Steffen Kvernelands frodige tegneseriedokumentarer, snedige litterære adapsjoner og avslørende portretter har gitt ham en egen plass i bok-Norge. Han er dermed en naturlig mottaker av Bokkunstprisen.

Tekst Audun Vinger
Foto Lotten Pålsson / Alex Asensi

Han har forandret tegneseriemediet i Norge opptil flere ganger. Med sin eksplisitte og tidvis frodig selvbiografiske stil har han holdt mytologien om tegneseriemiljøet som litteraturens ekte rock’n’roll i hevd i årevis, men det er hans stilgrep, forteller-metoder og formidlingsfornyelse som virkelig har gjort at han har fått satt sitt avtrykk på den verden han har trasket rundt i siden han ble født i Haugesund i 1963. For ikke å snakke om måten han revolusjonerte den tegnede fortellingens status i det litterære feltet da han mottok Brageprisen for 2013 i klassen sakprosa, for den umiddelbare klassikeren «Munch». Bibliografien hans med ypperlige kunstprodukter av papir er etterhvert blitt omfattende, hans arbeid som illustratør og portrettør av norske forfattere har limt seg fast på vår kollektive netthinne, ja og av alle ting har han i senere år forsøkt seg som romanforfatter, etter selv-sigende med hell! Det burde ikke bli for mange illsinte protestmarsjer eller negative #hashtagger som resultat av at Steffen Kverneland i år mottar Bokkunstprisen.

– Jeg ble veldig stolt og overrasket over denne hederen, sier Kverneland selv, men modererer seg heldigvis i løpet av samtalen, og er nok innerst inne fullt klar over sine betydelige bidrag til utviklingen av norsk tegneseriekunst og boklig omegn. Både streken og fortellerstilen er kjennetegnet av en uvøren, nysgjerrig selvtillit. Og som med tegnere flest, har tegningen vært med ham fra barnsben av.

– Jeg har egentlig aldri gjort noe annet, kun noen tilfeldige sommerjobber. Jeg har ingen bred yrkeserfaring. Kan ikke noe annet! Alle unger tegner jo, jeg er en av de som aldri slutta. Jeg ble fort ganske flink, fikk skryt, og oppmuntring.

Klikk for å se bildet "F8 A8263" i full størrelse

Steffen Kverneland (foto Lotten Pålsson)

Var du en tegnenerd som gjemte deg inne på rommet og tegnet døgnet rundt, hele sommeren?

– Neida, jeg var faktisk sosial, var mye ute og lekte, var ikke noe stuegris. Men det gjorde meg ikke akkurat noe å måtte være inne hel dag om det var dårlig vær. Familien godtok at livet skulle kretse rundt tegning?

– Onkelen min var kunstner, og nøt stor suksess i Haugesund, som maler og avistegner. Han klarte seg jo bra, hadde ordentlig lønn, med fast stilling i Haugesund Avis. Han tok liksom brodden av alle disse borgerlige kravene om å måtte få seg en ordentlig jobb, en generasjon tidligere. Jeg kom på en måte til til dekka bord. Moren min hadde høye tanker om kunst og kultur, så det var ikke noe problem der heller.

Men noe utpreget skolelys var du neppe?

– Jeg var nok litt dårlig i matte, men god i norsk og tegning, og ikke noe utskudd i skolevesenet egentlig.

Hadde du mye fancy tegneutstyr, eller gikk det i de tusjene du fant liggende?

– Det gikk mest i det grunnleggende da jeg var liten. Det gikk gradvis fra barnetegnestifter til mer profesjonelt utstyr. Jeg lærte meg fort at man fikk kjøpt andre typer tegneutstyr hos bokhandlere og i fargehandler.

Men, som du sier, alle barn tegner. Fikk du en slags åpenbaring da du forstod at dette var noe du gjerne kunne holde på med for alltid?

– Det var da jeg oppfattet at Donald-bladene faktisk var tegnet av noen. Ikke readymades, uberørt av menneskehender. Før så jeg på de som noe som var trykket, noe som bare var der, laget på fabrikk. Etter dette begynte jeg å etterlikne Donald-tegninger litt mer systematisk. Og uten at jeg reflekterte altfor nøye om det, tenkte jeg vel at kanskje det kunne være en levevei, en gang i fremtiden.

