Bilder og åpningstaler fra utstillingen 'Do you read me'

Forrige uke åpnet Peter Knudsen utstillingen 'Do you read me – en personlig videoremix av fonteksperimentet FUSE'. Knudsen har undersøkt hva som skjer når han tar noen utvalgte FUSE-fonter og stiller dem sammen med og opp mot sitt eget bilde- og videomateriale. Se bildene og les talene fra åpningen.

Foto Alex Asensi

Åpningstale til utstiller #

Kjære alle sammen, velkommen til åpningen av «Do you read me» – en utstilling av Peter Knudsen.

For de av dere som ikke kjenner meg heter jeg Lene Renneflott og er daglig leder i Grafill – organisasjonen for visuell kommunikasjon. Vi organiserer alle utøvere innen visuell kommunikasjon fra tegneserieskapere og animatører til grafiske designere, interaksjonsdesignere og illustratører. R21, her vi er nå er både utstillingslokalet og samlingsstedet vårt. En storstue vi er stolte av og som vi benytter til å belyse så mange fasetter av fagene våre som vi kan.

Sist jeg åpnet en utstilling om en font så var vi helt i en annen ende av skalaen fra der vi er i dag. Da vi stilte ut fonten Mu så var det presisjonen og lesbarheten av en brødskrift det dreide seg om. Utviklingen av en skrift handler ofte om mye som skal være veldig subtilt, en god lesefont skal helst oppleves som usynlig og dermed lettlest og myk for blikket.

Fontene som er med i utstillingen til Peter er vel omtrent så langt unna lettleste fonter som vi kan komme. «Do you read me» løfter nemlig frem et fonteksperiment som kom med Mac’ens første inntog i designernes hverdag. Designere begynte å redigere, leke og eksperimentere med fonter, noe som ledet til FUSE fontene som Peter straks skal fortelle litt mer om.

Noe av det jeg liker så utrolig gått med denne utstillingen er alle lagene. Bildene og videomaterialet utfordrer fontene, rommet og oss på flere måter. Peter har lykkes godt med å gi oss tre forskjellige rom som alle på hver sin måte eksperimenterer med hver sin FUSE-font. Det er ingen fasitt vi møter i disse arbeidene, men de inviterer oss til å bruke tid på seg og til danne oss en egen tolkning.

Dette er en utstilling som tåler mange gjensyn. Man kan sette seg og se lenge eller man kan gå raskt gjennom og få med seg mange inntrykk. Personlig blir jeg grepet av måten elementene står til hverandre, på hverandre, kommenterer hverandre og snakker til hverandre. Det er mye estetikk her og særlig fonten «Sklerose» på sitt vannskum-videospor har for meg en skjør poetisk nerve. Og rommet innerst med lyden av de japanske vannklokkene inviterer til ettertanke. Kanskje finner dere meg i en sakkosekk der inne senere i kveld.

Da jeg snakket med Peter om utstillingen var han opptatt av viktigheten av å ikke lure så mye på hva som er riktig eller galt eller kunst. Som han sa, «Det er ikke farlig å eksperimentere. Ingen dør!» Så kjære dere, ta denne utstillingen som en oppfordring. Ødelegg noe, riv det fra hverandre, sett det sammen igjen, eller sett det sammen med noe helt annet. Hvem vet, kanskje lykkes du med å lage noe så presist, åpent og fint som denne utstillingen.

Lene Renneflott, daglig leder i Grafill

Åpningstale fra utstiller #

I 1989 kjøpte jeg min første mac. Da hadde jeg jobbet i ti år med grafisk design og fremstilt trykkoriginaler analogt med fotosats – tynt papir med sort tekst, bestilt fra et fotosetteri – og Letraset, plastark med selvklebende enkelttegn man overførte til papiret (omtrent der man ville) med en spesialpenn man gne på dekkarket – gnugging.

Macen kostet 47.000 + moms, veide 6.2 kg uten skjerm og kjørte macos 6.0.4. Den kunne gjøre de mest fantastiske ting – den fremsto som fremtiden på en solid og kul måte. I tillegg til sideombrekkingsprogrammet Quark Express og Photoshop og mye annet kunne man også kjøre fontredigeringsprogrammet Fontographer. Dette lot deg gjøre ting du tidligere måtte ha store spesialmaskiner til en mill og oppover for å gjøre. For første gang i historien kunne selvlærte skriftdesignere uten store investeringer utvikle skriftfonter for profesjonell bruk.

Dette var de teknologiske forutsetningene da Neville Brody and Jon Wozencroft satte i gang FUSE-prosjektet i 1991. FUSE ble utgitt fire ganger i året, hver med et eget tema. Til hver utgivelse ble fire designere invitert til å produserte ett font og en plakat i A2. Fontene lå på en 3,5’’ diskett og kom sammen med plakatene i en brun pappboks. Det var alltid spennende å åpne boksen – eksperimentene ble stadig drøyere og grensen mellom design og kunst, mellom alfabetisk meningsbæring, rent konseptuelle illustrasjonssystemer og det fullstendig irrasjonelle ble stadig mer uskarp. Punkere med macer.

FUSE tok utgangspunkt i tanken om at alt språk er flytende og problematiserte hvordan digitale systemer raskt lar oss spre lett manipulerbare ideer.

FUSE kom til i en periode med digital entusiasme og trang til å utforske og tøye sjangergrenser og begreper. Det er lenge siden 1991 og mye av det konkrete fontmaterialet i FUSE-prosjektet som kom da og i årene etter kan fremstå som datert idag, men grunntankene i FUSE som dreier seg om utforsking og nysgjerrig eksperimentering inspirerer meg fremdeles.

I det dere kan se her har jeg villet undersøke hva som skjer når jeg tar noen utvalgte FUSE-fonter og stiller dem sammen med og opp mot mitt eget bilde- og videomateriale.

Video har jeg arbeidet med de siste ti årene, ofte i sammenhenger med lyd. Et viktig prosjekt heter Mugetuft, det består av Tellef Øgrim, Henrik Hellstenius og Jakop Janssønn som er musikere og meg selv på live video. Det kommer en liten konsert med Mugetuft nå straks, og siden perkusjonist Jakop ikke kunne være med her i dag, skal jeg spille trommer. Det kan bli spennende.

God fornøyelse!

Peter Knudsen