Gunnar Lilleng får Klassikerprisen for sin innsats for norsk typografi og bokkunst. Og jammen kan han ikke skrive selv også.

Av Audun Vinger

— Aah. Her finner jeg ro i sjela!

Gunnar Lilleng strekker ut armen og viser stolt frem utsikten fra stuevinduet og den tilstøtende verandaen i huset på byggefeltet ved Rælingen, der han har bodd på to adresser siden midten av sekstitallet, de fleste av dem her vi står og tar inn den østlandske prakten. Det er på mange vis vid utsikt, for selv temmelig nøktern østlandsnatur som dette kan gi en følelsen av å skue utover uendelige bredder av tidligere og kommende eksistens, selve livets elv, i et både pre- og post-industrielt landskap. Den pensjonerte bokdesigneren Lilleng har laget sin egen livshistorie her hvor familielivet kom i sentrum, men etter at barna flyttet ut og kona Astrid gikk bort for to år siden bor han her alene. Så tilværelsen har blitt en annen, men han klarer seg ganske bra.

Jeg nevner noe om at det er perfekt å bo landlig til som her, for man er jo ikke langt fra byen heller. Ja, Lillestrøm er i ferd med å bli en storby, repliserer Lilleng med det jeg tror er et skjevt smil, før det går opp for meg at han selvfølgelig har rett. Det er Lillestrøm som er byen, ikke Oslo. Supporterkulturen i LSK står som kjent meget sterkt. Hva skal de med den der andre byen?

Men store deler av livet har likevel Lilleng også befunnet seg i Oslo, for eksempel på kontoret ved Sehesteds plass, der han i en årrekke var ansvarlig for å utforme en stor mengde viktige bøker for Gyldendal Norsk Forlag. Lilleng har også jobbet med det samme som frilanser for andre forlag og oppdragsgivere. Pene, viktige og velfungerende bøker. Slik vi liker dem! Gleden over bøker har ikke forlatt Lilleng, det er fortsatt fungerende pære i leselampen ved godstolen nede i bok- og arbeidsrommet i underetasjen.

— Av skjønnlitteratur har jeg jo verdens beste fortellere i hyllene. Men jeg får vondt i leggene av kjedsomhet om jeg leser dårlig skjønnlitteratur. Så to av mine favoritter er nå heller bøker som Tuval Noah Hararis Sapiens og Bongard/Røskafts Det biologiske mennesket.

Personlig er jeg ikke helt enig i akkurat det lesingsvalget, men det er ikke vanskelig å forstå ham, heller. Som alltid kaster jeg et scannende blikk langs bortetter bokhylleradene jeg går forbi, og ser rader på rader med utgivelser fra da litteraturen — og bøker — kanskje var mer dominerende i flere norske menneskers liv enn hva tilfelle er i dag. Flere tiår med utvikling og en velfungerende forlagsbalansegang mellom børs og katedral, samlet i et lite men også mer enn stort nok hus på Rælingen. Gunnar Lilleng var der, i Gullalderen. Er det ikke litt irriterende at det alltid er andre som har gjennomlevet akkurat den? Men han gjorde seg fortjent til det. For sitt samlede arbeidsverk i den norske bokheimen er Gunnar Lilleng en naturlig mottaker av Klassikerprisen i år.

Nåltegninger. Lilleng virker meget kvikk i kroppen, til tross for at han er langt eldre enn i hvert fall Grafills intervjuer for anledningen. Det begynner å bli noen år siden 1935 da unge Lilleng kom til verden, men glimtet i øyet og kniksen i kneet er tilsynelatende som det skal være fortsatt. Han har en meget særegen og flott sveis intakt, som på forbløffende vis klarer å være krøller og pannelugg samtidig, ikke helt ulikt en ung og bølgete Einar Førde eller Tor Obrestad, uten sammenlikning forøvrig. Når han viser frem noen gamle fotografier fra livet sitt, fra både oppvekst, arbeid, ferie, trening og på hytta, blir det tydelig at han har satt pris på denne sveisen lenge. Et godt valg. Inne i den gammeldags dekorerte stua hans står det oppspent noen merkelige billedrammer i en stol. Han viser raskt veien bort til dem, for det er disse merkelige greiene han vier store deler av hverdagen til for tiden, forteller han med et smil om munnen. Ved nærmere ettersyn er det ansiktsportretter av kjente kulturpersonligheter, for eksempel Henrik Ibsen, «tegnet» opp med et sinnrikt system av kartnåler, basert på markører han har målt opp etter et gridfotografi. Når man ser det fra litt forskjellige vinkler blir det i tillegg et spill av skygger, så man kan se ansiktenes profiler avtegnet som skyggestreker.