Når begynte du å vise det frem til andre enn moren din, å sende inn tegninger og slikt?

– Jeg var med i tegneseriekonkurranser allerede da jeg gikk på barneskolen. Jeg ble sint når jeg ikke vant, og veldig kry når jeg vant. Akkurat som i dag, egentlig. Det var ikke noe tegneseriemiljø i Haugesund akkurat. Det gikk mye i postordre, å lese annonser i blader fra Danmark. De kommersielle norske forlagene som en sjelden gang utga spesialblader om tegneserier, alle med et ordspill på comix i tittelen, hadde av og til noen tegnekonkurranser, der det gikk an å sende inn ting. Det var i disse bladene jeg fikk de første adressene som satte meg på sporet av utenlandske spesial-butikker med tegneserier på postordre. Alt gikk gjennom posten, snail mail var tingen da. Detvar et slags saktegående internett.

Ja, noen burde lage en bok om Postens betydning for norsk subkultur. Men du kom etterhvert på trykk i et av datidens kuleste blader?

– Ja, den første gangen jeg fikk betalt for en tegneserie var da jeg kom på trykk i KONK. Det var et blad med humoristiske noveller, illustrasjoner, korte serier, vitser – et humorblad, rett og slett. Det jeg sendte inn var en parodi på Peer Gynt av Ibsen, intet mindre, en tosider plassert på åpningssidene. Jeg var veldig stolt av det.

Dette er jo noe du er blitt kjent for i ettertid, med litterære adapsjoner og amputasjoner. Dette var altså med deg helt fra starten?

– Jeg har dratt fordeler av å ha en bred interesse for litteratur og billedkunst nesten hele livet, det gjør meg til mindre av en fagidiot. Da jeg satt og leste romaner hadde jeg faktisk en tendens til å tenke: hvordan hadde dette funket som en tegneserie? Så da prøvde jeg meg litt frem med tegninger. Det enkleste ble å gjøre parodier, noe humoristisk.

Hva slags tegneserier var det som inspirerte deg mest i tenårene?

– Blueberry var veldig viktig, det hang igjen fra Tempo-bladet. Blueberry var kjennetegnet av veldig gode tegninger, og de ble faktisk mer og mer nyansert og avansert med årene. Dette var også parallelt med min egen utvikling. Det skjedde så mye med mediet i disse årene, det var lettere å vokse opp med det, følge det videre. Generasjonen før meg vokste seg raskere fra tegneseriene, vi kunne vokse opp sammen med det.

Men du trengte vel også input fra andre likesinnede?

– Da jeg flyttet til Oslo havnet jeg rett inn i Vagant-miljøet, akkurat idet de startet opp.

Det er jo den dag i dag en av de viktigste tidsskriftene for avansert litteraturforståelse i Norge, eller Norden. Men det er jo nærmest en mytisk gjeng den som startet det på slutten av åttitallet. For deg må det ha vært som å havne i Paris på 20-tallet eller noe!

– Jepp. Da var jeg også veldig opptatt av mer avantgardistiske ting. Og det var naturlig å prøve å jobbe litt med dem. Et rent tegneseriemiljø var jeg ikke spesielt opptatt av da, og jeg hadde uansett ikke blitt ordentlig kjent med alle ennå.

Men jeg husker også første gang jeg så streken din, det var i cirka samme periode da du hadde en rølpete føljetong gående i rockeavisa BEAT, om en majones- og Elvis-elskende kar ved navn Reinert.

