Illustratør og animatør Andreas Emil Lund får ut sin rampete side gjennom figuren Don Giorno al Forno, som for tiden kan oppleves i fri utfoldelse i Grafills lokaler i Møllergata. Utstillingen gjenspeiler Lunds arbeidsfilosofi om learning by doing, og er en eklektisk miks av skulptur, illustrasjon, animasjon - og hermetikk.

Tekst Dorthe Smeby
Foto Fredrikstad Animasjonsfestival

– Jeg har blitt veldig glad i karakteren Don Giorno al Forno. Han er litt naiv, men har ståpå-vilje og pågangsmot. Han er en underdog og en taper på mange måter. Jeg liker fyren skikkelig godt. Han er litt sånn dumrian, men har så lyst å få det til.

Andreas Emil Lund er utdannet illustratør fra Fagskolen Kristiana, og snublet inn i animasjonsverdenen etter å ha fått forespørsel om å lage musikkvideo for en god venn i bandet Pelicat. Musikkvideoen skulle 3D-animeres, og Lund hadde tre måneder på seg til å lære det han trengte for å få prosjektet i havn. Både musikkvideo og omslag vant gull i åpen klasse under visuelt i 2019. – Under pandemien gjorde jeg også en musikkvideo for Death by Unga Bunga som også ble nominert til litt priser rundtom, blant annet på Fredrikstad Animasjonsfestival.

På grunn av den nominasjonen ble vi spurt om å gjøre en slags live animasjonskonsert i 2021 som var helt sjukt morsomt! Så utdannelsen min etter det har egentlig vært jobbtilbud. Hver jobb tvinger meg liksom til å lære noen nye ting og det syns jeg er dødsgøy!

– Hva arbeider du mest med?

– Vel, jeg jobber mest med 3D. Akkurat nå har jeg lyst til å bli bedre med lys og teksturer. Jeg har også lyst å lære meg teknikker for å lage fysiske objekter. I sommer gjorde jeg også en jobb for MTV som var en veldig kort animasjon. Det syns jeg også var sinnssykt gøy! Tid er en trade-off. Har jeg en måned på å lage en fire-minutter lang video blir det en del snarveier. Har jeg en måned på å lage en 15-sekunders video har jeg bedre tid til å kose meg med for eksempel teksturer, og heller ta noen deilige omveier til målet. Begge deler gir meg imidlertid masse glede!

– Så videreutviklingen fra illustratør til animatør kom naturlig og litt av seg selv?

– Animasjon virket både gøy og nyttig. I tiden vi lever i er nesten alt animert, så de ytre impulsene gjorde at det både virket morro, og fornuftig å lære det. Jeg hadde det skikkelig morro med det, men kunne jo ingen verdens ting. YouTube var en god læremester der. På tross av at jeg ikke kunne animere i det hele tatt likte Pelicat greiene mine godt nok til at de stolte på at jeg klarte å lage en musikkvideo for dem. Det er jeg veldig glad for.

– Hvordan vil du selv beskrive din personlige stil som animatør?

– Jeg tror folk setter litt pris på at jeg ikke følger så mange regler i mine animasjoner. Mye av årsaken til det er tid. Jeg skal være ærlig å si at jeg kunne tenke meg å ha bedre tid rett og slett. Å bruke komposisjonsprinsipper når jeg planlegger animasjon for eksempel, både når det kommer til plassering av ting i bildet men også farger. I jobben min som illustratør bruker jeg lang tid på slike ting. På samme tid er det deilig å være litt rampete og drite i ting jeg vet er lurt og bra å gjøre og heller følge det jeg syns ser morsomt og gøy ut. Jeg er ikke så veldig rampete ellers.

– Hva er de mest åpenbare forskjellene fra å jobbe som illustratør, når det kommer til fremgangsmåte og arbeidsmetode?

