En fortelling om bibliotekets betydning
Gå til innholdetBoken Det norske biblioteket vant Årets vakreste Bok i 2018, og er en kartlegging av landets små og store biblioteker.
Av Dorthe Smeby
– I 1983, hadde Norge 1395 folkebibliotek, i dag er antallet halvert. Denne boken kunne fort blitt en ukritisk hyllest av en av de mest demokratiske institusjonene vi har, men Jo Straubes granskende blikk lar ikke folkebiblioteket slippe lett unna. Slik lyder deler av juryens kommentar for begrunnelsen av hvorfor Det norske biblioteket ble kåret til Årets vakreste bok i 2018. Kombinasjonen av Straubes fotografier og grafisk design av Anette L'orange har gjort boken til spennende lesning enten man har personlig kjennskap til norske biblioteker eller ikke, og ble til over en intensiv tidsperiode på fire år.
– Idéen til Det norske biblioteket kom da en av vennene mine, Tom C. Varghese, fortalte hvor avgjørende biblioteket hadde vært for ham i oppveksten, sier Jo Straube. Jo er fotograf med bakgrunn som fotojournalist, og begynte med bibliotek-prosjektet høsten 2013 mens han levde av andre frilansoppdrag. – Tom vokste opp på Stord, med innvandrerforeldre i et hjem uten bøker. Etter skolen gikk han på biblioteket og leste det han hadde lyst til, og lånte store mengder bøker med seg hjem. I dag er han en av mine skarpeste og mest beleste venner, som takket nei til Utenriksdepartementets aspirantkurs fordi han fikk bedre tilbud. Han mener selv at det er bibliotekets fortjeneste at han har kommet dit han er i dag. Og da han gjorde meg oppmerksom på at flere hundre filialer var blitt nedlagt de siste årene tenkte jeg at det kunne være en idé å dokumentere disse før de ble borte. Fordi Tom var utgangspunktet for min «oppvåkning» som jeg kaller det, om bibliotekets betydning, ønsket jeg å få frem enkeltpersoners fortellinger med å bruke mye portretter blant bildene.
Stipend, redaktørbytte og gudegave
– Kan du si litt om hvordan prosessen fortonet seg fra idé til produksjon og ferdig produkt? Gikk det knirkefritt eller støtte du på noen spesielle utfordringer på veien?
– Jeg begynte med å fotografere bokbåten «Epos» og biblioteker i Oslo. Da hadde jeg fått to små stipender fra Fritt Ord og Karina Jensens minnefond, og jeg ville få dem til å vare lengst mulig. Først i 2015, da jeg likevel hadde en stor jobb i Tromsø kom jeg ordentlig i gang. Måneden etter møtte jeg forfatter Frode Grytten på et bibliotekarrangement og fikk anledning til å spørre om han ville bidra med et forord i boken. Det ville han, og han endte med å bidra med atskillig mer. I 2016 fikk jeg en avtale med et forlag, men etter et redaktørbytte var ikke den nye redaktøren like brennende engasjert og jeg fant et annet forlag i 2017. Dette samarbeidet havarerte også fordi redaktøren der og forlagssjefen ville lage en helt annen bok enn det jeg ønsket. Etter et halvt år med uenigheter innså jeg at dette bare var tull, og etter å ha "dumpet" hverandre en maimorgen gikk jeg og så en fotoutstilling på Bergen Kjøtt senere på dagen. Der kom jeg i snakk med Annine Birkeland som driver stedet. Deres misjon med Bergen Kjøtt er å løfte fram unge kunstnere og hun likte prosjektet, ønsket hun å hjelpe. Fordi Bergen Kjøtt ikke først og fremst er et forlag, måtte jeg stå for trykk, distribusjon og markedsføring selv. Deres bidrag var å betale for designer, så Anette L'oranges design var gudegaven fra Bergen Kjøtt!
– At Annine og Anette bestemte seg for å støtte prosjektet, og faktisk hev seg rundt for å få boken ferdig, selv om de kom sent inn, var det beste som kunne skje. Bildematerialet var jeg ferdig med ni måneder tidligere, så jeg var så klar for å fullføre prosjektet. Så fire års arbeide ble til bok på knappe fire uker.
