Torpedo Press har fornyet kunstbokforleggeriet i Norge, blant annet ved å orientere seg mot utlandet. Innovasjon, uavhengighet og samarbeid har vært veien til Bokkunstprisen.

Tekst Audun Vinger
Foto Niklas Lello

Barcode. Smak på ordet. En gang føltes det like fremmedgjørende men samtidig like underlig fremtidsforlokkende som bitcoin eller blockchain. Modernitetens hageby ved vannkanten, kapitalismens små tårn, Det Nye Norge med glinsende fasader. Merkelig raskt har området gått fra å være flunkende nytt til å være nesten glemt, grodd inne av bygningsarbeidere som reiser nye kulturpalasser som dekker til fjordutsikten ytterligere; Deichman, Lambda, snart kommer vel Munchies også. Vy-gjengen holder som alltid stand ved Spor 19 på den andre siden av strekkoden.

Da jeg skal ned til Torpedo Press for å møte Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg i deres naturlige, profesjonelle habitat i kontorlokalene og visningsrommet deres nettopp i labyrinten ved Barcode, er det nesten så jeg ikke finner veien, og ser meg nødt til å bruke Google maps på telefonen, og det i min egen by som jeg som regel kjenner som den beryktede bukselommen. Slike golde kultur&business-strøk har vist seg like levedyktige omgivelser for samtidskunst som de forsofne men sjarmerende lokalitetene som den fine lille rønna de hadde ved Hausmania-svingen da Torpedo først startet en liten bokhandel og gryende publiseringsvirksomhet i 2005. En samtidskunstscene som har vokst enormt i løpet av disse årene, slik kunsten og kulturen og samfunnet alltid gjør i slike tidsklynger. Noen ganger kan jeg ta meg i å føle at årtusenet egentlig bare nettopp har begynt, men vi er jo snart over i «the roaring twenties» allerede! Adskilige ismer skal og bør ha kommet og gått i mellomtiden.

— Vi er veldig glade og overrasket over å kunne motta Bokkunstprisen, sier de to lavmælte forleggerne. Men det er sannelig ikke mye nøling ved arbeidet og innsatsen de har lagt ned i arbeidet og virksomheten sin.

Grunntanken bak Torpedo Press er fortsatt den samme som da de startet opp. Ikke bare har de dekket den sitrende samtidskunstscenen de siste femten årene, ved å gi ut kunstbøker, kataloger, pamfletter og essays, de har fasilitert den — med andre ord latt kunst foregå i det utstillingsrommet en boktrykksak faktisk også kan være. Alle utgivelsene deres, og det er blitt mange etterhvert, er interessante, pene, annerledes, utforskende og teknisk vellagede. Ikke verst, det? De er med det naturlige mottakere av Bokkunstprisen i år. Men hvordan startet det hele?

— Ideen om å gjøre noe fikk vi da vi jobbet sammen i bokhandelen på Museet for samtidskunst i Oslo, forteller Tandberg og Olaussen, som forsøker å se tilbake gjennom egne ismer.

De forteller at de var spesielt interessert i utviklingen av artists´ books; bøker utgitt i små opplag av kunstnere selv, men som det ikke var noe godt samlet system for.

— Artists´ books og andre små trykksaker sto sterkt i den norske samtidskunsten på 60/70-tallet, tenk på miljøet rundt Gras, og flere publikasjoner i nyere tid også, men å tenke på det som en slags forlagsvirksomhet var det ikke mange andre som holdt på med da vi først begynte å jobbe med det. Helt fra starten av begynte vi å orientere oss mot utlandet.

Det vesle butikklokalet hadde ikke mange titler til salgs, og de fleste som brukte butikken og ba dem selge tingene sine i den første tiden var folk i skjæringsfeltet mellom undergrunnsmusikk og samtidskunst.

— Vi ønsket å bidra til en større interesse for denne kunsten og måten å formidle den på. Turen til New York Art Book Fair i 2006 for å hente inn bøker skulle bli viktig på flere vis, og møtet med organisasjonen, bokhandelen og utstillingsrommet Printed Mattter Inc var inspirerende, sier Tandberg.

— Vi kjente godt til arbeidet deres fra før men det var stort å være der og treffe menneskene bak.

Det var også der de kom frem til grunnkjernen ved arbeidet og det å samarbeide med andre likesinnede. Revolver Verlag og organisasjonen Book Works i London var andre inspirasjonskilder.