— Jeg burde nesten ta patent på dette systemet, sier han, og legger til at han har vært i heftige diskusjoner med butikkene inne i Lillestrøm. De har ikke nok kartnåler — de må begynne å ta inn mere!

Det gir mening å se en visualitetens klassikerprismottaker holde på med noe taktilt, stå der og skape bilder med fingrene, basert på mekanikk og smarte ideer, slik alle bokdesignere holdt på med i den forjettede gullalderen, før maskinene tok over. Alle som jobber med eller setter pris på bokdesign i dag vet jo at det fortsatt handler om å tenke, skape og å få gode ideer, og at det kunstneriske nivået er skyhøyt, men hjertet banker alltid litt ekstra sterkt når man tenker på det fysiske håndarbeidsaspektet som var så sentralt i tidligere år.

Bedre nå. Gunnar Lilleng vil derimot ikke høre flere viser med noen høystemte gullalderforestillinger.

— Jeg vil si at nivået i dag er mye høyere enn det jeg holdt på med da jeg arbeidet med bøker for forlag, sier han flere ganger i løpet av samtalen. Han er stolt av det han og hans kolleger utrettet, og det er klart når vi sitter nede i underetasjen og går gjennom noen bunker av hans viktigste arbeider; romaner, oppslagsverk, tidsskrifter. Men det er ingen grunn til å idealisere den tiden mellom midten av sekstitallet og midten av åttitallet, når man kan se rundt seg i bokhandelen og se hvor mange oppvakte og delikate løsninger dagens designere kommer opp med, uttrykker han. Men det er likevel ikke til å unngå å få gåsehud av, når man tenker på og ser noe av hans tidlige arbeider. Og spesielt med tanke på at noe av det er arbeider de færreste vel egentlig kjenner til. Det slo meg da jeg var på utstilling ute på et av de flotteste kulturstedene i Norge, nærmere bestemt Guttorm Guttormsgaards rotete festning, utstillingslokale og arbeidssted ute ved den nedlagte meieribygningen på Blaker. En av vår tids fremste bokdesignere og illustratører Aslak Gurholt Rønsen hadde satt opp en liten utstilling blant alt det andre fabelaktige og tankevekkende kunstkrimskramset som er der ute, med tidlige Lilleng-arbeider som virkelig var forut for sin tid, eksperimentelle grafiske arbeider laget i en periode før og etter han hadde vært student på Allgemeine Gewerbeschule i Basel i Sveits under den store typograf Emil Ruder, i overgangen mellom femti- og sekstitallet. Lilleng forteller inngående om denne spennende perioden, en periode som er interessant rent faglig og også fascinerende på et menneskelig plan, om en ung nordmann på eventyr nedover i Europa på moped og med haikefingeren, i et faglig orientert intervju med Gurholt Rønsen her, gjort i sammenheng med en oppdatert og fristende utstilling i Grafills lokaler høsten 2018.

Hjemme en tur i Norge i 1959, for å jobbe på Wallins trykkeri i Oslo og for å få tjent opp nok penger til å fortsette å oppholde seg litt mer i Sveits og komme inn på skolen, lekte han seg litt med settekassa og kom opp med noen sinnrike arbeider som kan minne om det som skulle komme flere år senere i den primitive datagrafikkens barndom, og som faktisk har noen små fellestrekk med kartnålarbeidene hans ute i Rælingen i dag. Som han forteller har dette stort sett ligget i en skuff hjemme i alle årene i mellomtiden, han viste dem av en eller annen grunn ikke til Ruder heller, og hans fremtidige arbeidsgivere i den norske forlagsbransjen var ikke så interessert i typografisk nybrottsarbeid på den måten. I alle fall ikke da. Hans improvisasjoner med Univers-fonten, i arbeidet Jazz, ble riktignok brukt av Ruder i en årbok, og de slår veldig an den dag i dag. Historiens kraftlinjer dirrer foran en på boksiden i den gamle typografiantologien, og det er som om Lilleng her, med sine bølgeaktige bevegelser og utvidelse av tradisjonene, klarte å fange selve jazzens vesen. Slettes ikke verst!