Uortodokse løsninger og kontraster
Anette L'orange har base i Oslo, der hun driver designstudioet Blunderbuss sammen med Anna Julia Granberg. Hun forteller at Blunderbuss i praksis er litt som to planeter som tidvis tangerer hverandre; Anette jobber primært jobber med redaksjonell design menns kollegaen jobber med foto.
På spørsmålet om hennes personlige assosiasjoner til biblioteket svarer hun at det som rom fremstår som et sted der mennesker oppholder seg i en slags samtykkende stillhet. – Luften er riktignok mettet med ord, fortellinger, tanker og tolkninger - men disse blir sjeldent uttalt så andre får høre. Og på en måte blir rommet litt hemmelig. Det balanserer mellom tilgjengelig og utilgjengelig, og jeg ville instinktivt at boken skulle gjenspeile denne følelsen.
– Jeg opplevde at bildene til Jo rommet utallige tolkningsmuligheter som jeg helt instinktivt ikke ville kontrollere eller begrense med for mye forklarende tekst. Utfordringen ble derfor å skille bilder og tekst på en slik måte at hvis Jo sine bilder var rommet, eller mennesket, så var Frodes tekster disse tause tankene og fortellingene som eksisterte mellom, innenfor bildene.
Bokens noe uortodokse, franske binding gjør at sidene nærmest blir som små lommer der innholdet delvis skjules, og stiller leseren overfor dilemmaet mellom å skjære opp siden og åpenbare innholdet totalt - eller la den være som den er. – Når ideen slo meg ba jeg en stille bønn om at alle involverte skulle forstå og se hvor jeg ville med dette grepet. Det er jo rimelig ellevilt å si at man nærmest vil skjule tekstene til en så flott forfatter. Men igjen, i all sin utilgjengelighet var de allikevel tilgjengelige - især hvis leseren skulle bestemme seg for å snitte opp sidene slik intensjonen en gang var med bøker bundet på denne måten. Konseptet ble på mange måter ytterligere motivert av at dette forhåpentligvis ville oppfordre leseren til å dvele, undersøke, kanskje bli litt forundret eller frustrert, men fortsatt bli ved boken. Eie den. Bestemme over den.
Som en kontrast til det noe vågale bokbindings-grepet forteller Anette at det føltes naturlig å la totalstrukturen på boken være systematisk og nærmest katalogisert i oppbyggingen, med klar referanse til biblioteket som informasjonslager. Omslaget ble også skapt med fokus på idéen om det tilgjengelige utilgjengelige, med et fotografi på forsiden som forankrer bokens fotografiske karakter. – Jeg følte at dette var en viktig bok som måtte synes i hylla, så den kunne sees og leses av så mange som mulig, sier hun. – Jeg liker å kalle det den grønne omfavnelse. Og fargen er jo alt annet enn åpenbar med tanke på biblioteket som historisk bauta og fotografienes noe nostalgiske flørt - men kanskje var det akkurat derfor føltes det riktig å gi boken et kontemporært og ikke minst synlig preg - for å signalisere aktualiteten og ikke minst nødvendigheten av en slik bok.
– Jo nevnte dere fikk dårlig tid til ferdiggjøring, hvordan var arbeidsprosessen for deg?
– Prosessen rundt boken, til tross for eksepsjonelt dårlig tid, var ganske synonym med hvordan jeg ellers jobber - det handlet mye om å stole på magefølelsen. Og ideene kommer aldri med trynet inn i skjermen. Jeg går heller tur. Eller kjører trikk. Bevegelse genererer ideer. Det var en utrolig intens tid tross den korte perioden det sto på. Prosjektet var så personlig for Jo - og det kosta oss alle en del krefter å få til. Jeg pleier å si det var litt som å stikke huet foran en vindkanon. Og fordi tiden var så knapp måtte jeg kanskje mer enn noensinne stole på magefølelsen og de valgene jeg hadde gjort - intuitivt. På sett og vis skjerpet det sansene mine - og ikke minst argumentasjonsevnen.