– Jeg jobbet som en gal da og sendte til mange forskjellige oppdragsgivere. Men jeg hadde mest lyst til å gjøre mer avantgardistiske arbeider enn å lage greier folk skulle le seg ihjel av. Jeg laget et eget skille for meg selv mellom dette brødarbeidet og det andre jeg holdt på med. I Vagant-miljøet var det Ola Hegdal, som også var tegner, som fungerte som en bro mellom tegneserier og det mer finlitterære, han var det viktig å bli kjent med. Etter han kom jeg i kontakt med tegnere som Tor «Waldemar Hepstein» Lier og Cristopher Nielsen, og med bladet FIDUS i 1992 kom karer som Knut Nærum, Mikael Holmberg, og senere Lars og Anna Fiske og Mette Hellenes.

Det var en lykke at dere traff hverandre i en så liten by som Oslo tross alt var på den tiden.

– Jeg traff veldig mange folk, jeg var jo ute hele tiden! Om jeg hadde blitt boende i Haugesund hadde jeg ikke møtt noen av disse menneskene! Gudene vet hva som hadde skjedd da.

Var det i tegneseriemiljøet i Oslo denne tiden en følelse av utenforskap? Litt oss mot dem, utenfor det gode selskap og så videre?

– Ja vi måtte jo prøve å utgjøre en oppdragende effekt, med fraser som «tegneserier er ikke bare for barn»; og så videre. På fest er det av og til litt sånn fortsatt, hvis noen spør hva jeg holder på med. «Hva heter stripa di og hvor kan jeg lese den?» er for meg en drepende replikk i selskapslivet, fullstendig turn-off. Men man måtte være litt fanatisk for å holde på med det i denne perioden. Man måtte ønske det ekstra hardt. Og vi levde vel litt karrig til tider, alle måtte bomme øl nå og da. Og subsidiere seg selv med å ta illustrasjonsoppdrag. Det er flere støtteordninger og sånt noe i dag, men det er fortsatt slik at det vi holder på med er litt Paralympics i forhold til andre kulturuttrykk…

Men man MÅ ikke bli anerkjent av de voksne heller, da?

– Neida, det kan du si. Men det merkes. Sakprosa er absolutt anerkjent i Kultur-Norge, men har ikke de økonomiske fordelene som skjønnlitteratur har. Det er rart med det. Det er for eksempel store forskjeller på å lage tegneserier og å lage bildebøker for barn. Noe som gjør at mange prioriterer barnebøkene, siden man automatisk tjener adskillig bedre av det. Jeg har aldri laget barneting selv, men jobbet mer med portrett, bokforsider og den slags. Før hadde jeg heller ikke peiling på hva unger var opptatt av i det hele tatt. Nå er det annerledes, etter at jeg fikk barn selv, hehe.

Men anerkjennelse er jo mer enn bare penger…

– Noe som faktisk kom tidlig var anerkjennelse i pressen, med mange generøse oppslag. En kar som Fredrik Wandrup har betyd mye, siden han fikk boltre seg ganske fritt i Dagladet-spaltene. Det burde bli noen priser på ham etterhvert!

Hva med kunsten?

– Jeg prøvde jo seriøst å bli billedkunster, og jobbet med det frem til 20-årene, da jeg måtte gi det opp. Jeg drev med det parallelt med tegneseriegreiene. For pengene gjorde jeg ting som å være avistegner og bedrive satire, og portrettjobbene kom i forlengelse av dette.

Dette med karikatur, hva er egentlig det viktigste oppdraget man har der? Finne feil hos mennesker og fremheve dem?

– Det er jo en form for lytehumor der. Om noen har lang nese, gjør man jo gjerne noe ut av det. Det er lett å ta oss på den måten.

Samtidig har man tegnere som Finn Graff, som kan beholde skarpheten tilsynelatende livet gjennom, og levere bitende genialitet på løpende bånd og med korte frister.

– Han er jo helt supersonisk! Alltid videre, fremad. Og totalt nådeløs i sine skildringer. Han er et forbilde. Seriene dine har jo tatt en dreining underveis i forfatterskapet, det er litterære adapsjoner, mye selvbiografi i utgivelser som «Slyngel», så har du med hell utforsket reportasje og biografi. Hvor er du nå?

– Nå holder jeg faktisk på med selvbiografisk materiale igjen. Det er «same same but very different». Boken skal handle om min fars selvmord, veldig subjektivt fortalt fra min synsvinkel om hvordan jeg oppfattet det da.