– Forskjellene på tegning og animering er egentlig skikkelig store. I alle fall for meg slik jeg jobber. Det er mange ting fra tegneserier og tegnefilm jeg ønsker å etterligne i animasjonene mine. Du vet i Tom & Jerry, så er jo den der musa og katten i tottene på hverandre hele tiden. Jeg har et minne fra en episode hvor Tom blir slengt i en vegg eller noe sånn og så blir han helt flat, for så å rulles opp som en slags rullegardin. Det har jeg hatt lyst til å få til i 3D dødslenge. Jeg tror det vil se kjempegøy ut! Her kommer imidlertid den største forskjellen på 3D og blyant for meg Jeg får til å formgi det med penn og papir som en tegnet sekvens, det er ikke sikkert det hadde sett så bra ut, men jeg har både verktøyene og kunnskapen til å få det til. Men i 3D, som er ment for å etterligne virkelighetens fysikk, så er det så sinnssykt lang vei til det. Jeg liker best illustrasjoner som tilfører litt magi og bryter med omverdenen. Jeg syns det er totalt uinteressant å se kulepenntegninger som ser ut som et fotografi. Så det er mye av kampen min 3D, å bryte med omverdens regler i stedet for å etterligne den. Da syns jeg det er ekstra moro!

Andreas Emil Lund får ut sin rampete side i utstillingen Don Giorno al Forno.

Klikk for å se bildet "Apning" i full størrelse

Andreas Emil Lund får ut sin rampete side i utstillingen Don Giorno al Forno.

Videreutviklet look-alike-konkurranse #

Idéen til Don Giorno oppstod i følge Andreas i et aktivitetsvakuum der det egentlig ikke skjedde så mye spennende i hodet.

– For meg er det veldig vanskelig å navigere den følelsen når den dukker opp. Når jeg er i en god, kreativ flyt har jeg innimellom realistiske forventninger til meg selv. Når jeg er helt tom og ikke har noen idèer eller skaperlyst har jeg helt urealistiske forventninger til meg selv. Da skal jeg liksom få til alt! Jeg var i en slik fase og skulle forsøke å lage en tegneserie i 3D som skulle bli det beste jeg noensinne hadde laget. Jeg hadde to modeller liggende på dataen min, en voksen mann og en liten gutt og begge var skikkelig sterke. Det skulle vise de to på sin reise til en father-son-look-alike-konkurranse og punchlinen var at farens hode eksploderte hver gang han så sin sønns muskuløse bragder. Men jeg var helt tom kreativt og det var dessuten ikke så gøy å jobbe med så jeg la det fra meg. Helt til en natt da jeg egentlig skulle sove så kom jeg på at det ville vært gøy å ha en utstilling hvor jeg kunne vise de to som hadde vunnet og ha en statue av dem og ha en tapervegg og ha en dokumentar og så og så og så. Så det ble en natt med ukritisk fase, lite søvn og en søknad til prosjektet som du nå kan se på galleriet.

– Har du noen konkrete planer for Don Giorno videre?

– I utgangspunktet ikke. Jeg tror det er ganske mye av meg selv i karakteren. Jeg har i alle fall hatt en del øyeblikk i løpet av arbeidet med denne utstillingen hvor jeg ser ting i ham som jeg også ser i meg selv og innser at “oi, det der må jeg jobbe litt med gitt”! Som for eksempel Don Giornos ønske om at ALLE skal like ham. Det kan jeg kjenne meg litt igjen i. Det er ganske deilig å se slike ting med seg selv for da vet jeg plutselig hvilke følelser jeg må navigere bedre for å få det bedre med meg selv. Særlig med følelser som kan gjøre at jeg oppfatter meg selv som veldig liten. Motsatt også i og for seg. Ting han har som får ham til å føle seg større og sterkere. Å se at han har så ståltro på produktet sitt uansett hvor teit det er. Den energien låner jeg gjerne litt av! Det er ikke farlig å være stolt av seg selv og ting man har jobbet lenge med og er fornøyd med. Det er lov å være stolt av seg selv og heie på seg selv. Det føles så rart å snakke om det på denne måten, men ja jeg har lært mye om meg selv av å jobbe med den fyren så jeg er skikkelig glad i ham. Så ja, planen er vel kanskje enn så lenge å la Don Giorno være en slags rettesnor for meg selv og ting jeg føler på. Og slik vil han leve videre resten av livet mitt.

Les mer om utstillingen Don Giorno Al Forno