På innsiden #

Omsider er jeg fremme ved den avtalte holdeplassen, der Vivian står og venter på meg, imøtekommende og nærmest som en gammel bekjent. Vi spaserer ned til huset hennes; et slags moderne kråkeslott med rare vinkler og tårn på taket. Ikke helt ulikt Tusendørshuset til fru Pigalopp. Jeg får hilse på Per, Vivians mann, og med stor gjestfrihet geleider de meg inn på kjøkkenet, der det er dekket til lunsj.

Vi snakker om løst og fast, og jeg fisker frem en gammel lefse av en bok som jeg har hatt i førti år; Barnas egen sangbok av Jon-Roar Bjørkvold og Vivian Zahl Olsen, med håndskrevet dedikasjon fra min mor inni. De smiler av den velbrukte boken, og Vivian forteller at dette var et av hennes første oppdrag på 70-tallet. I 2016 ble boken trykket opp i 21. opplag, og tallet sier vel det meste om hvilken populær og tidløs klassiker den har blitt.

Samtalen går lett og ledig rundt lunsjbordet, mens Per og Vivian fullfører hverandres setninger, som et påfallende synkronisert makkerpar. De forteller om selvbiografien Et liv med blyant og pensel fra 2016, der de gravde seg gjennom Vivians femti tegneår, og Per var behjelpelig med utsortering av billedmaterialet og skanning av et helt livsverk. Når jeg siden får med meg mursteinen av en bok, forstår jeg rekkevidden av arbeidet som ligger bak boken, og ikke minst de utallige illustrasjonsoppdragene som dokumenteres. Ikke rart at Vivian Zahl Olsen har vunnet så mange priser opp gjennom årene, for ikke å nevne Kongens Fortjenestemedalje, som hun fikk overrakt i 2018.

Per og Vivian forteller, nærmest i kor, om hvor forbauset hun ble over denne utmerkelsen. Per hadde visst om det lenge, men klarte å holde det hemmelig for sin kone. Det var tre av hennes tidligere samarbeidspartnere; Jon-Roar Bjørkvold, Trond-Viggo Torgersen og Bjørn Rønningen som innstilte henne til medaljen. Og en vakker dag kom nyheten i posten. Per hadde bare lagt brevet foran henne på bordet, som den mest naturlige ting i verden, og Vivian trodde ikke sine egne øyne.

- Inni granskauen; hva er dette for noe tøys?! var min første reaksjon, sier hun.

Per humrer stolt over den spesielle forsendelsen han overbragte denne dagen. Men selv om Vivian åpenbart satte pris på æresbevisningen, har hun en usedvanlig nøktern holdning til det hele.

- Det er jo bare en medalje, bemerker hun, uten et snev av falsk beskjedenhet.

Vendepunktet og hverdagen med Vårherre #

Mens vi spiser og skravler videre, legger jeg merke til at Per og Vivian stadig refererer til Vårherre. Ikke på en høytidelig måte, men snarere som henslengte bemerkninger til hendelser som de er takknemlige for. Slik kommer vi også inn på det store vendepunktet i Vivians liv, nærmere bestemt mandag 10. juli 1989 kl. 14.00. På dette tidspunktet var hun en «innbitt kristenmotstander», som i hele sitt voksne liv hadde søkt etter en større mening, uten å finne den. Denne dagen ba hun likevel, i en slags resignert oppgitthet, om at Gud måtte hjelpe henne, hvis han fantes.

- Jeg forventet ingenting, presiserer hun.

Men svaret kom: Det lyste opp i rommet, og Vivian ble «fylt av en overnaturlig kjærlighet», som hun selv uttrykker det.

- Jeg ble nærmest dyttet bort til bokhylla og der fant jeg Bibelen; boka som hadde svar på alle mine spørsmål. Den hadde bare stått der, som en lukket verden bak bøkene, men nå var det en stemme inni meg som sa: «Du må bli kjent med Jesus!»

Etter denne dagen forteller hun at alt falt på plass. Vi snakker litt videre rundt opplevelsen, og Per forteller at han hadde sin, ganske forskjellige, men likevel parallelle hendelse noen år tidligere. De to møtte hverandre i godt voksen alder, og i dag deler ekteparet sin tro, på inderlig og hverdagslig vis.

Ingen tegning, ingen penger #

Vi er ferdige med lunsjen, og Vivian tar meg med til sitt atelier i etasjen over. Der er hele hennes billedlige univers. Et stort, luftig rom, tettpakket med bilder, bøker og tegneredskaper i alle krinkelkroker.

