Klarspråk #

Helt siden han flyktet fra Iran til Norge med familien da han var fem har Behnam holdt seg opptatt. Familien bosatte seg i Tønsberg og her fikk interessene for musikk og design blomstre. Han tilbragte obligatorisk tid bak disken på Platekompaniet, studerte historie og statsvitenskap i Bergen, samt kultur- og ledelse på BI.

Sammen med noen venner var han med å bygge opp musikkfestivalen Slottsfjell og ble fort en mester i å fusjonere design, opplevelse, merkevare, festival og identitet. Senere var han kommunikasjonssjef for By:Larm i fem år og startet musikkmagasinet ENO. Han har også en bakgrunn som radiojournalist i Musikkmisjonen, noe som merkes. Han har kjappe observasjoner, snakker tydelig, med få fyllord.

— Det kunne jo blitt mange ulike liv med de eh, varierte interessene jeg har. Og jeg er bevisst på det. Jeg ser etter tilfeldigheter, leter faktisk litt etter dem, sier han og smiler.

Nå er han gift med Maria, som er sykepleier. De har tre barn sammen (Klara på ni, Lilly på seks og Otto på elleve måneder) og bor oppe i Grønvold hageby.

Og til tross for sin tilsynelatende svært komfortable tilværelse, mener Behnam at tiden som ligger foran oss blir avgjørende.

— For å redde noe må man ofre noe, sier han.

System, design og fremtid #

— Overflodssamfunnet må adresseres. Vi må kjøpe drastisk mindre, reise smartere, tenke mer — og handle kollektivt, sier han og gestikulerer rolig med sterke hender.

— Vi er jo på toppen av en næringskjede som, sagt litt på spissen, tjener penger på krig og klimaendringer. Og det er et ansvar vi ikke har tatt.

Behnam tror på systemendring gjennom systemdesign. Dette vil si at man som designer zoomer ut fra konkret produktdesign til mer holistisk designtilnærming — ved å evaluere alle leddene i produksjonskjeden og eventuelt også redesigne disse.

Han oppfordrer til kontinuerlig spørsmålstilling.

— Vi må ikke bare endre gjennom distinkt form, men også gjennom systemer. Vi kan ikke bare designe emballasjen, vi må tenke hva er i boksen, og hvem har puttet det der? Vi kan ikke bare lage en god seng. Vi må tenke levetid, kvalitet, produsent- og ansattansvar. Men, til slutt må designet være magnetisk og preget av godt håndverk også. Det er helt avgjørende for å få folk med på endringer, for det er jo som regel sluttproduktet som berører og begeistrer.

Dette er noe Behnam og kollegaene jobber med i EY Doberman, men også noe han har vært opptatt av i mange år — nemlig hvordan design kan være et verktøy for å fabulere frem en bedre fremtid.

Design thinking & doing #

— Jeg har fulgt med på studioer som Superflux en god stund, sier Behnam — og henviser til det London-baserte kollektivet som ble startet av Anab Jain og Jon Ardern i 2009.

Superflux er et såkalt «design and experiential futures company» og jobber blant annet med klimakrisen, algoritmeautonomi, fremtidens arbeidsplass og såkalt more-than-human-design (som en motsats til human centred-design).

— Designere er unike i det at vi kan visualisere et problem, og dermed aktivere sanseapparatene til folk.

Behnam ønsker å utforske hvordan vi kan manifestere fremtiden på ulike vis med spekulativ design, og ikke bare tenke på hva rapportene forteller oss, men hva vi selv foretrekker og ønsker. Han mener at tiden er inne for å gjøre seg opp en mening om hvilken historie man vil være med på å fortelle.

EY Doberman gjorde akkurat et større prosjekt hvor de laget en simulering av fremtiden i form av to opplevelsesrom. Byen Chicago ble vist i år 2035 med og uten et regenerativt scenario som hovedmål: Hvordan ser, oppleves og føles dette ut hvis vi bare fortsetter som før? Og om det oppleves ubehagelig, hva kan vi med regenerativ design forhindre eller forbedre utfallet?

— Det handler ofte om små ting. Det er der holdningsendring begynner, men for at vi skal oppnå raskere endring må vi få flere til å ta stadige tøffere valg, sier Behnam.

Behnam mener det har vært altfor mye fokus på design thinking de siste årene, nå ønsker han at vi gjør mer — og fokuserer ytterligere på design doing.

— Vi har holdt så mye på med prosess som metodikk, med design thinking i alle prosesser og ledd. Men hva leder det til? Jeg er så heldig å jobbe med en strålende gjeng som er like utålmodig som meg. Derfor skyr vi eviglange prosesser som ikke leder til konkret outputs. Skal vi lykkes med radikal endring, så tror jeg at vi må tenke, designe, bygge smart og raskt. Det samme må gjelde bestillerne.

— Vi vet jo at vi kan, hvis vi bare vil.

Han trekker frem Pfizer-vaksinen som et eksempel på hva som kan skje når bestillerne har en helt annen kollektiv «sense of urgency», enn det de for eksempel har til klimakrisen.

