En guide til deg som vil lese nye, norske tegneserier laget for voksne lesere – men som ikke vet hvor du skal begynne.

Av Walter Wehus

Er tegneserier alltid laget for barn? Eller er tegneserier noe som bare voksne leser? Det virker som om pendelen i folkeopinionen svinger med noen års mellomrom. Sannheten er selvsagt at det – på samme måte som i resten av litteraturen – blir laget tegneserier for de aller fleste lesere.

Personlig tror jeg ikke på noe skille mellom hva som det er greit for voksne å lese og ikke. En av mine eldre kollegaer som nærmer seg pensjonsalder, abonnerer fremdeles på Donald Duck & co. Men likevel kan det være vanskelig å forklare for nye lesere hva vi snakker om når vi snakker om tegneserier for voksne. Donald har en tendens til å komme i veien.

Denne guiden er for deg som lurer på om voksne også kan lese tegneserier – og om det kan være noe for deg. Her har vi samlet ti tegneserier laget av norske tegneserieskapere som er utgitt i løpet av de siste fem årene. Vi hjelper deg til og med å argumentere hvorfor de ikke er for barn, om noen skulle spørre deg mens du leser.

Ikke tenk på det som en kåring av «de beste» voksentegneseriene, men heller som noen gode forslag til hvor du kan starte. 

Therese G. Eide, Intet nytt fra hjemmefronten #

For deg som:
Har så små (eller mange) barn at selv det å lese en tegneserieroman er å strekke egentiden til bristepunktet.

Hva er det?
Det begynte som en tegnet mammablogg da bergenseren Therese G. Eide fikk tre barn på rappen. I dag er det en stripeserie om foreldrerollen og den tilhørende tidsklemma, med alt som hører til av diskusjoner om skjermtid, rydding, bilturer og oppdragelse. Mens mange bøker og tegneserier som henvender seg til småbarnsforeldre lener seg på en litt hard kynisme og en er-ikke-barn-fæle-innforståtthet, kontrer Eide med varm absurdisme og et oppløftende blikk på hverdagen.

Hvor mye er det å lese?
Én stripe om dagen i mange norske aviser. Ellers er det kommet tre samlebøker – to hvor Eide tegner og forteller i mer tradisjonell bloggform, og én med bare striper (kalt Bare striper, om du lurte).

Hvorfor er det ikke for barn?
Selv om det handler om barn, dreier mye av humoren seg om logistikken bak småbarnslivet. Vil du dele serien med yngre lesere, har det kommet to bøker med gjenfortalte eventyr lagt til samme univers – med noen innlagte vitser for de voksne, i beste Disney-tradisjon. 

Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein, Krüger og Krogh #

For deg som:
Husker overgangen fra 1960- til 1970-årene – og mener at når noe først skal tegnes, så skal det tegnes riktig.

Hva er det?
Hva om det i 1960-årenes Oslo fantes et topphemmelig organ som etterforsket det overnaturlige? Heltene våre er Jacob Krüger og Otto Krogh, et umake par i beste Hollywood-tradisjon som dras mellom det moderne (vel, 1970-talls moderne) og det tradisjonelle i både etterforskningsmetoder og livsfilosofi. Dette er actioneventyr for deg som leste Sprint på 1980-tallet, men også for deg som husker fredsprisutdelingen til Martin Luther King i universitetets aula.

Hvem har laget det?
Trioen Kabíček, Skandfer og Agdestein debuterte som tegneserieskapere med denne serien. Da første bind kom i 2014 hadde det allerede vært bebudet i flere år, og for hvert nye bind virker de å sette ny rekord i tidkrevende research og utpenslet tidskoloritt.

Hvor mye er det å lese?
Så langt er det kommet tre album, og den ferske historien Nord og ned vil bli avsluttet i album fire.

Legg merke til:
Er ikke egentlig Jacob Krüger nokså lik Benedict Cumberbatch sin karakter i filmen Tinker Tailor Soldier Spy?

Hvorfor er det ikke for barn?
Barn har tradisjonelt begrenset interesse for at hvert eneste skur i Pipervika er tegnet akkurat slik det stod for sytti år siden. 

Christopher Nielsen: Weltschmerz 10 a & b #

For deg som:
Liker gamle Oslo øst, rabulisme, punk, og godt, gammeldags håndverk.