—Bedre salg er nå én ting, men det aller viktigste er nettverk og vennskap, sier Olaussen, og det høres nesten ut som en maksime, et slagord som kunne blitt skrevet med Letraset og hengt opp på veggen som et samtidskunstens inspirational quote.

— Artists´ books, pamfletter og essays er og blir ganske smale utgivelser, men når man skjønner at det er en stor liten verden der ute med likesinnede, kan det likevel være en mulighet. Alle bøkene våre er utgitt på engelsk, og de mennskene vi møtte på New York Art Book Fair den gangen, og senere på bokmesser rundt om i verden, er venner vi fortsatt har i dag.

De fant fort ut at Torpedo var et sted der kunst kunne oppstå, mer enn bare en passiv formidler. Stedet i Hausmannsgate ble et sosialt møtested for en hel generasjon av hovedstadens iltre samtidskunstmiljø.

— Det var arrangementer inne der ukentlig. Vi var galleri og konsertsted, var i lysløypa for mange andre små kunstnerdrevne gallerier som Bastard og Rekord som herjet i de årene. Det var som en åpningsbonanza hver eneste torsdag i Oslo. Det ble veldig mye varm Tuborg noen år, ler Tandberg.

De som var tilstede kan huske en herlig og dekadent og bekymringsfri tilværelse i Oslo i de årene, var det kun en drøm? Det kan virke slik, men alt engasjementet rundt Torpedo og jentene som drev sjappa og forlaget gjorde også at de ble oppdaget av de store kunstinstitusjonene, som forstod at Torpedo kunne gi dem god distribusjon ut til nye steder de ellers ikke hadde tilgang til. Ikke bare hjelpe til med distribusjon, men også bidra med et essensielt og verdifullt godkjent-stempel. Torpedo gjorde et samarbeid med Nasjonalmuseet i 2006, Momentum i Moss i 2008, og de vil spesielt trekke frem samarbeidet de gjorde med direktør Tone Hansen og redaktør Caroline Ugelstad i sammenheng med den meget flotte katalogen til Fluxus-utstillingene der i 2010-2011. En utgivelse som også fikk utmerkelsen Årets vakreste bok 2011. Siden er det blitt mange flere slike jobber, sist sett i den strøkne utgivelsen Krabbe i sammenheng med Marianne Hurums utstilling på Lillehammer Kunstmuseum. Uten at økonomien i det nødvendigvis er så stor.

— For prosjekter som Torpedo finnes det ingen rike onkler, slik mange kunstnere har. Den rike onkelen må i så fall være Kulturrådet.

Dessverre er det vanskelig å få med seg kjedebokhandelen på å føre utgivelser som deres. Tidligere kunne de poppe innom steder som ARK på Egertorget og Tanum Karl Johan og legge igjen nye utgivelser, men sånn er det ikke lenger

— Og det er jo folk som jobber på samme måte som oss, som vi kan dra sammen med. Det er derfor vi opprettet NAP, eller Nordic Art Press, en felles plattform og et nettverk for distribusjon og formidling av nordiske kunstbøker i samarbeid med Eller med a, sier Tandberg. Og her igjen ser man inspirasjonen fra turen til kunstbokmessen på Manhattan, og hvordan de har lyst til å legge til rette for et stort mangfold. NAP bestyrer bokhandel på Kunstnernes Hus i Oslo, og her vises fellesskapet frem på demokratisk vis: For å synliggjøre hver enkelt utgivelses-praksis på de forskjellige nordiske kunstbokforlagene er utvalgte forlag i fokus i avgrensede tidsperioder.

— Vi arbeider for tiden aktivt med tanke på å få på plass en innkjøpsordning også for denne typen bokpublikasjoner. Det er viktig å få spredd dem, og det er også viktig å huske på at det ikke er ferskvare. Man må ha et langsiktig perspektiv, og se for seg bokas videre liv. NAP skal også fungere som en slags pågående samtale om hva det innebærer å publisere.

Således har Torpedo Press mye til felles med det meget vitale, uavhengige litteraturfeltet som har vokst frem i Skandinavia de siste tyve årene, med poesi, poetikker og essay, eksperimentering med form og formater, chapbooks og liknende.

— Vi har hatt mye å gjøre med folk som forlaget House of Foundation i Moss, og Audiatur og også møtt mange nordiske aktører fra dette feltet på messer i Berlin og New York.

Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg er glade i å være hands-on i arbeidet med bokverkene, om vi kan kalle dem noe sånt. Selv om det er et stort spenn i utgivelsene, har følger de alt ved prosessene og utviklingens forskjellige faser. Fra ide til utvikling, redigering, formgivning, distribusjon, og å realisere bokens innhold og lede ideene ut i verden.