Har du pådratt deg kunstnerisk selvtillit i løpet av alle årene som har gått, slik at du omsider kan behandle dette nå?

– Emosjonelt er det veldig slitsomt, det må jeg innrømme det. Det er ikke terapeutisk i det hele tatt, det er faktisk mer som å pirke opp i gamle sår. Det er stoff og tanker jeg har gått og ruget på i alle år, selvfølgelig, og det er vel aktualisert av at jeg fikk barn selv, det fikk frem noen far/sønn-greier.

Det er for en kunstner kanskje vanskelig å unngå å vende tilbake til familien, enten det er snakk om minner om lykke eller innfløkte traumer?

– Ja… jeg kan noen ganger tenke at det nesten er for godt stoff til å la ligge, for å se litt kynisk på det.

Men har du endret deg på fundamentalt vis etter at du fikk barn?

– Jeg ser jo meg selv i mye av det han gjør. Det er som en tidsmaskin, det trigger hukommelsen. Mitt tips til forfattere med skrivesperre er med andre ord å adoptere et barn, haha.

Man hører mye om at det er en tidkrevende prosess å skulle adoptere barn, var det slik for dere også?

– Defintivt ja. Vi var egentlig snart for gamle. Det tok ti år lenger enn det skulle, med mange byråkratiske greier som et manglende stempel og mye annet tull. Men vi klarte det til slutt!

Har du fått radikalt endrede arbeidsvaner etter at du ble forelder? Mange er nødt til det, og kan jo endre litt stil av det. Om det kun er fire fem timer til rådighet er man nødt til å tenke litt annerledes, jobbe mer strukturert eller file mindre på ting.

– Hadde alltid hjemmekontor tidligere, men da barnet omsider kom måtte jo han få det rommet. Vi bor ikke i noen stor villa, akkurat. Så da ble jeg nødt til å leie meg en kontorplass ute, og det har jeg aldri hatt tidligere. Det ble en radikal overgang, men funket bra, bare jeg fikk en dør å lukke igjen og slipper å være sosial. Jeg sitter sammen med endel tegnere og illustratører, uten å ha altfor mye med dem å gjøre. Jeg sitter i samme etasje som Øyvind Torseter, men vi ses ikke i lunsjen eller noe sånt noe. Vi tar en fredagspils, det er jeg med på. Men det stopper der. Jeg drar ikke på kontoret for å være sosial.

Men det er kanskje noe med kunstnermyten som endres på sikt. Det virket litt slik i Kanon-serien du gjorde sammen med Lars Fiske, det var en eksaltert selvfremstilling der, hele gonzostilen, der dere hyllet ekstasen på ekstatisk vis.

– Ja det var jo mye sånn tidligere… selv om det er bittelitt karikert, er det også veldig nære virkeligheten. Vi hadde det veldig gøy på research-turene. Det var mye begeistring, en hyllest til vennskap, reising og tegnekunsten. Men selve bøkene ble laget i edru tilstand, asså.

Denne reportasjestilen dere i mellom startet for alvor med arbeide med boken Olaf G, om den store men da noe glemte tegneren Olaf Gulbransson.

– Han var en stor, felles inspirasjon. Lars og jeg ble venner på en tegneseriefestival i Bergen som alltid var så kjedelig, så vi ble heller sittende oppe på Fløyen og drikke og snakke om ting vi likte. Dette gjentok seg hver eneste høst. Selv om vi begge bodde i Oslo var det der vi ble ordentlig kjent. Da det skulle være en utstilling med arbeidene hans i Drøbak, dro vi på med stor iver. Han var temmelig glemt i Norge, de fleste av arbeidene hans finnes i Tyskland, så vi tenkte at: vi må fra dit og lage bok! Først skulle vi lage en typisk coffee table bok med alskens av hans arbeider, men det ble tegneserie i stedet. Heldigvis. Jeg hadde vært innom det i boka «Slyngel» et par år tidligere, metodene var utviklet derfra, kvasi-dokumentarimentarisme, og Lars var jo med i en rolle. Men lærdommen kom med denne teknikken: Om du har et tight manus, kan du bruke hva som helst i rutene; foto, dårlige skisser, andres tegninger. Hva som helst egentlig. Og vi tenkte med Olaf G at det kunne være fruktbart å jobbe videre med hver vår forskjellige stil, litt blandet med hans, og at det da kunne komme frem noe originalt og spennende.