Hva er det?
Se for deg en gammel undergrunnstegner med masse frykt og forakt for det moderne livet, men likevel med brede strøk av humanisme og villighet til å gå i klinsj med de mørkeste sidene av sjelslivet. Der har du Christopher Nielsen. I Weltschmerz-samlingene øser han ut små historier, selvransakelser, ubehagelige noveller, malerier og rene tekstblokker som kan få deg til å tenke at verden er et grusomt og kaldt sted.

Christopher hvem?
Nielsen er norske tegneserier grand old man, og har vært forbildet til (og i noen tilfeller bokstavelig talt mentor for) en hel generasjon norske serieskapere. Men det er få som tør å gå inn i det samme ubehaget som han gjør i sine serier.

Hvor mye er det å lese?
De to Weltschmerz-bøkene er på drøye 300 sider til sammen. Men vil du ha mer, kan du lese alt fra røverhistorien Jazzbasillen til seriene om de to narkomane Odd og Geir i Homo Norvegicus. Og mye, mye mer.

Legg merke til:
Ingen andre tegneserieskapere har satt så stort preg på hovedstaden som Christopher Nielsen. Misfornøyelsesbar er et vannhull designet fra vegg til tak av Nielsen selv, mens System Ernst avrundet året på det gamle Munch-museet. Utendørs veggmalerier basert på figurene hans finner du også om du leter.

Hvorfor er det ikke for barn?
Sex, vold, narkotika, utenforskap, psykiske redselskabinetter ... her er det bare å velge.

Illustrasjoner Jens K. Styve / Strand forlag

Klikk for å se bildet "Dunce465" i full størrelse

Illustrasjoner Jens K. Styve / Strand forlag

Jens K. Styve, Dunce #

For deg som:
Husker Tommy & Tigern og skulle ønske at noen ville lage noe like bra igjen.

Hva er det?
En stripeserie om det daglige livet til alenefaren Jens, sønnen Gustav, hunden Brego og venner og kollegaer, roboter og dyreliv et sted i Nord-Norge. Serien er utsøkt tegnet, humoren er smart, referansene kan dra avgårde i uventede retninger, og det ligger en kjærlighet til tegneseriemediet i bunn som gir stripen dybde.

Hvorfor høres navnet Jens K. Styve så kjent ut?
På 1990-tallet var Styve med å starte Jippi forlag, et lite alternativforlag som i minst et tiår etter var det viktigste arnestedet for norske tegneserietalenter. Etter å ha lagt tegneseriene på hylla jobbet han som designer og skrev to romaner (Eg, Ove Kvamme i 2007 og Friedland i 2013). Da han vendte tilbake til tegneseriene, kombinerte han i Dunce alt det beste fra indie-tegneserier og det kommersielle stripeformatet. Det har gjort Styve til en internasjonalt elsket og premiert serieskaper.

Hvor mye er det å lese?
Dunce
går daglig i Klassekampen. Utover det er den samlet i flere bøker – og du kan finne en proto-Dunce i samlingen Jensk utgitt på Jippi. Graver du dypere finner du mange av Styves serier på Jippi samlet i Du er ein luring, Finn Bjølseth.

Legg merke til:
Dette er nok en sammenligning Styve selv ikke vil sette pris på, men har noen stripeserie brukt nynorsk til så god effekt siden Hårek?

Hvorfor er det ikke for barn?
Norske stripeserier henvender seg generelt til et voksent publikum. Dunce er ikke noe unntak – selv om den har både barn og snakkende dyr vil nok åtti prosent av poengene gå over hodet på de yngre. 

Kristian Krogh-Sørensen: Gulosten #

For deg som:
Er litt ute av tiden, og stolt av det.

Hva er det?
Biografien til hovedpersonen i Gulosten sier følgende: «Johannes Sigfred «Gulosten» Andersen. Født på Grünerløkka i 1898. Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker. Død i Horten 1970.» Gulosten er på mange måter en perfekt karakter for å utforske den norske mellomkrigstiden, en periode som er litt underbelyst i norsk historie. Historien er tegnet i svart-hvitt med karikerte figurer, og med nese for spenning, humor og saftig tidskoloritt.

Hvem har laget den?
Kristian Krohg-Sørensen er utdannet journalist og russlandsviter. På det personlige plan er han en av disse få serieskaperne som kan kle seg som om de tilhører et annet århundre, og faktisk slippe unna med det.

Hvorfor er det ikke for barn?
Mye sprit, en del kokain, og tyske horehus.

Hvor mye er det å lese?
Første bind, Liv i Helvete kom i 2015, og var tegneseriedebuten til serieskaperen. Gentlemansforbryteren kom i 2020, og Krohg-Sørensen har tidligere sagt at serien vil bli på fire eller fem bind til sammen.