— Hver bok har sitt kretsløp, hver bok har sitt samarbeid, forteller Olaussen.

— Designeren vi velger å jobbe med på det enkelte prosjeket er den som velger trykkeri og gjør all den typen avgjørelser. Det ser kanskje ut som at vi har en lite helhetlig designprofil når vi ser på vår samlede produksjon her nå, men det har vært viktig for oss å fremheve den enkelte boken og kunstnerens innhold, fremfor å profilere forlagets og «vår stil».

Olaussen og Tandberg forteller at de også har tenkt mye på dette med prising som en del av selve prosjektet. De ønsker at boken skal være tilgjengelig og dermed speile noe av prosjektets innhold også.

— Eksklusivitet har ikke vært noe viktig poeng for oss, selv om enkelte titler såklart har gått tomme veldig fort. Vi har ikke operert med editions og sjeldne, nummererte utgaver og slike ting. Men dette er jo også litt opp til kunsteneren selv. Noen vil jo helst at det skal være for de få. Vi har også den fordelen med å være en bokhandel, så vi kan se på det fra den siden også.

Olaussen og Tandberg leker også med ideen å gjøre noe med den store samlingen av andres små og store utgivelser de under årenes løp har opparbeidet seg, utgivelser de ikke vil selge. De omtaler det som arkivet, som nå katalogiseres i forskjellige esker og en stor, dominerende sort hylle på den ene langveggen.

— Bokhandelen vår her nede er uansett skalert ned nå. Den ble uansett mer og mer til et sted folk la fra seg bøker enn et sted vi solgte bøker. Det er selvfølgelig fortsatt mulig å stikke innom oss, vi har et lite kuratert utvalg av internasjonale kunstnerbøker til salgs, men de fleste bøkene vi selger nå er våre egne utgivelser.

De forteller at de også har tenkt til å gå litt ned i frekvens, og heller jobbe mer inngående med enkeltprosjekter. Nylig oppnådde de også suksess med en kunstbokenkeltutgivelse om arkitektur, Concrete Oslo, og det ga sikkert mersmak til å jobbe videre med.

— I starten var vi nødt til å orientere oss mot utlandet, men det har forandret seg noe nå. Det går også an å tenke mer lokalt på enkelte av prosjektene. Boken vi har jobbet med en stund, Jonas Ekebergs Postnordisk – Den nordiske kunstscenens vekst og fall, vil jo også være et lokalt bokprosjekt.

Et bokprosjekt som også utfordret ideer om utstillingsrom og formater, var deres involvering i den livlige utstillingen The Situationist Times: Same Player Shoots Again! kuratert av Ellef Prestsæter og Torpedo som fant sted i lokalene deres i fjor, og senere ved Malmø Konsthall. Utstillingen reiser videre til Museum Jorn til høsten og tar utgangspunkt i det legendariske tidsskriftet The Situationist Times og et ikke-utgitt syvende nummer om flipperspillets natur og utbredelse. Det er også laget en sinnrik online-publikasjon der man aktivt kan lese gjennom digitale, komplette reproduksjoner av de seks numrene som ble publisert, samtidig som man ser videointervjuer med tidskriftmakeren og kunstneren Jacqueline de Jong.

— Med The Situationist Times-arbeidet hadde vi lyst til å gjenspeile metodikken, ikke bare reprodusere gammelt stoff som en souvernir men følge videre inn med nye lesninger, slik at ideene får bedre effekt, i et samspill. Dette skal vi også ta videre når vi nå er i arbeid med antologien These are Situationist Times i samarbeid med Prestsæter, som foruten å behandle de seks numrene av tidsskriftet som utkom i årene 1962-67 vil presentere materialet om flipperspill med kontekstualiserende nyskrevne tekster. Flippermaterialet var ikke kjent før det ble vist i utstillingen på Torpedo. Boken vil være et bidrag til historien om kunstnerdrevet publiseringsvirksomet og utarbeides i dialog med de Jong selv.

Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg ser rundt seg på bunkene av utgivelser de har stått bak de siste fjorten årene, og på lokalitenene ved Barcode. Det kommer innom en kunde som er på utkikk etter en spesiell sak. De leter gjennom noen esker, den må da være her et sted?

— Lokalene brukes nå til lesesirkler og litt utstillingsvirksomhet, men det er bra å slippe ukentlige arrangementer, smiler de.

Tuborg nytes best når den er ordentlig kald.