— En tredjedel av verden, det globale nord, er ansvarlig for store lidelser, både nåværende og fremtidige, i det globale sør. Og mens vi snakker både brenner og tørker Europa opp. Vi har ikke tid til å vente, vi er allerede langt på etterskudd. Nå må vi handle.

— Og nå skal vi inn i det ukjente. Da må vi som et kollektiv samfunn ta en høyere risiko.

Han smiler lurt.

Mangfold, antirasisme og inkluderende design #

En ting mange assosierer med Behnam — bortsett fra at han er et overflødighetshorn av talenter — er hans uredde tilnærming til mangfoldsdebatten. Holdninger, språk, retorikk, semantikk, rasisme og mangfold. Alt hører sammen.

— Mangfold er komplisert materie. Etter BLM (Black Lives Matter journ.anm.) var det mange byråer som gikk ut med utvidede CSR-retningslinjer og store vidløftige ord. Men har det egentlig skjedd så mye?

Han mener at man må utnytte momentum når det først er der.

— Om vi skal oppnå mangfold og inkludering må vi bearbeide rasisme. Anti-rasisme er et verktøy mot den strukturelle rasismen.

Behnam mener dette først skjer gjennom bevisstgjøring. Han mener vi aktivt må jobbe med rekruttering til visuell industri: Ansette melaninrike kreatører og designere med varierte bakgrunner og funksjonsvariasjoner, og ikke lene oss på optiske støtteerklæringer.

— Vi må være villig til å endre strukturene og gå lenger enn å sette likhetstegn mellom reell representasjon med fargerik casting i reklamebransjen, selv om det også monner.

Kunne kanskje et mentorsystem vært noe?

— For noen år siden jobbet jeg med en idé som het En fot innenfor, som tok for seg akkurat dette, sier han.

— Det hadde vært veldig fint å videreføre.

Politikk, takk! #

Som ny styreleder i Grafill og juryleder i DOGA-merket innehar han to av de fremste vervene i design-Norge. Men Behnam selv har aldri ønsket å bli leder. Kanskje det er nettopp derfor han er god på det.

— Jeg synes vi trenger flere designere i toppledelsen for å forstå det fulle potensialet i design, sier han.

Men hva er det som mangler i norsk design i dag?

— Vi trenger en tydeligere designpolitikk, flere politiske insentiver, bedre rammeverk og hardtslående, men gjennomtenkte krav.

Han er spent på hva den nye næringsministeren Jan Christian Vestre kommer til å få til. De har sittet sammen i DOGA-juryen og Behnam mener han har solid designforståelse som tidligere leder av VESTRE (familiebedrift for utemøbler som nylig åpnet verdens mest miljøvennlige fabrikk The Plus i Finnskogen, journ.anm.).

— Vestre sier jevnlig at han har tro på design som et verktøy for innovasjon. Det gir meg håp, så lenge ikke Vestre blir fanget av systemet. Jeg håper de rundt ham tillater ham å være seg selv.

Tegneserienes samfunnsfunksjon #

Og apropos det å være seg selv: 30.000 som regner seg som designere i Norge — og Grafill teller 1500 medlemmer. Hva skal Grafill være for sine medlemmer og hvordan kan flere føle seg velkomne?

— Grafill må være fremoverlente og romme flere som henger med i sin egen kontekst. Jeg vil ta en posisjon for mange ulike typer designere, for vi trenger alle i tiden fremover.

Behnam trekker blant annet frem den viktige samfunnsfunksjonen til illustratører og tegneserieskapere.

— Tegneserie og illustrasjon handler om kreativ kraft og håndverk. De kan formidle komplekse problemstillinger for svært ulike målgrupper gjennom distinkt form.

Han nevner Persepolis-bøkene til Marjane Satrapi (om en ung jente som vokser opp i Iran under den islamske revolusjonen på 80-tallet, journ.anm.) som en stor inspirasjon og nevner i en bisetning at moren flyttet tilbake til Iran dagen i forveien.

— De arbeidene har vært viktig for meg. Det er så mye rikdom i detaljene, så mye respekt og forståelse.

— Som for eksempel da hun får sin første Michael Jackson-kassett, det ligger mye mellom linjene i det, sier han og smiler skjevt.

Kunsten å stå i problemer #

Sanden i timeglasset på pulten hans har rent ut. Behnam sier han er litt kokt i hodet etter å ha pratet fag non-stop i to timer, men samtalen avslutter med positivt fortegn. For hvorfor ville han egentlig bli styreleder i Grafill?

— Jeg ser på designeren som en viktig kraft i samfunnet. Og jeg mener vi må ta de ubehagelige kampene, enten det er antirasistisk arbeid eller klimakamp. Vi må stå i problemene sammen og så frø. Samtidig handler jo ikke alt om å endre verden, noen ganger handler design om å uttrykke seg kunstnerisk, eller å lage noe fett, og jeg er takknemlig for muligheten til å jobbe for alle som brenner for faget vårt.

Han pauser litt.

— Jeg vil jo gjerne vise at det er mulig, dette her. Og ikke misforstå, jeg tror på glede og optimisme som viktige verktøy. Men jeg synes vi burde være enda litt mer utålmodige, sier han.

Han trekker pusten dypt.

— Og jeg har lyst til å gjøre mye.