Vivian viser frem noen av bøkene hun har illustrert. De ligger strødd utover arbeidsbenken, men med en tydelig orden i kaoset. Jeg gjenkjenner plutselig flere figurer og tegninger som jeg ikke husket på forhånd. Det er jo ikke bare de ikoniske bøkene og TV-seriene, som Fru Pigalopp, Kroppen, Flode og Barnas egen sangbok, men så uendelig mye mer. Geitekillingen som kunne telle til ti, Barnas beste- serien, en rekke ABC- og lesebøker, kjente motiver fra gamle UNICEF-kort, logoen til Norges Naturvernforbund, og ikke minst, barne-TV-vignetten fra slutten av 70-tallet: Den regnbuestripete marken som krøller seg rundt inni en oransje og sort fjernsynsrute. Vignetten som holdt det gående i hele syv år, fra 1976 til 1983. Selve inkarnasjonen på barne-TV i min oppvekst!

- Jeg har jo vært heldig som har jobbet for unger, så selv om bildene kunne se litt snåle ut, så var de alltid snille, sier Vivian, mens jeg står og studerer alt hun har gjort, eller snarere en brøkdel.

- Og så hører jeg hele tiden at folk blir glade av dem, de blir i godt humør.

– Har du alltid en plan når du lager bildene?

- Ja, det må jo foregå noe inni hue, da, for jeg går ikke ut og tegner eller maler. Så hvis ikke det skjer noe der, så skjer det jo ingenting, mener jeg.

Det er tydelig at Vivian har vært rasjonell i sin karriere som illustratør, og tatt imot de fleste oppdragene hun har blitt tilbudt. Med en slik fleksibilitet, ble hun jo også både allsidig og attraktiv. Hun har aldri vært arbeidsledig, og oppdragene kom som perler på en snor.

- Ingen tegning, ingen penger. Sånn er det når du er freelance. Så jeg bare stod på, stod på og stod på, så gikk femti år da, sier hun, med en blanding av vemod og glimt i øyet, men er hele tiden like avslappet og kul. Det er visst sånn hun er, denne Vivian Zahl Olsen.

– Men har du alltid klart å engasjere deg i oppdragene?

- Ja, siden det var en jobb jeg var avhengig av, men det har jo hendt at jeg har sagt nei, når jeg kjenner at jeg ikke får noe ut av det. Unni Lindells heksebok og sånt noe; «nei, det vil jeg ikke gjøre», sa jeg. Jeg bør jo helst tenne på det, selv om det kan bli litt rutine også. Men for eksempel sånn som Cappelens ABC syntes jeg var veldig allright, for da fikk jeg bare en kort tekst, og så kunne jeg gjøre hva jeg ville med det.

Hun drar frem boken «Jeg lærer å lese ABC» fra 1987 og begynner å bla i den.

- Sånn som her på bokstaven B står det bare «Bente har en bok, boka handler om en bjørn». That`s it, og så finner jeg på ting rundt det.

– Så du får ingenting gratis av det, men er helt fri?

- Ja, det er det beste med sånne jobber. Når de gir meg helt løse tøyler, og ingen sier noe som helst om hva det skal bli.

På bildet ser vi riktignok en bjørn og en bok, men Vivian har også lagt til en kurv med bær, en bananklase, blomster, og vi ser at Bente står med det ene beinet på en krakk. Så blar hun over på en annen bokstav, for å demonstrere hvordan hun har puttet inn små, nærmest hemmelige symboler som underbygger de ulike skrifttegnene.

- En heks for h, et hjerte for h, og så har jeg laget en hengekøye og en hanske, men dette står det jo ikke et kvekk om, sier hun med et lurt smil.

– Dette har vel også holdt liv i barnet i deg?

- Ja, det er jo det som er fordelen. Og det er jeg også litt redd for nå, når ungene bare trykker på knapper, og så kommer alt opp liksom. De får det ferdig tygd. Og dét kan du si at jeg følte på, da jeg jobbet med fjernsyn. Jeg bestemte på en måte hvordan tingene skulle se ut, og sønnen min, han sa jo det da han var liten, at det er mye finere bilder på radioen enn det er på TV. Og det skjønte jeg godt. Han likte å bruke fantasien. Men nå var det jo en gang sånn at det skulle være bilder på TV, så da tenkte jeg at hvis ikke jeg gjør det, så kommer det noen andre og lager de bildene.