Legg merke til:
Som flere andre av utgivelsene på denne listen, er Gulosten utgitt på No Comprendo Press. Det er et lite forlag med et enda mindre kontor, men som likevel har utgitt en uforholdsmessig høy andel kvalitetstegneserier for voksne de siste tiårene. 

Inga Sætre, Det finnes en død etter livet #

For deg som:
Er så voksen at du egentlig ikke tror du trenger tegneserier lenger.

Hva er det?
Du vet den typen overhørte dialoger som vi pleide å poste på Underskog for lenge siden? Inga Sætre er en mester på slike samtaler som treffer tidsånd og miljø, fremført av blaserte, storbyboende drittunger i 30-40 år gamle kropper. Boken består av en rekke små vignetter hvor venninner samtaler om livet, hverdagen, og kotymen – som en genderflipped nyinnspilling av Seinfeld regissert av Joachim Trier.

Inga Sætre?
Ja, Inga Sætre! For lenge siden gikk tegneserien hennes Møkkajentene fast i Morgenbladet, og det er mye de samme typene og den samme stemningen vi møter i Det finnes en død... Ellers var hun tungt involvert i filmatiseringen av tegneserien sin Fallteknikk, som ble til filmen Ninjababy med hennes egne animasjoner.

Hvorfor er det ikke for barn?
Fritt valgt sitat: «Livet er for kort til at du kan klage, men for langt til at du kan la det skure.»

OK, gi meg et sitat til.
«Jeg HATER sinkbøtter med lavendel. Samtidig ønsker jeg meg det veldig».

Haha!
Jeg vet, ikke sant? Hele boken er full av slike utmattede gullkorn fremført med rasende energi.

Hvor mye er det å lese?
Boken er på hundre sider, men siden den har et episodisk uttrykk kan du med fordel dykke ut og inn av den fremfor å lese den fra perm til perm – om du klarer å stoppe. Samlinger med Møkkajentene får du fortsatt tak i fra Jippi forlag. 

Lene Ask, O bli hos meg #

For deg som:
Setter pris på fortellinger fra virkelige liv som viser skjulte deler av norgeshistorien.

Hva er det?
Norge er et av landene med flest misjonærer i forhold til innbyggertallet. Tusenvis av barn har bodd adskilt fra foreldrene mens foreldrene var på misjonsreiser – ofte i årevis. I O bli hos meg fortelles historiene til noen av dem, gjennom kondenserte intervjuer og tegninger. Det er fortalt dempet og stille, men likevel uendelig sårt.

Hvem har laget den?
Lene Ask debuterte med et brak i 2006 da den selvbiografiske Hitler, Jesus og farfar åpnet øynene til mange nordmenn for hva tegneserier kan være. Siden har hun markert seg spesielt med to tegneseriedokumentarer om misjonærbarn. Som hun sier var det ikke planlagt å lage to, men noen måtte fortelle disse historiene da de dukket opp.

Hvor mye er det å lese?
O bli hos
meg er på rundt 150 sider, med lite tekst og mye vekt på å fortelle gjennom tegninger. Blir du interessert i emnet kan du plukke opp den frittstående forgjengeren Kjære Rikard, basert på brevvekslingen mellom misjonærbarnet Rikard Jakobsen og faren.

Hvorfor er det ikke for barn?
Setningene er så korte og så få at de kan leses av en andreklassing. Men det fortelles så mye mellom linjene og i samspillet mellom tegning og tekst at boken krever en voksen leser.

Noe mer jeg bør vite?
Ask jobber for tiden med en tegnet biografi om Astrid Løken, humleforsker og hemmelig agent. Noe som høres ut som noe fra en tegneserie, men som faktisk er helt på ekte. Og snart i en tegneserie, altså. 

Steffen Kverneland: En frivillig død #

For deg som:
Liker virkelighetslitteraturen din med en ekstra knyttneve i magen.

Hva er det?
Da Steffen Kverneland var atten år gammel, tok faren hans livet av seg. I En frivillig død sirkler Kverland inn dette øyeblikket ved å fortelle om det som gikk før og det som gikk etter. Hvilke tegn var det som han, moren og broren overså? Ville det ha spilt noen rolle om de hadde skjønt hva som ville skje? En frivillig død er tegneserie og selvbiografi på sitt mest opprivende, godt hjulpet av Kvernelands mestring av tegneseriemediets mange stilarter og virkemidler. Er du vant til at tegneserier bare er moro, er det verdt å merke seg at denne slår hardere enn mange romaner.

