Boka ”En som het” av Kristoffer Kjølberg ble Årets tegneserie 2018, og er en samling korte tegneserier, mønstre, tegninger og collager fra hans mer analoge periode. 

Av Dorthe Smeby

Årets tegneserie ble delt ut under Oslo Comics Expo for tredje gang, og går til en norsk serieskaper som juryen mener har utmerket seg spesielt i året som har gått. Denne gangen gikk utmerkelsen til Kristoffer Kjølberg for boka "En som het". Kristoffer har art director-utdannelse fra Westerdals og en bachelor i visuell kommunikasjon fra KHiO, og har jobbet som frilanser i rundt femten år. Fra tidligere å ha jobbet med grafisk design, litt animasjon og webdesign, har han de seneste årene fokusert mer og mer utelukkende på illustrasjon og tegneserier. Illustrasjonene blir til på et kontorfellesskap på Grønland i Oslo som kalles Illustrinati, sammen med Flu Hartberg, Kristian Krohg-Sørensen og Sigbjørn Lilleeng.

– Nå er det over 20 år siden jeg og Bendik Kaltenborn starta tegneseriekollektivet Dongery, og det har alltid vært der hovedfokuset mitt har vært når det gjelder tegneserier, sier Kristoffer. – Men underveis har jeg laget ting på egenhånd også, som har vært publisert i diverse fanziner og antologier, og det er dette som er samlet i boka. Boka inneholder diverse korte tegneserier, tegninger, mønstre og collager som jeg har laget oppgjennom årene, og oppsummerer på en måte den minst kommersielle delen av karrieren min de siste ti årene. Fellesnevneren er vel en slags forsiktig form for humor - jeg vil helst ikke at det skal være for morsomt. Jeg har sett at det blir omtalt som "absurd", men jeg kjenner meg ikke helt igjen i det. Jeg synes det er mer absurd hvordan mange av "humor"-stripene i avisene presenterer variasjoner av den samme vitsen dag ut og dag inn.

– Hvordan ble du interessert i tegneserier og tegning generelt?  

– Begge foreldrene mine er nok kunstnerisk anlagt, og tegnet mye sammen med meg da jeg var liten, så jeg tror det festet seg tidlig. De har alltid støttet opp om det jeg driver med uten å mase noe om hva jeg skal bli, og det tror jeg fungerte bra i mitt tilfelle i hvertfall. Jeg tror mange kvier seg for å satse på en karriere innenfor tegning fordi det faller utenfor forventninger om en "ordentlig" jobb, men jeg har egentlig aldri sett for meg at jeg skal holde på med noe annet. Faren min jobbet i Hjemmet Mortensen og det var nærmest fri flyt av Disney-serier hjemme hos oss. Som barn ville jeg aller helst tegne Donald Duck, men innså etterhvert at jeg ikke kunne bli verken Carl Barks, Hergé eller Charles M. Schultz over natta. Det var først da jeg ble kjent med Bendik Kaltenborn på tegning, form og farge-linja på Manglerud videregående at det "løsna". Han introduserte meg for en helt annen innfallsvinkel til tegneserier, og sammen oppdaget vi en helt ny verden av undergrunns- og alternative serier. Og ikke minst ble jeg inspirert av Bendik selv; allerede som 16-åring lå han milevis foran oss andre. Det irriterende er jo at han har beholdt forspranget. Senere har jeg hatt forbilder som blant annet Gunnar Lundkvist, Mat Brinkman, Seth, David Shrigley, Dave Cooper, Frank Santoro, Christophe Blain, og ikke minst Lars Fiske. Det var ekstra stas at det var han som overrakte meg denne prisen, og selv om pengepremien på 30.000 kroner er utrolig flott å få, var selve hovedpremien for meg originaltegningen fra "Grosz" (fjordårets vinner av Årets tegneserie red. anm.) som fulgte med.

– Hva slags teknikk bruker du? Og hvordan er arbeidsprosessen for deg som illustratør? 

– For tiden jobber jeg nesten utelukkende digitalt. Det har vært en ganske lang prosess å komme til et punkt hvor jeg ikke lenger føler for å unnskylde meg ovenfor de som tegner "ordentlig", altså med tusj på papir. På mange måter kan du si at jeg har måttet lære meg å tegne på nytt. Men nå føler jeg at det jeg får til digitalt er minst like bra, kanskje bedre, enn det jeg gjør analogt. Jeg tror det kan være positivt å nullstille seg noen ganger og tenke over hvorfor man gjør ting på en bestemt måte, og prøve noe nytt. Det er jo selvfølgelig både fordeler og ulemper med begge metoder, men akkurat nå er jeg i en fase hvor jeg stort sett bare ser mulighetene ved å tegne digitalt og friheten det gir meg til å eksperimentere. Hovedvekten av arbeidene i ”En som het” derimot, er fra min analoge periode hvor jeg tegnet med tusj på papir. Jeg baserer meg mye på improvisasjon i måten jeg jobber på, og er ikke så flink til å jobbe strukturert med skisser og planer. Ofte ferdigstiller jeg tegninger før jeg egentlig vet hvordan de skal være, og stoler på at underbevisstheten vet hva den driver med; en avansert form for intern ansvarsfraskrivelse.

– Kan du si litt om hvordan det er å være tegneserietegner i en stadig mer digitalisert tidsalder? Tåler tegneserier overgangen til skjerm? 

– Håndholdte skjermdingser har definitivt gjort digitale tegneserier mye lettere tilgjengelig, men jeg tror vi er langt fra å se noen massedød innen trykte tegneserier. Jeg leser mye korte tegneserier på Instagram for eksempel, men kan ikke se for meg å lese lengre ting på skjerm slik det er nå. Det gjelder også med ting jeg selv lager, selv når jeg tegner digitalt. Det føles ikke ferdig før det er trykket, og det tror jeg kan ha noe med at vi er vant til at det vi ser på skjermen er mer flyktig. Det dukker opp i feeden og forsvinner igjen like fort, uten å gjøre varig inntrykk. Når det er sagt, håper (og tror) jeg at vi kommer til å se mer og mer av digitale tegneserier i forskjellige former. Det åpner jo for mange muligheter innen selvpublisering og distribusjon, og det er nok i stor grad en vanesak. Nye generasjoner vil jo ha et mer naturlig forhold til skjermen enn oss. Men jeg ser ingen grunn til at det skal gå ut over tegneserier trykket på papir.

kristofferkjolberg.com