– Og dessuten tror jeg mange lagde sine egne bilder på bakgrunn av dine..

- Ja, det var jo det jeg håpet på, at de skal kunne fantasere videre. Men jeg har alltid likt best å stå helt fritt når jeg skulle gjøre noe.

– Hvordan forholder du deg til forfatteren som har skrevet teksten, når du er i tegneprosessen?

- Jeg vil jo gjerne at den som har skrevet, kjenner seg igjen i det jeg tegner. Sånn at ikke jeg lager noe helt bort i natta, som ikke stemmer med den slags virkelighet som er der. Sånn som Bjørn Rønningen og jeg, da vi lagde Fru Pigalopp, så klaffet det alltid. Det jeg lagde gikk rett inn hele tiden. Det var sånn det skulle være. Og sånn har det i grunnen vært. Så det blir liksom lagt ned i meg, på en måte.

– Men da er du jo egentlig med på å lage selve historien også?

- Ja, det er jo en ekstra dimensjon, jeg liker det. At du ikke bare planker og kjører det som står, at du heller drar det litt, sånn at man kan finne litt andre ting i det. For de barnebøkene, de er jo også for voksne. Hvis ikke de voksne liker bøkene, da gidder de jo heller ikke å lese dem for ungene. Og da kan jo ungene også vokse litt med boka, og oppdage nye ting.

Fru Pigalopp - politisk aktivist, livbøye, eller kanskje det bare ble sånn #

I boken Et liv med blyant og pensel forteller Bjørn Rønningen om samarbeidet med Vivian, da de i 1978 plana Fru Pigalopp om bord på danskebåten: «Med manus i hånd serverte jeg Vivian på løpende bånd navn og yrker på personene i samtlige 24 episoder av TV-serien vi skulle skape sammen. Idésprøyta fra Asker forsynte seg av serviettlageret om bord i mangel av eget tegnepapir. Hun ga seg uten nølen i kast med å tegne fantasifulle utkast til samtlige personer som en post-ombærende fru Pigalopp skulle rote seg bort i. Da det led mot midnatt, var serviettbunken faretruende høy! Og oppdraget så langt utført! Foran meg på bordet i salongen lå personifiseringen av alle dem jeg hadde skrevet inn i mitt voluminøse manus - nøyaktig slik de skulle fremstå på danske skjermer i advent.»

V– ar det sånn at fru Pigalopp bare kom til deg?

- Altså Bjørn Rønningen lagde jo teksten, det var faktisk kona hans som fant på det navnet. Og da jeg leste teksten så var det en stemning i den, så hun derre dama, hun bare måtte være akkurat sånn. Jeg kan ikke forklare det helt, jeg. Det bare blir sånn.

Er hun en av de karakterene du har nærmest forhold til?

- Det er vel slik at når du illustrerer en bok, så er det på en måte ferdig når det er gjort. Men jeg ble jo veldig godt kjent med henne, først i 1973 og så i 1978, da jeg lagde 700 tegninger til dansk fjernsyn. Så da var jeg i grunnen litt sliten av fru Pigalopp. Nå kan hun egentlig bare kjøres over av trikken, sa jeg litt på tull da. Jeg tegnet henne dag etter dag, så jeg kom veldig inn under huden på henne. Det er ikke noen andre jeg har holdt på så fælt med som henne.

– Jeg har sett at det også har blitt skrevet en masteroppgave om henne, kalt «Fru Pigalopp som politisk aktivist»

- Ja, det stemmer, Monica Strandbakke henvendte seg til meg, og da jeg hørte om oppgaven, tenkte jeg ja, ja. For hun hadde liksom blitt reddet av fru Pigalopp, og det har jeg faktisk hørt om tidligere også. Det var en dame som hadde vokst opp på barnehjem og ikke hadde det så bra. Hun ventet bare på lørdagene, da de sendte Fru Pigalopp på TV, så hun kunne få være sammen med henne. Og det reddet henne i den perioden. Så det har hatt sin misjon, kan du si.

– Selv om hun kanskje ikke representerte noe dirkete feministisk på 70-tallet, så var hun i hvert fall ikke en stereotyp kvinnefigur?

- Nei, hun gjorde jo så mye annerledes, ting som folk kanskje ikke turte. Men de ville nok gjerne være så fri. Hun var absolutt utenfor A-4 format. Jeg skuffer nok folk ved å se så lite ut som henne, kan du si.