Oppvekst. Men vi må skru klokka litt tilbake igjen. Lilleng forteller om en litt turbulent tid fra krigens dager. Foreldrene var pinsevenner — og det i kombinasjon med krigsutbruddet førte til splittelse av familien. Vi ser gjennom en fin bunke gamle og nye familieportretter av «gubben» (som han ofte omtaler seg selv som) og hans nærmeste, blant annet ett sjeldent et der alle fem brødrene Lilleng ble fanget av linsen samtidig.

Det faget vi kjenner Lilleng for, kom inn i livet hans på et tidlig tidspunkt. Og han tok det gradvis.

— Jeg har vært gjennom alt, jeg. Begynte med å stable, som typograf på et trykkeri i Askim, Øvre Smaalenene. Jeg forelsket meg med en gang i vinkelhaken og settekassen. Den kreative impulsen kom over meg med en gang. Jeg ville lage ting, men kunne ikke tegne! Prøvde meg på noe tegnekurs, men gjorde det bare verre. Typografi var jeg mer egnet for. Da jeg tok svennebrevet på Fabritius inne i Oslo i 1958, åpnet liksom verden seg for meg, og jeg ble kjent med noen folk fra Sveits som fikk meg på tankene til å dra ned dit, og ikke minst begynne å jobbe seriøst med å være kreativ på den måten.

Bokrevolusjon. Haiketuren ned til Basel og årene under Emil Ruder og tiden sammen med gode sveitsiske medstudenter satte grunnlaget for en lang faglig karriere for Lilleng. I 1964 ble det hus, jobb og familiestifting for ham, en ny hverdag satte inn. Men det var spennende tider. Gyldendal Norsk Forlag var fra midten av sekstitallet i forkant av utviklingen designmessig, også med tanke på spredningen av den da revolusjonerende billigboka og et høyt antall titler som kunne selges på nye måter til et nytt publikum, og det må ha vært et inspirerende arbeidsmiljø for Lilleng der, med store navn for de innvidde som Leif Anisdahl, Peter Haars og Bjørn Roggenbihl som kreative kolleger. De av oss som tråler antikvariater og loppemarkeder på utkikk etter fine og interessante bokutgivelser, har en indre radar for disse menneskenes arbeider. Det er mye å plukke opp. Og det var absolutt rom for innovasjon.

Lilleng lagde en bok for Bing & Bringsværd som ikke var en bok i klassisk forstand, men en hel del forskjellige trykte elementer, puttet i en pose. Nytenkning var det essensielle den gang, og det er derfor vi elsker perioden. Hvorfor er det ofte litt vanskeligere å sette pris på den nytenkningen som foregår i vår egen tid? Ja, man kan klø seg i hodet av mindre.

Leksikon til besvær. Utgivelsene på Gyldendal med Lilleng-signatur på skulle bli veldig mange. I tillegg arbeidet han med nyskapende materiell for Det Norske Teatret (som har en temmelig frisk visuell historie), og var også innom flere utgivelser på Pax, Universitetsforlaget og andre.

Et av de mest omfattende bokprosjektene Lilleng har vært involvert i er utvilsomt det en gang så viktige Pax Leksikon, et verk som var i tusenvis av hjem om ikke i de tusen hjem — dette var en kunnskapens identitetsmarkør av virkelig format. Hadde du dette i hylla, viste du at du i hvert fall ikke tilhørte den mest ekstreme høyresiden politisk. Det kan innvendes at man ikke trenger svære leksikon i stuen lenger siden alt av informasjon er «et tastetrykk unna», men når det gjelder den noe politisk vinklede informasjonen i dette leksikonet, blir det en annen skål! Eksklusive fakta, kan det kalles. Lilleng forteller om at det ble et uhyre strabasiøst prosjekt også.

— Hadde ikke jeg tatt på meg den jobben der da, hadde kanskje ikke Pax eksistert som forlag. De hadde ikke fem flate øre, tok ikke telefonene eller noen ting i den perioden, de var redde for å få krav og regninger og sånt. De bare ventet på å få ferdig leksikonet først, og det var høylytt jubel da de første kopiene ankom forlaget og de første tusen eksemplarene ble solgt.

