Demokratisk og eksperimentelt
Gå til innholdetGrafills lokaler har den siste tiden vært preget av farger, former og teksturer printet lagvis. Utstillingen Risografi i Norge løfter frem en trykkteknikk som kanskje ikke er av de mest kjente, men som med sine mange muligheter og faktisk også bærekraftige kvaliteter nå ligger an til å få en renessanse på alvor.
Tekst Dorthe Smeby
Foto Alex Asensi
– Utstillingens utgangspunkt er å vise omfanget av risotrykk som er blitt laget i Norge i løpet av de seneste årene ettersom teknikken har økt i popularitet. Vi håper også at utstillingen kan vise mulighetene som ligger i teknikken og gi flere en introduksjon til risografi, sier Ann Kristin Støland.
Stipendutstillingen er initiert av Ann Kristin Støland i samarbeid med Norsk Risoforening, og er den hittil største samlingen av norske riso-trykk. Støland er utdannet grafisk designer med master fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen, og jobber i kunstfeltet som kulturarbeider. Hun driver Pamflett, et publiseringsverksted for kunst og design, og kunstbokmessen Bergen Art Book Fair på fulltid.
– Hvordan ble du kjent med og begynte å interessere deg for risografi?
– Den jobben jeg har i dag startet med en interesse for fanzineformatet for ti år siden, og det var også gjennom dette miljøet jeg lærte om risografi. Risografi hadde lenge vært populært i utlandet, og det fantes kun én risograf i Norge på den tiden, som tilhørte Jessica Williams. Jessica traff jeg gjennom et fanzinearrangement jeg og min kollega Fredrik Rysjedal organiserte da vi satt i Grafills lokalstyre i Bergen. Siden har jeg jobbet sammen med Jessica på ulike prosjekter, og nå sist på utstillingen hos Grafill sammen med Risoforeningen og Benjamin Hickethier.
Risografi som trykkteknikk ligger og vaker et sted mellom det analoge og digitale, i et interessant skjæringspunkt som gir mange muligheter. En risograf ser mest ut som en kopimaskin, men fungerer etter samme prinsipp som silketrykk hvor man trykker lag på lag. Dette gjør det mulig å produsere trykksaker i farge for en rimelig penge, i små opplag. Navnet kommer fra den japanske produsenten Riso Kagaku Corporation, som lanserte sin første riso-maskin i 1980. Den ble laget og markedsført som en billig måte å produsere store mengder trykksaker på og ble raskt populær, men ble på grunn av blant annet lang tørketid og prosessen med å trykke et bilde i fire farger byttet ut til fordel for laserskriveren. Og bærekraftig hvordan, spør du kanskje? En riso-skrivers blekk har tradisjonelt vært basert på soya-bønner, og maskinen i seg selv bruker svært lite strøm. I følge Norsk Risoforening har Riso også produsert en modell drevet på solceller, til bruk i land med begrenset pålitelig strømtilgang.
Demokratisk og eksperimentelt #
Verkene i utstillingen er laget av ulike kunstnere, designere, musikere og forfattere, hvor de aller fleste er levert inn gjennom open call.
– Utstillingen er ganske demokratisk, den viser både ulike nivåer og bredde i uttrykk. Jeg vil også anbefale alle å avslutte runden i utstillingen i “riso-butikken” hvor plakater og bøker fra utstillingen er til salgs. All inntekt går direkte til skaperen, sier Støland.
– Hvordan går man frem når man skal riso-trykke, og hva er viktig å tenke på?
– Risotrykk foregår mye på samme måte som silketrykk, hvert fargelag trykkes hver for seg lagvis. Forskjellen er at når det trykkes så skjer dette digitalt fra datamaskinen til risografen. Og mens silketrykk gjøres for hånd skjer risotrykk maskinelt. Likevel er det flere variabler som kan påvirke trykket - det kan være innstillinger som hastighet og trykkpress, men også papirtype, alder på blekk, vedlikehold av trommel og temperaturer. Hvilken rekkefølge en trykker de ulike fargelagene vil også påvirke resultatet. Men man behøver absolutt ikke beherske alt dette for å trykke.
– Hva er så fordelene med risografi fremfor andre mer kjente trykkmetoder som for eksempel silketrykk?
– Det mest åpenbare er at det er raskere og billigere enn silketrykk, det kan trykkes i andre farger, og er mer miljøvennlig enn digitalprint. Det som også følger fordelene “raskt og billig” er mulighetene for å eksperimentere med stensiltrykk/plantrykk. Jeg tror jo også at risotrykk kan fungere som en inngang til andre teknikker som silketrykk, da risotrykk er noe enklere å komme inn i om en har tilgang til en maskin i nærmiljøet. Det er likevel noen begrensninger i risotrykk som ikke finnes i like stor grad i silketrykk, eksempelvis at du kan trykke på ulike flater og blande farger selv.
- Har du noen råd til utøvere som ønsker å eksperimentere med riso - hvor begynner man?
– Start med å undersøke hvilke riso-trykkeverksteder som finnes i nærheten, og hør om du kan få opplæring. Ofte gjør vi opplæring på Pamflett i forbindelse med et trykkeprosjekt en har, og av og til gjør vi egne introduksjonskurs. Man kan også finne mye informasjon på nett, men man lærer best ”hands on”!