Vivian er nemlig en særdeles slank dame, i motsetning til den ferme fru Pigalopp. Og ikke ser hun ut som noen bestemor heller, selv om hun riktignok kunne vært det. Om to år fyller hun 80, men det er ikke lett å se.

- Kanskje ligner jeg litt mer på innsiden, tilføyer hun, og sikter nok til den omsorgsfulle, utradisjonelle, smågale og modige fru Pigalopp, som hun åpenbart deler mange karaktertrekk med.

– Hun var jo en tøff dame, med motorsykkel og greier.

- Motorsykkelen, ja. Jeg måtte finne en sånn Harley Davidson som jeg kunne tegne, og den fant jeg inni Postmuseet, en rød en, men den skulle ikke være rød. Den ble sort, for det var jo en sånn feier-motorsykkel.

Flode og boken som skulle ut #

– Og så var det Flode, da. Hvorfor fikk han sånne tenner, egentlig?

- Skal vi se …, hvis man er flodhest, da har man sånne tenner, eller har man ikke det? Nei, det er mer kanin, kanskje. Nei, flodhester har ikke sånne tenner. Men hvorfor han fikk sånne tenner vet jeg ikke. Det var vel noe med «puss, puss, så får du en suss», tenker jeg.

Hun svarer på en litt distré måte, men er samtidig fullt fokusert på samtalen, og nå handler det om Flode.

- Trond-Viggo sa til meg at han skulle ha en sånn kosedyraktig flodhest, som var litt å ta i, liksom. Og da ble det jo Flode. Jeg tegnet ham først, og så sydde de ham i NRK, og så var jeg oppe og lagde ansiktet.

Vi blar litt i boken og ser på de ulike versjonene av Flode: Først var det kosedyr-Flode i TV-serien fra 1978, og syv år senere ble vi kjent med den tegnede Flode i boken Flode alene. Vi ser på et av disse bildene som har festet seg fra barndommen. Der sitter han alene, under månen og stjernene, og vi ser ham bakfra, med søm på ryggen og den lille halen som stikker ut.

- Han ser litt sørgelig ut. Ja, han er jo en liten melankoliker, konstaterer Vivian.

- Når vi skulle lage Flode i bokform var de så gærne oppe i NRK. De ville ikke at det skulle bli noen bok, men det brød vi oss ikke om. Så jeg snek meg inn på lageret sammen med sønnen min, og lagde raske skisser av Flode før jeg ble oppdaget, og så løp i vi ut. Så ble det jo Flode-bok likevel, og da sa de ingenting, for det ble jo for dumt.

Hvis Gud kan lage bestselgeren #

Men tilbake til vendepunktet i Vivians liv, da hun var 47 år og plutselig ble kristen. Som illustratør fortsatte hun som før og ta ulike oppdrag, men det meldte seg også et nytt formidlingsbehov. Vivian ville dele sin opplevelse og gi en mer nyansert fremstilling av både Bibelen og kristendommen, enn den hun selv hadde vært utsatt for. Hun ble intervjuet av avisen Vårt Land og fortalte hva hun hadde opplevd.

- Jeg sa at folk ikke aner hva det dreier seg om når de går i kjerka, og derfor kunne jeg tenke meg å skrive en bok. Da ringte Cappelen meg og sa at de ville gi ut den boka.

Dette ble utgangspunktet for boken Gud gjør ingen religiøs som kom ut i 1992, der hun forteller sin historie, før og etter at hun ble kristen. Den er skrevet i en humoristisk tone, med enkle strektegninger og et underliggende alvor, der hun stadig refererer til bibelsitater.

– Så dette var din debut som forfatter?

- Ja, heldigvis har jeg ikke skrevet før det, for da hadde jeg fått folk langt ut på viddene. Men nå får jeg dem i mål isteden, smiler hun, og tenker seg om et øyeblikk, før hun fortsetter:

- Jeg tenkte at hvis gud kan lage bestselgeren av alle, ikke sant; Bibelen, han er jo god på bøker kan du si, så kunne jo jeg også prøve. I førstninga, da den kom ut, så ble jeg bedt rundt til alle mulige kirker, enda jeg har sparka litt til barnedåpen der. Men på tross av det, så fikk jeg vært veldig mye rundt. Den er jo ute i opplag på over 40.000 nå, den trykkes opp igjen og igjen, folk kommer til meg og henter ti og tyve av gangen.

Siden kom det flere bøker med kristent budskap; «Himmelsk åpning» fra 2000 og «Pappa`n min kan lage trær, han!» fra 2013, der Vivian står for både tekst og illustrasjon.