Der noen illustrerer på papir og skjerm velger andre å uttrykke seg på offentlige vegger. Gatekunstneren Argus bor og jobber i Bergen, og begynte med street art som en protest mot dårlig bymiljø og handlingslammede politikere.

Av Dorthe Smedby

– Jeg tror verden kunne vært et like bra eller dårlig sted uten gatekunst. Men gatekunst fyller likevel en rolle, spesielt når den går inn i områder der planleggere eller utbyggere har fått frem lite menneskevennlige miljøer; mye asfalt, betong, konstruksjoner i stor skala, biler, eksos og dritt. Her kan gatekunst kan ha en rolle i å få frem kontraster, få folk til å stoppe opp, tenke, skape litt friksjon - eller bare få frem litt glede og smil, sier gatekunstneren Argus.

Etter at street art for alvor fikk fotfeste som anerkjent kunstform på 90-tallet er dekorerte husvegger i dag et høyst vanlig syn i de fleste byer med kulturell respekt for seg selv. Argus har blitt et kjent navn etter utallige veggdekorasjoner i Bergen over en årrekke, som også er byen mange regner som hovedstaden for gatekunst i Norge. Den ikke-kommersielle og noen ganger aktivistliknende bevegelsen, ofte med en samfunnskritisk snert og underliggende kommentar, har som oppgave å overraske på steder du minst venter det. I møtet med enkle illustrasjoner med et tydelig budskap trengs ingen forklarende tekst, og ofte brukes både ironi og humor som illustrative virkemidler.

– Hvordan jeg begynte med gatekunst er også avhengig av hvordan man definerer gatekunst, sier Argus.

– Jeg har alltid eksperimentert med teknikker og stiler, og har jobbet på mange av de samme måtene siden jeg var liten. Det begynte vel som en protest mot dårlig bymiljø og handlingslammede politikere - jeg tenkte ikke på det som gatekunst der og da. Men Bergen er en liten nok by med stor oppmerksomhet rundt mediet, så det ble fort plukket opp og kommentert. Det var alltid bare masse positive tilbakemeldinger. Og så ballet det på seg! Det er noe herlig befriende med å male ute der alt må sitte på første forsøk - og så er man ferdig med det. De fleste er avslappa og opptatt av det genuine med gatekunst som en anarkisk åpen scene. 

Selv om street art har fått både bedre fotfeste og rykte med årene er det fortsatt karakterisert som vandalisme og hærverk av mange - noe som også fører til at de fleste gatekunstnere forståelig nok velger å holde seg anonyme. Etter at britiske Banksy gjorde estetikken som oppstår ved bruken av stensiler, sjablonger og sprayboks allment kjent gjennom en enorm arbeidsmengde på vegger over hele verden, fire bokutgivelser og massiv medieomtale, har nå kunstsamlere rettet øynene mot gatekunst-scenen, selv om praksisen fortsatt er ulovlig. Fra å konsekvent male over alt av gatekunst gir myndighetene nå de ansatte på t-banen i den britiske hovedstaden spesialopplæring i hvordan kjenne igjen en ekte Banksy, for ikke å gjøre feilen ved å ødelegge et av hans verk (hva som skjer med arbeidene til mindre kjente gatekunstnere forblir usagt). Og beviset på at street art begynner å bli satt pris på som kunstform for alvor kom i 2007, da et av arbeidene til nevnte Lonndon-kunstner gikk for 3 millioner kroner hos auksjonshuset Sotheby's.

– Hvor viktig er street art som kunstarena?

– Gatekunst kan også fungere som en introduksjon til det øvrige kunstfeltet. Gatekunst er noe som trenger seg litt på, noe man ikke kan unngå og noe som ikke er omgitt av fancy språk og ulike terskler. På denne måten kan gatekunst ha forskjellige positive roller, uten at den derved nødvendigvis blir viktig. 

Motivflyt

Motivene blir til ved det Argus selv beskriver som én av to prosesser; enten ser han en tom vegg som trenger dekor eller han går på leting etter vegger som passer til motivet han allerede har skapt. Ofte er det konteksten på gaten som gir ideene - eller fordi stedet skriker etter en kontrast eller å mykes opp. Når motiver jobbes frem fra fantasien fokuseres det på spesifikke ideer eller ulike visuelle effekter.

– Hva slags teknikk bruker du?

– Rent praktisk har jeg jobbet mest med stensiler og spraymaling. Først og fremst fordi det er kjapt og enkelt på gaten - noe som kan være greit når man ikke nødvendigvis har alle tillatelsene ordnet på forhånd. Samtidig liker jeg stensilarbeidet. Jeg liker å bruke tid på forberedelsene, liker å jobbe frem det resultatet jeg ønsker i ro og fred og jeg setter også prist på de håndverksmessige sidene ved det. Jeg er derimot ikke så glad i spraybokser, de er noe dritt egentlig… Men de er jo veldig praktiske og renslige. 

– Hva vil du si med motivene dine?  

– På samme måte som motivene springer ut av forskjellige tilnærminger varierer det også hva jeg ønsker å få frem. Det kan være alt fra det nærmest banale og enkle ideologiske utsagnet, til tanker om de fragmenterte elementene som sammen utgjør ideen om et helhetlig menneske. Om det er noen samlende mening med det, så er det heller selve handlingen bak gatekunsten jeg vil noe med. Det å gå inn i et aktivt engasjement med de bygde omgivelsene og supplere, endre på meninger, skape kontraster og få frem reaksjoner. Det enkelte motivet er ofte underordnet den konteksten det plasseres inn i. Det er kanskje noe av det som først å fremst skiller gatekunst fra gallerikunsten; å måtte forholde seg til en bakgrunn man ikke har skapt selv, en kontekst som allerede er meningsmettet på en måte som et hvitt lerret på en hvit vegg aldri kan bli.