Hele poenget har vært å ikke tenke #

Robin Snasen Rengård hadde altså bestemt seg for å lage sine egne platecovere i form av doodles, og etter hvert ble prosjektet gradvis materialisert.

– Jeg tok bare med meg de tomme coverne når jeg var ute og gikk, spiste lunsj, så på tv eller satt og hørte på mikser i studio. Da sitter jeg jo alltid og drodler. Det er på en måte helt meningsløst. Men sånn var jeg på ungdomsskolen også; satt og tegna skateboard-klistremerker på penalet mitt og sånt. I tillegg brukte jeg litt av den samme teknikken på den første EP`n min for 10 år siden. Da var det bare ett digitalt cover, men det var litt i den samme doodle-stilen, forteller han.

– Så hvis man kjøper platen på utstillingen, får man med et cover som er helt unikt?

– Ja, hvert cover er en original tegning, laget med to forskjellige Posca-tusjer, sier han.

– Tegner du skisser med blyant først, da?

– Nei, jeg går bare rett på. Den første formen er utgangspunktet, og så blir resten til, helt tilfeldig. Det er ikke noe konsept eller plan. Hele poenget har vært å ikke tenke, og at det bare skal flyte gjennom. Dette skulle ikke være en tung prosess for meg.

– Er du da også litt grei mot deg selv, uten å sensurere eller forkaste hele tiden?

– Ja, jeg godtar det. Ofte er det sånn at den første eller siste tegningen er veldig dårlig, mens alt imellom funker ganske greit, flirer han. Litt som en liten gutt, som lurer på om han har gått for langt i sine rampestreker.

– Det er alltid masse feil, som jeg aksepterer. Man kan se at noen covere har veldig mye blekk, mens på andre er tusjen begynt å gå tom, slik at linjene blir litt mer utvaska. Men jeg synes det er fint; at du ser at det lever.

– En ting er at tegningene er tilfeldige doodles, men de er jo også platecovere. Har du tenkt på musikken da du laget dem?

– Ja, jeg har nok det, det er en sånn plate som endrer litt form underveis. Det er mye forskjellig som skjer i den. Mye tekstur og forskjellige rytmer, og sånn sett passer det på et vis. Det er egentlig ikke noen direkte plan, men mye av det har jeg tegna mens jeg har hørt på det.

– Når man jobber med visuelle ting, så er det veldig direkte; det du ser foran deg, er det du har. Med musikk er det derimot en veldig langdryg prosess. Man må høre gjennom ting om og om igjen. Så da har jeg tenkt at, bare for å ha noe å gjøre, så kunne jeg like godt doodle samtidig.

«Conversation Pit» og sosiale samtalehøl #

– Jeg leste at denne sysselen også ble din motvekt til prokrastinering under koronaen?

– Ja, absolutt. Prosjektet kom før koronaen, men det tok seg opp da pandemien kom. Jeg tenkte at dette skal jeg gjøre istedenfor å sitte på Twitter og irritere meg over all kranglingen. Jeg blir bare i dårlig humør av det. Og nå er ordskiftet på sosiale medier helt koko, med veldig ekstreme ytterkanter. Jeg klarer ikke å forstå at sånne ekkokammere kan bli virkelige, det er utrolig skremmende, bemerker Rengård.

– Jeg ser på sosiale medier som samtalehøl eller en «conversation pit», og det ble bakgrunnen for utstillingens og platens tittel. Begrepet er opprinnelig en fin greie de drev med på 60- og 70-tallet; da de hadde en nedsenkning i stuegulvet, en slags samtalegrop hvor meningen var at man kunne sitte komfortabelt og fordype seg i gode samtaler. Det viste seg derimot at det skjedde en del ulykker når man har en grop midt i rommet, så det ble slutt på dette, men tanken var jo fin. Man sitter der i gropen og har den samtalen ansikt til ansikt. Nå føler jeg at det ble en morsom tittel; da «pit» også er et høl.

Lager sine egne regler #

– Som formgiver jobber du mye på oppdrag for andre. Var det en frihetsfølelse å være sin egen oppdragsgiver i dette prosjektet?

– Ja, og derfor var det også viktig at prosessen ikke skulle være tung. Jeg har ikke kjedet meg en eneste gang.

– Du var ikke redd for fraværet av blikket utenfra, at det plutselig var ditt blikk som skulle vurdere deg selv?