Det var en enorm jobb, ingen vil forstå omfanget av det i dag. Den er satt sammen av 40 000 små biter som jeg for hånd har klistret opp på sidene og sendt til trykkeriet. Det er helt utrolig. Jeg brukte vel tre år full tid på å lage de seks bindene der. Et tålmodighetsarbeid uten like. Jeg satt ofte oppe til 02, 03 om natten. Jeg trengte pengene, og min kollega Peter Haars som først fikk jobben, visste ikke hvordan man skulle gjøre det, så det ble jo en lykkelig løsning. Jeg skulle få 100 000 for jobben, men de hadde ikke cash og jeg fikk ikke betalt med en gang, ingen fikk feriepenger, det var bare idealisme. De var på konkursens rand, og skvatt hver gang telefonen ringte. De hadde visse avtaler, men det var med nød og neppe at de i det hele tatt fikk trykket leksikonet. De kom til og med en gang uanmeldt opp til meg på hytta i Valdres for å få hjelp til noe med hensyn til trykkeriet! Men det ble en salgssuksess til slutt, og bygget fundamentet for videre forlagsdrift.

Store bunker. Lilleng finner frem andre bøker han er stolt av, et stort praktverk om filmens historie i Norge, og tidstypiske utgivelser som Kvinnens kulturhistorie og Orientens kvinner for Universitetsforlaget.

— Se her har jeg funnet frem Surrealisme-antologien redigert av Fløgstad, Gundersen, Heggelund og Lie — omslaget til den liker jeg. Fikk lov av sjefene mine til å boltre meg litt med preging og slikt, noen få ganger! Det var en periode det var 20 grafiske designere på Gyldendal! Nå er det vel ingen igjen. Innstillingen forandret seg gradvis gjennom årene. Det begynte med at folk gikk på jobb med hvite frakker, så ble det hvite skjorter, og til slutt vanlige klær.

Men jevnt over, når jeg ser gjennom hyllene med ting jeg har laget blir jeg også litt tankefull. Om jeg kunne få laget disse bøkene i dag, ville det blitt så mye bedre! De siste årene i Gyldendal begynte jeg å bli flinkere, fant noe litt renere uttrykk. Men da var det også over!

Lilleng viser frem mange gamle fotografier fra årene i Gyldendal Norsk Forlag.

— Vi jobbet i 4. etg i den gamle Gyldendal-bygningen, med utsikt til Nasjonalgalleriet, rett ut mot vinduet der Pål Enger en dag satte opp stigen, klatret opp til et åpent vindu, og plukket med seg Skrik. Og et annet kontor jeg hadde, var med utsikt ned mot den gamle bakgården innimellom husene, der man kunne følge med på hva som skjedde. Direktør Harald Grieg pleide komme i 11-tiden. Han hadde selvfølgelig en privatsjåfør ved rattet i sin Caddilac. Det var en annen tid, ja!

Forlags-Norge endret seg raskt i årene etter Griegs tid, ble Lilleng godt vitne til. Forandringer føles ofte irriterende og galt når de trer i kraft. Men Lilleng har fått et mer nyansert syn på forlagsutviklingen.

— Jeg var for eksempel litt ergerlig på en del forandringer som ble implementert da Geir Mork ble konsernsjef, men det mener jeg ikke lenger, jeg er jeg full av beundring for det han fikk til med forlaget, det ble jo litt av et eventyr til slutt.

Vinduet. Første gang jeg selv hilste på Gunnar Lilleng var da jeg fikk det ærefulle oppdraget å være redaktør for litteraturtidsskriftet Vinduet, på tampen av 2007. På åpningsfesten i det da helt ferske Sverre Fehn-bygget på Gyldendal, kom Jan Erik Vold trekkende med en hyggelig gammel kar i ullgenser og krøllete pannelugg. — Han her lagde Vinduet med meg og veldig mange av bøkene mine, sa den glade aktivisten Vold og presenterte den store men for meg da litt ukjente designeren. Og nettopp Vinduet gjennomlevde mange hamskifter, alle med Lilleng som designer, fra Jan Erik Vold til John Erik Riley. Han blir flau når han ser gjennom noen av årgangene, sier han, men det er mange flotte visuelle perioder også, for eksempel Vinduets postmoderne redaktørperiode under Jan Kjærstad, og ikke minst det ene nummeret da Oddvar Aurstad og Irene Engelstad var redaktører, med en eksperimentell logo som på underlig vis ga vibrasjoner til en enda mer eksperimentell logo laget av Rune Mortensen i 2008-årgangen. På ett av Vinduet-omslagene kan vi kjenne igjen den noe datagrafikk-aktige stilen fra hans grensesprengende tidlige eksperimenter, og det er egentlig underlig at han ikke tok denne stilen videre.