Hvem er Steffen Kverneland?
Han er kanskje mest kjent for kunstnerbiografien Munch, men Steffen Kverneland har vært en del av norske tegneserier i mange tiår. Han har perfeksjonert bruken av seg selv som tegneseriefigur, og selv om det alltid har vært en kime til selvbiografi i tegneseriene hans, har den blomstret for alvor de siste årene. Sees ofte profesjonelt sammen med Lars Fiske (se under).

Hvorfor er det ikke for barn?
Har du i det hele tatt fulgt med her?

Hvor mye er det å lese?
Selve En frivillig død er ett enkeltstående bind. Vil du ha mer kvernelandsk selvbiografi har han laget oppfølgeren Brillegeit og den tidligere Slyngel som begge går over noen av de samme temaene. 

Lars Fiske: Mitt liv som tegning #

For deg som:
Ikke tror at middelaldrende, hvite menns selvbiografier kan tilføre verden noe nytt.

Hva er det?
Ved hjelp av sine gamle skissebøker forteller Lars Fiske om sitt eget liv, men mest om sin vei til å bli kunstner. Har du lest noen kunstneres selvbiografier er du trolig på vakt nå, men Fiske holder seg unna den monomane selvhevdelsen vi har blitt vant til å frykte i sjangeren. Vel så viktig i historien er hvordan Lars møtte hun som skulle bli hans kone, illustratøren og kunstneren Anna Fiske – og hvordan hun ble en kunstnerisk sparringspartner. Som Una Gjerde skrev for Empirix: «Boken handler ikke om mannen Lars Fiske, men om serieskaperen. Det er ikke en bok om en mann i midtlivskrise som ser tilbake på et levd liv. Det er en bok om en kunstner og hvordan han fant sitt uttrykk».

Hvem er Lars Fiske?
Det er svært mange av Lars Fiskes tegneserier vi kunne trukket frem her om vi ikke hadde forpliktet oss til å anbefale tegneserier fra de siste fem årene. Fiske har vært et ikon (godt hjulpet av sin kantete, kubistiske og like ikoniske tegnestil) siden Matje-Debutanten i 1997. Kunstnerbiografien hans Herr Merz tegner et varmt bilde av den tyske kunstneren Kurt Schwitters. Olaf G, en biografi om illustratøren Olaf Gulbrandsson som Fiske laget sammen med Steffen Kverneland, er en moderne klassiker.

Hvorfor er det ikke for barn?
Kjærlighetshistorie? Kunstnerisk utvikling? Snoooork! I tillegg blir det en smule eksperimentelt mot slutten.

Legg merke til:
Anna og Lars Fiske har diametralt motsatte tegnestiler – mens Fiskes strek (slik vi oftest møter den) er kantete og maskinell, er Annas strek organisk og ser nærmest ut som om den er laget i ull. 

Ida Larmo, Rigel – Urettens ekko #

For deg som:
Er nysgjerrig på tegneseriers potensiale for sakprosa.

Hva er det?
Rigel – Urettens ekko
forteller historien om norgeshistoriens største skipskatastrofe. Den er også noe så sjeldent som en fortelling fra andre verdenskrig som få kjenner til. 2500 sovjetiske krigsfanger omkom da de allierte bombet skipet Rigel utenfor Helgelandskysten i 1944. I denne sakprosategneserien får vi følge to av de svært få som overlevde – russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz. Ida Larmo forteller godt, tegner levende og halvrealistisk, og bruker seg selv som figur effektivt gjennom historien.

Hvem har laget den?
Ida Larmo hadde, med unntak av stripeserier, bare gitt ut den selvbiografiske Bow and Arrow før hun ga seg i kast med dette maratonprosjektet.

Hvorfor er det ikke for barn?
Det er sant at det fort blir noe skolepensum-aktig over historier fra andre verdenskrig. Kanskje er det fordi det mest er i skolesammenheng mange av oss møter krigen. Rigel kan nok mer enn noen annen av tegneseriene på denne listen gis til unge lesere, men det er bare fordi den forteller så godt og klart om et viktig tema, uten å gå i veien for seg selv på noen måte. At den vant Brageprisen i kategorien «Åpen klasse: sakprosa for barn og unge» viser egentlig bare at slike priser ikke aner hvordan de skal hanskes med tegneserier for voksne.

Hvor mye er det å lese?
Med sine gode 220 sider er boken en skikkelig tungvekter som gjør ære på tematikken.

Hovedbilde: Fra utstillingen Årets vakreste Bøker 2017 / Foto Niklas Lello