Gunnar Lilleng #

Årets vinner av Klassikerprisen er den femte personen som får æren av å bli tildelt både Klassikerprisen og Bokkunstprisen. Da vedkommende fikk Bokkunstprisen, for mer enn 35 år siden, vektla juryen kun arbeidet hans med bøker - i all hovedsak for Gyldendal, hvor han var ansatt nesten hele sitt aktive arbeidsliv - frem til han pensjonerte seg i 2000. Det arbeidet, som er hovedgrunnen til at vedkommende nå også mottar Klassikerprisen, ble den gang ikke engang nevnt. På det tidspunktet var arbeidene sannsynligvis heller ikke noe juryen visste om, siden det i all hovedsak er snakk om upubliserte eksperimenter som frem til i dag har vært lite kjent. Arbeidene han nå endelig anerkjennes for ble utført ytterligere 20 år bakover i tid, på slutten av 1950-tallet og starten av 1960-tallet, under studietiden i Sveits og hans første arbeidsår.

Årets prisvinner ble først utdannet som typograf i Øvre Smaalenene/Askim Boktrykkeri i 1951–1955, før han i 1957 mottok svennebrev som typograf i Fabritius. I 1958 reiste han videre til Basel i Sveits hvor han tok kveldskurs i typografi under Emil Ruder ved Allgemeine Gewerbeschule. Ruders tilnærming til typografi var mer utforskende og moderne enn hva som var tilfellet i Norge på den tiden, og det var her den unge typografen oppdaget at det fantes andre måter å bruke typografi på.

Året etter vendte han tilbake til Oslo, hvor han arbeidet som typograf ved Wallins Boktrykkeri. Ved siden av jobben ved trykkeriet begynte han å eksperimentere med å lage bilder i typografisk materiell basert på fotografier. Enkelte av arbeidene kan minne om konkret poesi, men ble laget før denne sjangeren dukket opp i Norge og med et typografisk utgangspunkt. I løpet av de neste tiårene ble lignende arbeider også laget andre steder i verden.

I 1961 vendte han tilbake til Sveits, hvor han sammen med kun to andre ble tatt opp i Emil Ruders «spesialklasse». Fem av arbeidene hans ble gjengitt i Emil Ruders bok «Typographie» (1967), og har derfor i ettertid ofte feilaktig blitt tilkjent Ruder. Da prisvinneren året etter vendte tilbake til Norge så han ingen grunn til å vise noen sine typografiske eksperimenter eller bilder i typografisk materiell. I forhold til det konservative typografiske miljøet i Norge var dette rett og slett for radikalt. Vi kan derfor bare drømme om den påvirkningen og frigjørende effekten hans eksperimentelle arbeider kunne hatt på norsk typografi og grafisk design den gangen.

Som hovedpersonen selv har sagt: «… jeg fikk inntrykk av at det ikke var noen som brydde seg om det her til lands.»

Uten at så mange har vært klar over det, har Gunnar Lilleng i virkeligheten vært en pioner innen sitt fagfelt. Det er derfor en stor ære å nå endelig få tildele han Klassikerprisen.

Hovedstyret i Grafill