i comics avdelingen og blar igjennom bøker i messens bokbutikk.

På kvelden fyller jeg opp med tortellini i buljong, et glass Pignoletto, en Grappa og en iskrem. Det er hyggelig å være flere i lag for å snakke om alle opplevelsene og rikdommen av nye erfaringer.

DAG 4: En siste runde #

Den siste dagen starter med portfolio Review på EIF sin stand. Jeg snakker med 6 unge illustratører om deres portfolio og karriere. Det er spennende å møte så mange kolleger fra hele verden på så kort tid. Vi runder av ved 12 tiden. Siste dagen har fortsatt program men noen begynner å pakke tidligere. Mange har reist hjem. Sammen med Christian og Marie tar vi en siste runde blant bøker fra Spania, Tyskland, Estland, Frankrike før vi snakker med Evy Tillman fra Oslo Literary Agency.

“De mest vellykkede bildebøkene er som oftest laget av en og samme person” sier Evy og viser Nora Dåsnes sin bok Tapt Anrop. Man eier og utvikler boka på en annen måte, legger hun til mens hun forteller om Dyrene sover som er en veldig vellykket bok laget av to, Mari Kanstad Johnsen og Kjersti Skomsvold.

Jeg valgte å reise sammen med Marie og Christian i en forhåndsbestilte taxi fra messen til flyplassen, selv om mitt fly var litt senere på ettermiddagen. Messen var nesten over. Jeg fant meg et stille sted så jeg kunne ta en høneblund. Der satt jeg på en rød metallstol med rutemønster der jeg lente meg over håndbagasjen min så ingen skulle ta de nye bøkene mine.

Jeg duppet av til lyden av forbipasserende folk og våknet av at min kulepenn falt ned på terrazoflisene. Nå var det min tur til å gå igjennom sikkerhetskontrollen. Jeg tar ut det som skal kjøre selv gjennom skanneren og skyver den røde trillekofferten etter på det automatiske båndet. “Avanti” roper de og veiver med armene. Takk for nå Italia, vi ses snart igjen.

Jeg dupper av på flyet. Sammen med resten av passasjerene blir jeg del av et snorkekor mens jeg drømmer om å gi nytt liv til gamle ideer og gjenglemte tegninger.

Ses 8 april 2024!

Snikk snakk med Sam Arthur, Mari Kanstad Johnsen, Trude Tjensvold og Åshild Kanstad Johnsen #

I forkant av messen tok jeg en prat med folk jeg kjenner til i bransjen som har vært der før. Jeg ønsket meg noen tips og innspill til hvordan jeg burde planlegge min tur. 

Sam Arthur #

Først ut var Sam Arthur, grunnlegger av Flying Eye Books og Nobrow i London. Vi gikk på Central Saint Martins på samme tid og han er en av de som virkelig har fått illustrasjonsbransjen til å skinne med fantastiske utgivelser. Han har vært der med sitt forlag de siste ti årene og forteller at dette er den viktigste arenaen for dem. “ Det er ingen andre bokmesser som har så mange barnebokforlag fra hele verden samlet på et sted. “ forteller Sam. De besøker også bokmessen i Frankfurt jevnlig i tillegg til store biblioteksmesser i USA som TLA og ALA. Han forteller også at de har vært på bokmessene i Shanghai, Beijing og Salon de Jeunesse i Montrieul. Det er mange spennende steder å møte bokbransjen i hele verden. Barnebokmessen i Bologna kommer opp blant den viktigste blant de jeg har snakket med den siste måneden av forleggere, redaktører og illustratører. Sam deler et par tips til illustratører som er på messen første gang at det er lurt å gjøre research. De fleste fra forlagene jobber i salg og markedsføring. Uansett, hvis man ønsker å stille spørsmål til noen, vent alltid til de er ledig og ikke sitter i et møte. Han forteller videre at det er spennende å få med seg så mange panelsamtaler og eventer i Illustrators Corner som mulig og ikke minst: spis og smak på all den gode maten Bologna har å by på! “Den første gangen jeg var der med Flying Eye Books løp vi med gode joggesko fra stand til stand, fra møte til møte med bøker i en trillekoffert.” - Sam Arthur, Flying Eye Books.
https://flyingeyebooks.com
https://nobrow.net

Mari Kanstad Johnsen #

Mari Kanstad Johnsen har jobbet som illustratør i 12 år og hennes første bok ble utgitt i 2012. Hun er ikke på messen i år men har besøkt Bologna og flere andre messer før så jeg skrev en epost til henne for å spørre om et par ting før jeg reiste. Mari er en av Norges beste bokillustratører. Det er det ikke bare jeg som synes for hennes bøker er blitt gitt ut på over 20 språk. Hun vant også nylig den gjeve prisen fra New York Times som kårer årets beste barnebok med boka Dyrene sover sammen forfatter Kjersti Skomsvold. (Hurra!) Mari forteller at agentene som er tilknyttet forlagene har ansvar for å selge rettigheter til utlandet. Mari sine bøker er blitt oversatt til blant annet svensk, fransk, tysk, engelsk, koreansk, kinesisk, persisk, arabisk, tyrkisk, spansk og dansk. Jeg spør henne hvordan barneboka blir til og hvordan forlaget er involvert i prosessen. Mari forteller at redaktørene kommer med innspill underveis på det visuelle, gjerne ting som er viktig i forhold til historien. Hun legger til at hun får hjelp på retning, fokus og struktur når hun selv skriver teksten. Jeg tenker symbiosen man får i et samarbeid er gull verdt og en viktig faktor i hvordan bøkene blir til. Alle med hver sin erfaring og hver sin bakgrunn smelter sammen mot målet om å lage den beste boka. Videre så spurte jeg Mari om hun kunne dele et par tips til illustratører som skal på messen for første gang. Hun forteller at det kan være overveldende mye bøker så det er fint å peile seg ut noen forlag man er interessert i. Hun synes ofte det er mye bra i de nordiske landene og i Sør-Amerika. Deretter er det fint å se utstillingene, høre på diskusjoner og kanskje hilse på folk i forlag man har mailet mye med.
http://marikajo.com

