Åpningstale til utstiller #

Kjære alle sammen, velkommen til åpningen av «Do you read me» – en utstilling av Peter Knudsen.

For de av dere som ikke kjenner meg heter jeg Lene Renneflott og er daglig leder i Grafill – organisasjonen for visuell kommunikasjon. Vi organiserer alle utøvere innen visuell kommunikasjon fra tegneserieskapere og animatører til grafiske designere, interaksjonsdesignere og illustratører. R21, her vi er nå er både utstillingslokalet og samlingsstedet vårt. En storstue vi er stolte av og som vi benytter til å belyse så mange fasetter av fagene våre som vi kan.

Sist jeg åpnet en utstilling om en font så var vi helt i en annen ende av skalaen fra der vi er i dag. Da vi stilte ut fonten Mu så var det presisjonen og lesbarheten av en brødskrift det dreide seg om. Utviklingen av en skrift handler ofte om mye som skal være veldig subtilt, en god lesefont skal helst oppleves som usynlig og dermed lettlest og myk for blikket.

Fontene som er med i utstillingen til Peter er vel omtrent så langt unna lettleste fonter som vi kan komme. «Do you read me» løfter nemlig frem et fonteksperiment som kom med Mac’ens første inntog i designernes hverdag. Designere begynte å redigere, leke og eksperimentere med fonter, noe som ledet til FUSE fontene som Peter straks skal fortelle litt mer om.

Noe av det jeg liker så utrolig gått med denne utstillingen er alle lagene. Bildene og videomaterialet utfordrer fontene, rommet og oss på flere måter. Peter har lykkes godt med å gi oss tre forskjellige rom som alle på hver sin måte eksperimenterer med hver sin FUSE-font. Det er ingen fasitt vi møter i disse arbeidene, men de inviterer oss til å bruke tid på seg og til danne oss en egen tolkning.

Dette er en utstilling som tåler mange gjensyn. Man kan sette seg og se lenge eller man kan gå raskt gjennom og få med seg mange inntrykk. Personlig blir jeg grepet av måten elementene står til hverandre, på hverandre, kommenterer hverandre og snakker til hverandre. Det er mye estetikk her og særlig fonten «Sklerose» på sitt vannskum-videospor har for meg en skjør poetisk nerve. Og rommet innerst med lyden av de japanske vannklokkene inviterer til ettertanke. Kanskje finner dere meg i en sakkosekk der inne senere i kveld.

Da jeg snakket med Peter om utstillingen var han opptatt av viktigheten av å ikke lure så mye på hva som er riktig eller galt eller kunst. Som han sa, «Det er ikke farlig å eksperimentere. Ingen dør!» Så kjære dere, ta denne utstillingen som en oppfordring. Ødelegg noe, riv det fra hverandre, sett det sammen igjen, eller sett det sammen med noe helt annet. Hvem vet, kanskje lykkes du med å lage noe så presist, åpent og fint som denne utstillingen.

Lene Renneflott, daglig leder i Grafill