Jan Erik Volds bøker ble ofte laget i tett kompaniskap med ham, basert på Volds ønsker. Ved siden av Vinduet og mange fine diktutgivelser og antologier, bør også praktverket Jazz i Norge, med Olav Angell og Einar Økland som medredaktører og forfattere, absolutt nevnes. Nå må da for søren noen klare å reutgi denne herlige trykksaken! Men tilbake til Vold.

— Han kom ofte med toget fra Stockholm med en stor sekk med bøker, fotografier og andre ting, og pleide å slenge de utover gulvet for inspirasjon og referanse for meg. Litt peking her og litt peking der, og så begynte jeg å arbeide og se om jeg skjønte hva han mente. Mange av jobbene jeg gjorde for ham opplevdes sånn, men det gikk jo fint. Og både Jan Erik og jeg ble vanligvis godt fornøyd med resultatet.

Sportsidiot. Det er ikke bare bøker og typografi i livet hans. Gunnar Lilleng er glad i idrett. Det er det mange av oss som er. Men han forteller noe merkelig, at han er så opptatt av det at han ikke tør å se på overføringene av det på TV! Det blir for spennende. Eller han blir for skuffet. Selv når det er Norge som gjør det bra, eller laget hans som skal i ilden lar han helst være se på. Nei, det kan bli litt mye. Men han følger resultatene tett. Og når vi sitter der og ser gjennom gamle avisutklipp og privatfotoer, ser man at det har vært mye aktivitet, bedriftsidrett av mange mulige slag og litt mer seriøs lagånd også.

— Jeg har vært fotballidiot hele livet, og har spilt mye selv også. Ga meg ikke før jeg var 60, spilte på Rælingen Old Boys, men måtte slutte etter en solid luftetur da jeg ramla og slo meg på isete underlag. Au! Jeg har fortsatt de gamle fotballskoene klare i en pose ute i boden.

Egne tekster. Alt arbeidet med andres tekster og bøker har ikke gitt ham avsmak for det norske språk og menneskets ønske om å uttrykke seg. Han viser frem en lang rekke epistler og avisinnlegg i lokalavisen, noe han har vært en hyppig leverandør av. Han har også forsøkt seg som forfatter selv, blant annet med barneboken Pokar Pinkel og vennene hans, laget i samarbeid med illustratøren Erik Ødegaard. Her var det meningen at det skulle bli en bokserie, men karakteren møtte som så veldig mange andre på problemer i markedet. Lilleng viser meg en utskrift av en forholdsvis nyskrevet voksennovelle, og en utskrift av en tidlig epost fra Tor Åge Bringsværd som kommer med noen veldig oppmuntrende ord om en novelle han hadde fått lest. «Denne burde du sende inn til Vinduet, Gunnar.» Tilbake i 1986 fikk Lilleng en novelle på trykk i antologien Prosa-debut, og i 1989 kom den fine novellesamlingen Aldri aldri med g! på Aschehoug forlag, forøvrig med en frodig illustrasjon av en av mine personlige favoritt-omslagskunstnere Judith Allan på forsiden. Absolutt verd å plukke med seg om den skulle dukke opp langs radene på loppemarkedet. I novellesamlingen er det mange lune men også underlig drømmende skildringer av oppvekst i Indre Østfold i det som vel må omtales som gamle dager, og man får tro dette har basis i hans egen oppvekst der og da. Det at Lilleng selv behersker det norske språket på en slik slående måte, er et tegn på at han antakelig ikke har følt seg fremmedgjort fra den skapende prosessen med andres bøker i alle disse årene. Et ekte bokmenneske.

Hovedbilde: Gunnar Lilleng (foto Ivar Kvaal)