Det er mitt klare inntrykk at dere med metoden fra Kanon kunne fortsatt i all evighet. Men hva skjedde egentlig? Gikk dere hver deres vei, gikk suksessen med Munch deg til hodet, eller hva?

– Det er tanken at det skal fortsette også! Vi har bare hatt en liten pause nå noen år av forskjellige tilfeldige årsaker. Det var egentlig meningen at min nye bok skulle publiseres kapittelvis i Kanon, det første allerede i fjor høst, sammen med en del selvbiografiske ting Lars har jobbet med i det siste. Men så fant jeg ut at boka mi ikke ble lang nok til å trykkes kapittelvis, så dermed droppa vi det. Men sannsynligvis kommer det et nytt Kanon med mye selvbiografisk stoff fra oss i overskuelig fremtid.

Men du tok jo også et skritt til venstre da du skrev en god gammeldags roman, med bloddryppende fantasier om Munch?

– Jeg hadde litt behov for å lage andre ting en periode, Vampyr-romanen min hadde jeg tenkt på i årevis. Men jeg så på det først og fremst som en one off, for å se om jeg i det hele tatt klarte det. Det kunne blitt et prestisjemessig selvmord, der jeg ødela alt jeg hadde bygget opp med arbeidet om Munch, men jeg overlevde. Jeg brukte noen år, faktisk. Jeg fikk ny respekt for solid håndverk av alt det arbeidet. Å skru sammen en troverdig intrige, å få det til å leve – det er ikke lett.

I skjønnlitteraturen har man jo heldigvis redaktører å lene seg mot?

– Ja. Jeg har aldri brukt det når jeg har jobbet med tegneserier. Jeg og Lars leverer fiks ferdig. Jeg synes det har funket bra uten, jeg. Jeg lager ikke de minst nyskapende og gode seriene i landet, vel? Litt erfaring med redaktører i det kommersielle tegneseriefaget er at de ønsker noe enkelt, noe som ligner noe som allerede finnes og som ikke er for originalt. Slik vil jeg ikke ha det. Men med romanen hadde jeg ikke klart meg like godt uten.Språkvaskeren måtte jeg gi en spesiell takk bak i boken, det er visst ikke så vanlig.

Hva med å gå til filmen, eller bruke din kreativitet på andre felt?

— Nei uff. Jeg har fått noen henvendelser, men det frister ikke i det hele tatt, å jobbe i ukesvis for noe som bare blir noen sekunder på lerretet.

Christopher Nielsen kan sikkert dele noen tunge erfaringer fra hvordan det var å lage film. Du fikk mye ut av Munch, men er det et tilbakelagt kapittel nå?

– Foreløpig er det en liten pause i hvert fall. Men det er jo mer jeg kan fortelle. Ting som skuddet i Åsgårdstrand, sammenbruddet hans, ting jeg egentlig skulle ha med i boka, men ikke rakk.

Arbeidet ditt har gjort inntrykk. Når folk tenker på Munch tenker de på din strek, ikke ansiktet til Ketil Bjørnstad.

– Haha, in your face, Ketil. Jeg har i alle fall ikke lyst til å bare gå videre til en annen kunstner eller historisk skikkelse og gjøre noe av det samme med han eller hun. Det blir å gjenta seg selv. Jeg pleier uansett være blåst i skallen i et halvår etter ferdig-stillelse av et prosjekt. Det er krisestemning hvor jeg tror jeg ikke klarer å lage noe bra igjen. Har vært litt syk det siste året og har mistet mye tid på det dessverre, men jeg satser på å få den ut i høst. Jeg tålte visst ikke å slutte å røyke. Men nå er jeg veldig inne i den nye boken. Den blir feelbad så det holder!