– Jo, det var veldig vanskelig å jobbe helt fritt. Så med dette coveret har jeg satt noen regler for meg selv: At jeg bare kan bruke disse to tusjene, at det ikke er noen skisse først, og at det er svart-hvit. At formene ikke skal møtes og ikke noe sentralt motiv.

– Men det at det ble så mange, var det bare fordi du boblet over av ideer?

– Ja…, sier han og småflirer; - jeg lager så mange jeg rekker, tenkte jeg. Så da ble det 300 plater.

Noe imellom #

Vi tar en runde i utstillingen, og Rengård forteller om motivene, som ligner sofistikerte kruseduller. Upretensiøst og tilsynelatende lettvint, men samtidig minner de om noe annet; er det Keith Haring eller Jean Dubuffet? Kanskje egentlig ingen av dem, men kunst er en nærliggende assosiasjon.

– Det er alt mulig, mye bokstaver av en eller annen grunn, det er små menn, noen former som går igjen, og noen trær. Mange sopper. Og kniver. Jeg merket det underveis at jeg begynte å gjenta former og sånn.

– Hvis man kjenner til deg som formgiver, kan man si at dette er typisk deg?

– Egentlig ikke.

– Det ser litt ut som hieroglyfer eller hemmelige symboler?

– Ja, det er det jeg liker litt med bokstavene, at det er konturene av en slags bokstav, en R eller en M, men det er likevel ikke helt det. Det er noe imellom.

– Kan man tolke hvert cover som en liten historie?

– Nei. Det jeg har prøvd å gjøre, er å ikke lage et helt motiv. Men å lage flekker med bare biter, eller fragmenter. Jeg har prøvd å la en illustrasjon være én bevegelse. Det er som en svær doodle, forklarer han.

Lekent og uperfekt #

– Det er veldig gøy at hvert cover er en original, og at du har tegnet direkte på coverne.

– Ja, sier han og rister litt oppgitt på hodet; - det er helt tåpelig.

Han smiler litt sjenert, mens vi kikker nærmere på coverne.

– Her ser du at tusjen har tørket ut litte grann, peker han.

– Ja, men samtidig er jo streken veldig presis. Jeg får nesten litt nerver av tanken på å sitte sånn og vite at alt må stemme på første forsøk.

– Det har også vært noe av tanken, å faktisk bli bedre på noe mens jeg venter.

Vi går inn i det største rommet, der hele veggen er dekket av covere fra gulv til tak. En monumental vegg fullstappet med mønstre og symboler på alle kanter. Her kan man stå og studere formene til man blir svimmel.

– Hadde dere en plan om rekkefølge, da dere monterte utstillingen?

– Nei, det var litt innfallsmetoden, å ikke ha noe hierarki og ikke gjøre noe valg. La andre gjøre det for deg. Det er veldig interessant å se hva folk trekkes mot, sier han.

– Det er veldig lekent, synes jeg.

– Ja, og det er for så vidt en veldig leken skive også. Så når man kjøper en plate, så kan man velge cover. Og alle LP-platene er også unike, laget med noe som kalles marmorisering. I disse er det blandet 95 prosent hvitt og 5 prosent svart, som blandes når vinylen presses, slik at hver plate får sitt mønster. A- labelen har jeg også tegnet, så alle A-ene på hver side er helt unike. Det har vært veldig morsomt å sitte og tegne A`er, flirer han.

Han viser meg innersleeven på platen.

– Dette er også det digitale omslaget på platen som du ser når du går inn på Spotify. Det er bare et tomt cover som jeg har tatt bilde av, inne i studioet mitt, med tøflene mine på. Det passet så godt, siden jeg for det meste har surret rundt der inne under koronaen.

– Og det som er morsomt med det, er at jeg har aldri brukt så lang tid på et fysisk cover, men jeg har heller aldri brukt så kort tid på et digitalt cover. Da tok meg to minutter da jeg tok dette bildet, og da var det ferdig.

Et snasent familienavn #

– Snasen er ditt artistnavn?

– Joda, men det er faktisk familienavnet mitt, forteller han.

– Før var det jo vanlig at man tok gårdsnavnet, og den gården familien min kommer fra heter Snasen. Så det er familienavnet til moren min og gården, som ligger i Grønfjelldalen i Rana. Den eksisterer fortsatt.

– Jøss, du var heldig med den!

– Ja, på en måte. Jeg tenkte at det kan jeg bruke som artistnavn. Nå angrer jeg litte grann, for det er jo litt komisk. Det duger for så vidt til disse coverne, men hvis jeg skal lage noe som er mer alvorlig…, han flirer litt igjen; - da blir det ikke like kult.