Trude Tjensvold #

Trude Tjensvold har jobbet som illustratør i 30 år og skrev sin første bok i 2016. Men hun har vært illustratør siden ca 1995. Jeg snakket med Trude i forkant av messen og siden hun skulle dit så var jeg heldig å treffe henne underveis. Hun har vært her før og deler noen tips til de som skal besøke messen for første gang. “Det er først og fremst veldig inspirerende.” forteller Trude. “Messa legger stor vekt på illustrasjon, det er et fint sted å plukke opp nye trender og friske uttrykk. Det er også en fin mulighet til å pleie nettverk, både med forlagsfolk og kollegaer. I tillegg er Bologna en veldig hyggelig by som er vel verdt å ta en kikk på. Og masse digge restauranter!” Trude pleier å kjøpe et to-dagers pass ( som man må kjøpe minst en uke i forveien for å få halv pris som illustratør). Hun reiser tidlig på morgenen og bruker hele dagen til det stenger. Helt til man blir overstimulert og mett. Trude forteller at hun bruker første dagen på å få en oversikt over de standene hun vil gå tilbake til for å se nøye på. Dessuten er det viktig å få med seg illustrasjonsutstillingene og selvfølgelig få med seg en tur i byen. Det er et fint sted å møte kolleger og kunder tidlig kveld på Piazza Maggiore. Jeg har mange spørsmål om hvordan en barnebok blir til og Trude deler hennes erfaring med oss. For en barnebok er et stort samarbeid som tilslutt blir det du holder i hånden og leser for barna. Som illustratør og forfatter så har man en ide, en tekst, en tegning og en beskrivelse på hva man ønsker å gjøre. Så fort man er i kontakt med et forlag så har man et team. Trude forteller at redaktørene kommer med tilbakemeldinger på tekst og historie. “Det er vanlig (og veldig nyttig) å gå noen runder med hver bok. Det er alltid bra med et fersk blikk på et bokprosjekt, og de beste redaktørene er flinke til å veilede uten å ta styringa. Det er forfatter sitt verk. Men redaktørene har til oppgave å sikre at den litterære kvaliteten blir god nok for innkjøpsordningen. Min erfaring er at de ikke blander seg i illustrasjonsjobben”, legger Trude til. “Du ser også en del illustratører som prøver å få kontakt med forlag for mappevisning og kanskje henger opp visittkortet sitt på ‘Illustrators wall’. Vet ikke hvor mye som kommer ut av det - for oss som bor i Norge er det jo ikke så relevant kanskje i og med at norske vilkår er stort sett mye bedre enn det du får i utlandet, selv om vi klager fælt ;-) Men det er jo en mulighet da!“ Trude Tjensvold
https://illustratorene.no/#tru...

Åshild Kanstad Johnsen #

Jeg tar en prat med Åshild over internett. Det er som å sitte i samme rom. Åshild Kanstad Johnsen er illustratør og skaperen av Kubbe. Hun var på Bolognamessen våren 2010 før Kubbe hadde blitt publisert. Åshild forteller at NORLA og Gyldendal ville representere boka. “ Nå skjer det” tenkte Åshild og bestemte seg for å dra til messen. Hun fløy til Milano, sov over hos en hun kjente der før hun toget til Bologna. Åshild smiler og forteller om den fine reisen, om hvor vakker hun synes Bologna byen var. Da hun kom til messen fikk hun et helt annet inntrykk. Området rundt er grått og strengt. Mye av bygningsmassen er fra 50- og 60-tallet som heldigvis idag er omringet av store furutrær. Hun har høy puls og synes det er vanskelig å orientere seg. En av de første hun møtte var Svein Størksen fra Magikon forlag der hun hadde utplassering som student noen år tidligere. Åshild deler rådet Svein ga: “ Bare gå fort langs de lange alleene også stopper du der du ser noe spennende.” Og stoppe opp der det var noe spennende gjorde også en liten gjeng japanere da de gikk forbi fargekopien av Åshild sin Kubbe. Det var et japanske TMS som ville ha en bit av hennes verk. Åshild fikk en telefon fra Eva Thesen hos Gyldendal, hun møtte japanerne og sånn begynte det. Kubbes vei mot stjernene. Vi nikker til hverandre over internettet. Det er en helt super instruks som virker like bra idag som da som kan hjelpe på når man er disorientert, veldig inspirert og dødssliten. Åshild legger til at det å møte andre illustratører er givende. Hun synes det er et veldig fint miljø å være del av og at illustratører seg imellom er flinke til å ta vare på hverandre.